Sadako og de tusen tranene
Japanske Sadako Sasaki (født 7. januar 1943, død 25. oktober 1955) var to år gammel da atombombene falt over hjembyen Hiroshima 6. august 1945, Nagasaki tre dager senere. 135 000 mennesker ble drept umiddelbart, og tusenvis av andre døde av ettervirkningene i månedene og årene som fulgte. Sadako døde av leukemi, «atombombesyken», ti år etter at bomben ble sluppet. Siden historien om henne ble kjent, har mennesker fra hele verden sendt origamitraner til monumentet som er reist til minne om atombombebarna i Fredsparken i Hiroshima. En japansk legende forteller at man kan gjøre gudene til lags ved å brette 1000 papirtraner, og at man deretter får et ønske oppfylt. Sadakos ønske var å bli frisk. Hun forsøkte å brette 1000 traner, men rakk bare å lage 644.
«Kom tilbake til meg, Sadako» er et brev Sadakos mor, Fujiko Sasaki, skrev åtte måneder etter Sadakos død. Brevet er fra «Record of Atomic Bombs in Japan» av Seishi Toyota (publisert av Nihon Tosho Center, 1991). Det er oversatt til norsk fra engelsk og publiseres med tillatelse fra Seishi Toyota. Kazuyo Yamane har oversatt brevet fra japansk til engelsk. Hun er leder av den internasjonale avdelingen av organisasjonen Grassroots House. De håper brevet kan brukes som ledd i fredsundervisningen over hele verden.
Copyright © Seishi Toyota
Kom tilbake til meg, Sadako
Et brev fra Sadakos mor, Fujiko Sasaki, 1956.
Fujiko Sasaki døde 27. desember 1998, 80 år gammel.
Oversatt fra engelsk av Solveig Hansen
Bilde: Sadako Sasaki, 12 år i 1955
Ingen er kjærere for en mor enn det mest miserable barn. Jeg har fire barn, og Sadako var den jeg syntes mest synd på.
Det har allerede gått åtte måneder siden Sadako døde. Hun var virkelig et miserabelt barn. Vi hadde ikke nok mat da hun ble født under krigen, og hun veide bare 2250 gram. Men alt var bra med henne, bortsett fra da hun fikk lungebetennelse mens mannen min var utkalt til tjeneste.
Dere smiler kanskje av at jeg roser henne (den engelske oversetterens merknad: det er ikke japansk skikk å rose familien foran andre), men hun var så omtenksom og hensynsfull at jeg satte min lit til henne. Hun hjalp meg på alle mulige måter. Når jeg ikke får sove, tenker jeg ofte på barnet mitt som ble utslitt og døde, og ønsker at jeg kunne trykke henne godt inntil meg enda en gang. I drømmene mine sier Sadako til meg: «Overlat det til meg, mor», og jeg våkner mens jeg roper: «Sadako!» Så går det opp for meg at det bare var en drøm, og jeg undrer på hvordan hun har det. En stund er jeg oppslukt av triste tanker og folder hendene i bønn foran minnetavlen over henne.
Jeg husker 9. januar i fjor. Hun viste meg en lymfeknute bak øret og sa: «Mor, jeg tror lymfekjertlene mine er litt hovne.» Jeg syntes også det så sånn ut. Men da hun ble undersøkt ved ABCC (Atomic Bomb Casualty Commission) i juni 1954, sa de at alt var i orden. Hun var sprek, og alle visste at hun likte å trene (Sadako deltok på skolens stafettlag – o.a.).
En gang tenkte jeg: «Hvis hun må lide slik hun nå gjør, ville det vært bedre om hun hadde dødd den morgenen, den 6. august» (dagen da bomben ble sluppet over Hiroshima), men nå tenker jeg: «Jeg skulle ønske hun var i live og kunne være sammen med meg, uansett hvor funksjonshemmet og syk hun var.»
Jeg husker Sadako som om det var i går. Det jeg husker best, er da hun ble innlagt. Det var en uvanlig fin morgen i skolegården på barneskolen Nobori-cho 10. februar 1955. Jeg husker livlige barn som lekte, de hoppet strikk. Sadako var en av dem, og jeg tenkte: «Sadako! Du lider av en atombombesyke som kalles leukemi. Å, nei! Hvorfor deg?» Mannen min og jeg tok henne med til et sykehus, selv om hun gikk til skolen som vanlig, glad og med vesken i hånden.
Sadako så bra ut og visste ikke at legen hennes hadde fortalt at hun kom til å dø om noen måneder. Da han hadde fortalt oss det, gråt mannen min og jeg ved siden av Sadako, som sov fredfullt. Tårene kvalte oss nesten, og vi tilbrakte natten med å tenke: «Om vi bare kunne gjøre noe! Om det fantes noe som kunne spare henne for denne atombombesyken!» Jeg knuget Sadakos hender og tenkte: «Om det finnes en medisin i verden som kan helbrede denne lidelsen, vil jeg låne penger, om det så er ti millioner yen. Eller, om det er mulig, la meg dø i stedet for henne …»
Men vi var så fattige at vi knapt greide oss. Jeg bestemte meg for å gjøre mitt beste som mor og elske henne så høyt som mulig. Åtte måneder etter hennes død er hjertet mitt fremdeles fylt av sorg fordi jeg ikke kunne gjøre noe for henne.
Jeg er takknemlig for innsatsen til legene, som tok seg av henne dag og natt. Da jeg fikk vite at hun snart kom til å dø, kjøpte jeg kirsebærblomstret silkestoff og brukte kvelden til å sy en kimono til henne. Da jeg ga den til henne, holdt hun tilbake tårene og sa: «Mor, det er for mye.» Jeg ba henne ta den på, og sa: «Sadako-chan, dette er mitt ønske, så vær så snill og ta den på.» Hun tørket bort tårene, tok den på og så glad ut.
Hun visste at vi var fattige, selv om hun ikke sa noe. Hun pleide å si: «Mor, jeg er ingen god datter, fordi du må bruke så mye penger på sykdommen min …» Jeg er sikker på at det var mange ting hun som tenåring ønsket å kjøpe, for eksempel nye klær, men hun sa ingenting til meg og holdt det for seg selv fordi hun visste at vi var fattige.
Jeg klarte ikke å stanse tårene da jeg så Sadako i kimonoen, for hun var så fin. Hun så på meg og sa: «Hvorfor gråter du? Du har gjort så mye …» Vi hadde drømt om å kjøpe kimono til henne etter krigen, fordi hun hadde vært til så stor hjelp for meg. Drømmen var endelig blitt til virkelighet.
En av klassevenninnene hennes, Chizuko Hamamoto, skrev dette om Sadako: «Sadako så penere ut i kimono fordi de hovne lymfeknutene fikk det til å se ut som om hun hadde lagt på seg. Hun hadde på seg den nydelige kirsebærblomstrede kimonoen i dag. Da jeg sa: ‘Du er penere i kimono enn i kjole, frøken Sasaki’, svarte hun: ‘Synes du? Så hyggelig.’ Men hun så trist ut.» Jeg vet ikke hva Sadako følte ved venninnens ord, men kimonoen ble et minne.
Hun trodde på et ordtak som sier at om man bretter tusen traner, blir man frisk. Hun brettet omhyggelig papirtraner, en etter en, av reklamepapir, medisinpapir og innpakningspapir. Øynene hennes skinte mens hun brettet dem. Blikket fortalte at hun ville gjøre alt for å overleve. Da mannen min og jeg kom for å besøke henne, sa hun: «Far, jeg har bare brettet fire hundre papirtraner.» Han var hensynsfull og holdt tilbake tårene.
«Så hard hennes skjebne er, hun vil så gjerne leve! Så synd det er i henne, hun vil så gjerne leve! Sadako, jeg vil gjøre alt for deg», tenkte jeg, men det var ingenting jeg kunne gjøre, og jeg tenkte ømt på henne.
Jeg betraktet tranene på sengen, tranene som Sadako så uskyldig hadde brettet, og gråt til hjertet nesten brast da jeg tenkte på hva hun måtte ha følt. Jeg spurte meg selv hvorfor hun var blitt født.
Jeg ga brettede traner, som hun så oppriktig hadde laget, til klassekameratene hennes. Resten la jeg i kisten hennes, sammen med blomster, slik at hun kunne ta dem med seg inn i den neste verden.
Hvorfor sang dere tusen traner ikke? Hvorfor fløy de ikke?
Sadako, tilgi meg. Så vanskelig og tungt det var hver dag. Jeg lurer på om du har det bra i himmelen.
Klassekameratene hennes, medlemmene av foreningen Kokeshi, kommer hver 25. og er gode med oss. Jeg gråt her om dagen, da jeg leste brevene til minne om Sadako, som vil bli publisert i en bok. Jeg har stor respekt for barn og deres sterke kjærlighet og ønske om fred, fordi de planla å bygge en statue av et atombombebarn, med utgangspunkt i Sadakos død.
Sadako! Freden du drømte om, vil bli realisert i form av en statue av et atombombebarn, med hjelp fra klassekameratene dine, som Masako og Chou, i tillegg til barn fra Hokkaidou i nord til Kyushu i sør. Statuen vil bli reist som et fredssymbol på plenen ved minnetårnet for atombomben i Nakajima, dit Sada-chan pleide å dra sammen med sin far!
Lytt, Sadako! Kan du høre dine venners sterke stemmer for fred? Som mor til et barn som gikk bort da det bare var tolv og et halvt år gammelt, vil jeg sende en appell til alle mødre, ikke bare i Japan, men over hele verden, om at jeg ikke ønsker at noe så fryktelig skal hende igjen. Så mange barn ønsker fred.
Interstellar – relativitetsteorien i praksis
Tekst: Solveig Hansen, 2015
OBS! LITT SPOILER
Implikasjonene kan være enorme når én time på en planet med stor gravitasjon tilsvarer sju jordiske år.
Selv om man ikke kan så mye om gravitasjonsanomalier, romtid og singularitet, sitter man igjen med en illusjon av at man skjønner det på et eller annet plan der og da. Det får holde. Og gravitasjon kan krysse dimensjoner, inkludert tid. Det er premissene til brødrene Christopher og Jonathan Nolan, som har skrevet manuset. Regissør Christopher Nolan utforsker igjen tid, slik han gjorde det i Memento og Inception.
I Interstellar er det rimelig å anta at vi befinner oss på midten av det 21. århundre. Jorden er utarmet, sandstormene raser, og alt dreier seg om å produsere nok mat. Derfor er Cooper (Matthew McConaughey), tidligere NASA-pilot, i likhet med mange andre blitt bonde. Omstendigheter i form av gravitasjonsanomalier fører ham og den tiårige datteren Murphy (Mackenzie Foy) til et NASA-anlegg der man jobber med å redde menneskene – eller kanskje menneskeheten. Jorden vil være ubeboelig om en generasjons tid, og det haster med å finne en ny planet der menneskene kan overleve.
Ti år før handlingen i filmen starter, er det sendt ut ekspedisjoner til en annen galakse gjennom et ormehull som på mystisk vis dukket opp. De sparsomme opplysningene fra den andre siden tyder på at det kan finnes beboelige planeter der. En ny ekspedisjon, bestående av Cooper, Brand (Anne Hathaway), Doyle (Wes Bentley), Romilly (David Gyasi) og robotene TARS (stemme: Bill Irwin) og CASE (stemme: Josh Stewart), blir sendt ut for å utforske dem nærmere. De kan sin relativitetsteori, men hva når realitetene setter inn?
På Jorden fortsetter professor Brand (Michael Caine) og etter hvert den voksne Murphy (Jessica Chastain) å arbeide med Brands gravitasjonsligning som skal løse problemet med å få en koloss av en romstasjon til å lette og frakte menneskene ut i rommet. Uten de nødvendige kvantedataene fra ormehullet ser det imidlertid ikke lyst ut for de som lever på Jorden, men menneskeheten som sådan kan overleve gjennom de nedfryste embryoene som Cooper og mannskapet hans har med seg.
Hvordan registrere data fra et ormehull der ingenting slipper unna? Her kommer «de» inn, de usynlige aktørene vi hører om i begynnelsen av filmen, «de» som skapte ormehullet. De er så avanserte at de kan lage et tredimensjonalt rom i sin femdimensjonale virkelighet for å gjøre det mulig å kommunisere mellom ormehullet og Jorden – ved hjelp av gravitasjon. Vi husker at gravitasjon kan krysse dimensjonsgrenser.
Vi ser noe lignende i sluttakten i 2001: A Space Odessey. Bowman opplever en tredimensjonal verden som er bygd på hans egne minner og hjelper ham med å fatte utviklingsprosessen han går gjennom.
Interstellar er en visuell og tilsynelatende realistisk sci-fi-film, med et feiende flott ormehull og gode skuespillerprestasjoner, spesielt fra Matthew McConaughey og unge Mackenzie Foy. Nevnes må også Hans Zimmer, mannen bak musikken, og vitenskapelig konsulent Kip Thorne, som gjorde sorte hull og romteori forståelig for oss. Solide John Lithgow spiller Coopers svigerfar.
Diktet som Michael Caine siterer litt for mange ganger, er Dylan Thomas’ «Do not go gentle into that good night», skrevet til faren som lå på dødsleiet. Det forteller om all slags menn som går døden motvillig i møte fordi de ikke har oppnådd alt de ville i livet: «Rage, rage against the dying of the light.»
Ting som trekker ned: Den lange jakten på den indiske dronen, som riktignok forklarer en del innledningsvis, men som vi aldri hører mer om. Dr. Mann – interessant og relevant dilemma, som kanskje kunne vært løst på en litt mer elegant måte.
Disse unødvendighetene til tross, jeg elsker denne filmen. Jeg har sett den flere ganger og sitter alltid igjen med samme spørsmål: Hva om Cooper bare bestemte seg for ikke å dra? Hva da med hendelsene i bokhyllen? I filmen lærer vi at fortiden ikke kan endres. Betyr det at han allerede har dratt, før han drar? At tiden er syklisk, ikke lineær? Tid pirrer og utfordrer.
Terningkast 5.
De som synes filmen burde fulgt opp enkelte hendelser og karakterer nærmere, finner kanskje hjelp i tidslinjen på fansiden Interstellar Wiki.
Krig, gjenreisning og brutte løfter
Dette er min fars krigshistorie. Han ble tvangsevakuert fra Finnmark og sendt til Grini. Han fortalte at han etter oppholdet der sverget at han aldri mer skulle gå sulten. Han glemte heller aldri mannen som ga ham et kålhode. Jeg antar at det var samlet inn av dem som «orget» mat.
Jeg kom over denne artikkelen etter fars død. Den ble publisert i Finnmark Dagblad 27. juni 1998, og jeg har fått lov til å gjengi den.
Krig, gjenreisning og brutte løfter
(Lakselv FD): Han ble jaget, fanget, sultet og frøs. Han mistet alt, men overlevde. Han ble lovet alt, men lovnadene brast. Arthur Hansen fra Olderfjord er bare en av mange finnmarkinger som fikk erfare krigens gru og fredens svik.
STEIN TORGER SALAMONSEN
Den 28. oktober 1944 kom ordren direkte fra Hitlers bunker i Berlin om at befolkningen i Finnmark skulle tvangsevakueres, og all infrastruktur og bebyggelse utslettes. Televerksarbeider Arthur Hansen fra Olderfjord var en av dem som fikk oppleve konsekvensene på kropp og sjel.
– Vi fikk beskjed om at klokken tre på ettermiddagen skulle huset være tomt. Resten av familien og husdyrene var flyttet til en gård på den andre siden av fjorden. Jeg ble over en natt ekstra. En forferdelig natt da SS-soldatene med dødningehoder på uniformene kom. De drakk mer enn de spiste og knuste alt. De var helt ville.
Han er lei av å fortelle historien. På den annen side vil han ikke at den skal glemmes. Historien om de uhyre dramatiske og begivenhetsrike dager, uker og måneder for hele fylkets befolkning høsten 1944 og våren 1945. Det er en hel befolknings historie om frykt, sorg, sult og savn.
Rykter og flukt
Rykter om at unge arbeidsføre menn skulle interneres i fangeleiren på Klubben ved Billefjord førte ham sammen med andre til Sortvik der en gamme ble bygd mens bålene fra tyskernes herjinger lyste opp nettene rundt fjorden. En saueflokk og 2.000 kilo mel og kjøtt fra lageret til handelsmann Bjarne Thomassen på Russenes skulle sikre forsyningene til hjelpen kom. Slik ble det ikke.
Etter uker uten å ha sett tyske soldater, dro han sammen med fem-seks andre i to båter inn til Olderfjord. De trodde tyskerne var borte, og ville sjekke om det fantes folk som behøvde hjelp lenger inne i landet.
Fanger
Den 23. januar går de i land nedenfor ruinene av barndomshjemmet, og blir nesten øyeblikkelig fanget av tyske soldater i hvite forsvinningsdrakter. Forskremt stilles flyktningene på geledd, og en maskingeværsalve fyres over hodene på dem. – Da så de tilfredse ut, forteller Arthur.
Fangene ble ført til Treviknes ytterst i fjorden hvor de ble avhørt av tyskerne. – Det var som en forbannelse hvilte over dem, for de trodde aldri på sannheten, bare på løgn. Først den 25. april 1945 forlot de siste tyske soldater et nedbrent Porsanger.
Under militær bevoktning fortsatte ferden på ski over fjellet til Repparfjorden. Så med båt til Hammerfest. – Den natta vi kom til Hammerfest så jeg Robertson-bygget brant. Deretter ble det opphold i fangeleiren Krøkebærsletta ved Tromsø, før et opphold i fengsel i Trondheim.
Han ble brukt som toggissel for en troppetransport. Tyskerne fryktet sabotasje, og annonserte at det var sivile nordmenn med toget. Fangene erfarte også menneskelige nedverdigelser satt i system av nazistene. – Vi fikk ordre om å tre av på naturens vegne – midt på togstasjonen med baken vendt mot stasjonsbygningen.
Fra Trondheim ble de sendt sydover til fangeleiren på Grini hvor 5.000 medfanger ventet. Med på reisen fulgte lus og difteri, men ingen omkom.
På Grini
Det ble lange måneder innenfor piggtrådene på Grini. Der ble fange nummer 18.416 Arthur Hansen fra Olderfjord i Porsanger rammet av slag mens han sov i sine skitne filler på bordet han delte med flere andre.
Sykehusoppholdet ble rene himmelriket i all sin renhet og vennlige menneskelige omgivelser. Bare dager senere var det verste over. Fangene ble oppstilt. En fremmed sivilist entret tårnet ved porten og grep mikrofonen: – Nordmenn, jeg er doktor dosent Søderholm fra Sverige. Jeg er sjef for de norske politistyrker i Sverige. Jeg er kommet hit for å meddele dere at tyskerne i Norge har kapitulert. Dere er frie mennesker.
Jubelen ville ingen ende ta. Det ble rullet inn mat og sigaretter. Ti sigaretter til hver, og i løpet av minutter var plassen overstrødd med 50.000 sigarettsneiper. Arthur er ikke i tvil om at hadde krigen vart lenger, ville samtlige blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.
Brev fra Grini, april 1945. Fangene fikk sende og motta ett brev eller postkort per måned.
Nye klær – ny tid
Han kom seg i nye klær, fikk besøkt familien som oppholdt seg i Risør, før det bar hjemover til den frie ruinen, Finnmark. Som arbeidsformann i Televerket skulle han umiddelbart i gang med å bygge opp infrastrukturen den tyske hær hadde ødelagt under sin retrett.
Arbeidet med å reparere telefonlinjene startet mellom Kjækan og Mathisdalen. Telefonstolpene var sprengt, og linjene kappet. Stubber og stolper ble skjøtet, mens koppertrådene ble loddet sammen. – Dokker må tru det ble mye lodding og slit rundt i alle Finnmarks fjell. Hele tiden tenkte han på hus og hjem som lå i ruiner nede ved Olderfjorden. Først i 1949, under arbeid med Karasjok-Valjoklinja, og fire år etter krigens slutt, fikk han tid til å starte sin egen gjenreisning.
Permisjon uten lønn
Han fikk en ukes permisjon – uten lønn, kjøpte en brakke fra Kistrand herredsstyre, og transporterte brakka til hjemplassen. Innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms var lovet krigsskadeerstatning, og han var ved godt mot. Erstatningen skulle finansiere moderne hus av tilsvarende størrelse som de hadde hatt før krigsbrenningen. Erstatningen beløp seg til 6.400 kroner pluss 100 prosent tillegg. – Gleden var stor over at vi fikk penger til nye hus, men byrdene kom jo for dagen, forteller Arthur.
– Husbanken skulle være en sosialbank, men ble en stor forretningsbank i stedet. Før krigen bodde familien i et nesten nedbetalt hus på 35 kvadratmeter i halvannen etasje. Krigsskadeerstatningen reduserte boligstørrelsen, og han måtte bygge huset selv.
– Jeg måtte bort fra arbeidet, uten lønn, for å bygge opp gård og grunn. Dessuten måtte jeg betale skatt til herredskassereren for inntekten av å bygge eget hus.
– Byråkratene og jeg har ikke gått den samme regneskole, for krigsskadeerstatningen ble en utgift for meg. Jeg vet ikke hvor lenge gjenreisningen varte. Den begynte i 1945, og jeg er ikke ferdig ennå, 53 år etterpå.
– Verst var det likevel for foreldrene våre. De opplevde at livsverket deres gikk til grunne. For oss unge var ikke det så viktig, forteller Arthur. Foreldrene hans gikk bort få år etter krigen. De såkalte tilskuddene gjennom Husbanken var egentlig rentefrie lån. Først i 1988 satte Statens Husbank punktum for innkreving av «krigsskadeerstatningen» fra finnmarkingene.
Derfor har bjørnen kort hals
Denne fortellingen er fra Just Qvigstads samling Finske fortællinger fra Kvænangen og Nord-Reisa. Fortellingene ble nedtegnet i 1892–93 og er tilgjengelige som e-bok på Nasjonalbiblioteket.
HVORFOR BJØRNENS HALS ER BLIT KORT.
Engang hadde bjørnen skaffet sig tre drenger: en kat, en ræv og en hare. Engang de var paa reise, traf det til at være solskin. De kom ganske nær en storkars gaard. Bjørnen la sig til at sove. Drengene skulde holde vakt. Da bjørnen hadde sovet en liten stund, begyndte ræven at tale med sine kamerater, om der ikke skulde være noget at stjæle i storkarens gaard. Katten, som var kjendt, visste at der var brændevin i kjelderen, og visste ogsaa av en aapning hvor en kunde slippe ind. Ræven og haren la straks ivei og gikk ind i kjelderen, hvor de drak til de sovnet.
Mens de var der, kom nogen jægere, som fandt bjørnen sovende. De var straks avsted og skjøt den. Katten, som saa dette, sprang op i et træ og skjulte sig. Det var alt lidd saa langt paa dag, at jægerne ikke naadde til at føre bjørnens krop ned. De skar hodet av den og dækket den med bjerkegrener. Og en av dem sa i det samme de gik derfra: «Imorgen tidlig skal vi føre den ned».
Sent om kvelden kom ræven og haren tilbake. Da katten saa dem, sprang den ned av træet og fortalte hvad som var hændt. Ræven sa: «Jeg kan nok sætte hodet fast; men hvem kan blæse liv i den?» Haren sa: «Jeg vet nok at der etsteds er saadanne rør som man kan blæse liv i en gjennem». Katten sa: «Imorgen tidlig kommer jægerne for at hente kroppen». Ræven sa til haren: «Gaa og gaa fort og hent rør; jeg skal straks begynde at sætte hodet fast. Katten skal være vakt». Da ræven hadde faat hodet fast, naadde haren frem med rør. De begyndte straks at blæse liv i bjørnen. Men da de hadde faat liv i den, merket de at hodet var blit skjevt. Da blev drengene igjen bedrøvet. Ræven sa: «Vi maa skjære hodet av igjen og sætte det ret paa». Men de hadde mistet rørene som de blæste liv i den med. Haren maatte igjen avsted etter rør. Den naadde tilbake igjen netop som dagen begyndte, og de hadde netop faat blæst liv i bjørnen, da de hørte jægerne komme. Da la de alle paa sprang. Fra den tid er bjørnens hals blit kort.
Ingen kan gråte som Emma Thompson
Tekst: Solveig Hansen, 2014
Alle har sine favorittfilmer ved juletider. Dette er min topp 10-liste.
Når en historie er godt fortalt på filmlerretet, spiller det ingen rolle om filmen er et moderne dataanimert eventyr eller et gammelt svart/hvitt-drama fra 1940-tallet. Man glemmer fort at ansiktsuttrykkene til karakterene i Polarekspressen er stive, eller at James Stewart kysser rart i It’s a Wonderful Life og trekker folk han vil klemme i en desperat stund, så brått og hardt inntil seg at man er redd ryggen deres skal knekke. Dette er to av filmene på listen over julefilmer jeg gjerne ser om igjen. På toppen troner imidlertid Dickens.
En Muppet julefortelling (1992)
Dickens’ A Christmas Carol, den ultimate julefortellingen, er filmatisert rundt 30 ganger. Den eldste filmen som har overlevd, er stumfilmen Scrooge, or, Marley’s Ghost fra 1901. Den første lydversjonen kom i 1928. To populære versjoner av eldre dato er de fra 1935 og 1951, med henholdsvis Seymour Hicks og Alastair Sim i rollen som Ebenezer Scrooge, Mr. Humbug himself.
I filmmusikalen The Muppet Christmas Carol møter vi muppeter og mennesker i skjønn forening, med Michael Caine i rollen som Scrooge. Gonzo spiller Dickens, som sammen med rotta Rizzo forteller og leder oss gjennom den klassiske historien. Statler og Waldorf, herrene fra balkongen, spiller Marley-spøkelser. Kermit er Bob Cratchit, mens Miss Piggy er fru Cratchit. Lille Tim spilles av Kermits nevø Robin. I regissørstolen finner vi Brian Henson, sønn av muppetskaper Jim Henson, som gikk bort et par år tidligere. Filmen følger Dickens’ fortelling tett, ispedd nye sanger og litt internhumor muppetene imellom. En finfin julefortelling er det blitt. Litt skummelt også. «Blir det ikke for skummelt for ungene som ser på?» lurer Rizzo på underveis. «Nei», svarer Gonzo, «dette er kultur.» Såpass må man tåle. Men når juleånd nummer tre er på vei inn, tør de to ikke være der lenger, og vi ser dem ikke igjen før på slutten.
Her er de andre filmene i tilfeldig smaksrekkefølge:
Polarekspressen (2004)
Ingen jul uten en tur til Nordpolen. Reinsdyr har vært det tradisjonelle transportmiddelet for å komme dit, uten andre viderverdigheter enn litt turbulens og en reinfjert nå og da. Nå har vi pyjamasparty på Polarekspressen, og her går det unna, med selve reisen som et ellevilt høydepunkt. En mystisk landstryker gir en hjelpende hånd på togtaket, og syngende servitører serverer varm sjokolade til ungene som er invitert med på turen – før toget løper løpsk nedover en fjellside og nesten går gjennom isen på en innsjø. Det er like før man glemmer at det er julenissen de er på vei for å besøke.
I 2004 hadde mocap-teknologien enda et stykke å gå før den nådde nivået vi opplever i de nye Hobbit-filmene. I Polarekspressen er ansiktene stive og uttrykksløse. Ikke at det spiller noen stor rolle, bare en tvilende gutt får tilbake troen på nissen.
Historien om julenissen (2007)
Finnene mener Finland er julenissens hjemland, så det er bare på sin plass at de har påtatt seg oppgaven med å fortelle hvordan julenissen ble den han ble. Det begynte i det små. Lille Nikolas mister familien i en ulykke tidlig i filmen. De fattige landsbyboerne bestemmer seg for å ta seg av ham, ett år i hver familie. Julaften hvert år bytter han hjem. Nikolas har det godt og blir alles unge, og som takk for hjelpen legger han igjen små selvspikkede treleker til barna i vertsfamilien. Så blir det uår, og ingen har råd til en ekstra munn å mette. Nikolas havner hos den gretne einstøingen Iisakki (spilt av Kari Väänänen, kjent fra flere av Kaurimäkis filmer). Iisakki er streng, men også en god snekker, og i verkstedet hans begynner en nissegjerning å ta form …
Dette er en sjarmerende, litt dickensaktig film, innspilt i flotte vinterlandskaper i Nord-Finland. Det er som å bla i en bildebok.
Hjem til jul (2010)
Denne perlen av en film innledes med en snikskytter, en mor og et barn under balkankrigen på 1990-tallet. Deretter hopper vi frem i tid til den lille norske byen Skogli og følger en gruppe mennesker noen ettermiddagstimer en julaften. Vi møter legen som rykker ut til et ungt asylpar på en avsidesliggende hytte og tar imot et barn. Den skilte mannen som ikke får se ungene sine og tar en slags «Bad Santa». Kvinnen som oppdager at elskeren ikke har til hensikt å forlate kona likevel – han skulle vært litt mer omhyggelig i sitt valg av julegaver til de to damene, for å si det sånn. Så er det den gamle mannen, selvfølgelig – dette er tross alt en Bent Hamer-film. Og den slitne tiggeren som prøver å komme seg hjem til jul. I en scene ser vi ham stå rett foran en fotballtrøye i et butikkvindu. I speilbildet ser det ut som om han har den på seg. En elegant detalj som vi skjønner mer av etter hvert som fortellingen skrider frem. Fiks er også avslutningen, som runder av der vi startet.
Joachim Calmeyer og Tomas Norström står igjen på rollelisten, slik de gjorde det i Hamers Salmer fra kjøkkenet.
It’s a Wonderful Life (1946)
Det finnes mange julefilmer som handler om forvandling, forsoning og nestekjærlighet, men få når statusen til Frank Capras svart/hvitt-klassiker. Ikke en øyeblikkelig suksess da den kom ut i 1946, men det endret seg på 1960-tallet, da amerikanske TV-stasjoner begynte å vise den hver jul.
George Bailey (James Stewart) svelger skuffelsene og legger sine egne drømmer til side og overtar farens husbank, som gir minimalt med avkastning, men sikrer at vanlige mennesker får sin egen bolig. Alternativet deres er å leie dårlige boliger til en høy pris av den rike og kyniske Potter som eier nesten hele byen. Når onkelen og kompanjongen roter bort en konvolutt med 8000 dollar, blir George beskyldt for økonomisk fusk, og konkursen truer. Han makter ikke å ta opp kampen, desillusjonert som han er fra før, og bestemmer seg for å ta livet sitt. Da trer den vingeløse engelaspiranten Clarence inn og viser George hvordan livet til menneskene rundt ham ville vært hvis han ikke fantes.
Om Clarence greier å hjelpe George, vil han ikke bare ha reddet et menneske, men han vil også få tildelt vinger. En mann med nytt livsmot, et par nyvunne englevinger. To fluer i én smekk. Hvor vidunderlig ville ikke det vært?
Love Actually (2003)
Feelgood. Jul. Love is all around. Denne britiske filmen om kjærlighet i dens mange fasetter er herlig, med et stjernelag av skuespillere. Den er bygd opp som et lappeteppe av historier som til slutt flettes sammen, og handlingen foregår i noen uker før, under og etter jul. Hugh Grant spiller britisk statsminister. Billy Bob Thornton er i storslag som amerikansk president på snarvisitt. Vi ser Bill Nighy som en fallert rockestjerne som håper på et comeback. Colin Firth er på frierferd, med en blivende portugisisk svigerfamilie og et helt nabolag i hælene. Scenen der statsminister Grant danser ned trappen i No. 10 er heller ikke så dum. Bondingen mellom enkemann Liam Neeson og stesønnen. For ikke å forglemme Emma Thompson som gråter til tonene av Joni Mitchell. Det er ingen som kan gråte som Emma Thompson. Vi husker Fornuft og følelser, ikke sant?
Nevnes kan også innledningen, som viser ekte gjensynsscener fra ankomsthallen på Heathrow flyplass.
Oppdatering 2017: Hvordan gikk det så med dem? Det får vi vite i en 15-minutters oppfølger (britisk) som ble laget i forbindelse med Rødnesedagen 2017. Der møter vi noen av karakterene 13 år senere. Hugh Grant er igjen statsminister og danser ned trappene i No. 10. Liam Neeson og sønnen Sam sitter på en benk. Laura Linney er ikke med i den britiske versjonen, bare den amerikanske. Se denne traileren hvis du vil vite hvordan det gikk med henne.
Walt Disney-filmene Eight Below og Frost er ikke julefilmer i seg selv, men vinterfilmer som egner seg ved juletider:
Eight Below (2006)
Disney-film med hunder i hovedrollene. Besetningen på en forskningsstasjon i Antarktis må evakuere på grunn av storm og etterlate de åtte sledehundene sine i isødet. I seks måneder er hundene alene – kalde og sultne. En nydelig film om vennskapet mellom en polarguide og hundene han har ansvaret for. Fantastiske naturbilder, blant annet en scene der hundene leker med sørlyset.
På rollelisten finner vi Paul Walker, Bruce Greenwood og Jason Biggs.
Frost (2013)
Prinsesse og senere dronning Elsa forvandler alt rundt seg til is. Hun har ingen styring over de magiske evnene sine og flykter til slutt fra et frosset kongerike og stenger seg inne i isslottet sitt. Søsteren Anna, fjellfareren Kristoff, reinsdyret Sven og snømannen Olaf drar ut for å finne henne og hjelpe henne slik at hun lærer å bruke magi i kontrollerte former: til å lage en skøytebane når det trengs, eller få en liten snømann til å slutte å smelte i sommervarmen. Animasjonseventyr blir ikke vakrere enn dette.
Iron Man 3 (2013)
Kanskje ikke en typisk julefortelling, men handlingen er lagt til julen og foregår noen år etter at New York ble invadert fra rommet (Avengers). Tony Stark blir tvunget til å vurdere sin fortid og nåtid og bestemme seg for hva han egentlig vil. Litt dickensk Christmas Carol i superheltdrakt. Husk å få med bonusscenen etter rulleteksten – en av Marvels beste ved siden av den i Avengers.
En dag uten krig (2005)
Originaltittel: Joyeux Nöel. I 2014 var det 100 år siden den første verdenskrig startet. Den første krigsjulen ble det inngått sporadiske våpenhviler der våpnene tiet en stakket stund.
En dag uten krig er basert på disse hendelsene. Julaften 1914 kryper franske, tyske og skotske soldater frem fra skyttergravene i Flandern og feirer jul sammen. De spiller fotball, deler sigaretter, viser hverandre familiebilder og synger julesanger. «Stille Nacht» akkompagnert av skotske sekkepiper. En skotsk prest holder messe. For det blir han senere kalt landsforræder og irettesatt av sin biskop.
Dette er en film om fred og forsoning i praksis, selv om det blir med den ene dagen. Soldatene blir anklaget for å ha fraternisert med fienden, og sendt til andre frontavsnitt. Sluttscenen der de tyske soldatene nynner på en sang skottene lærte dem, «I’m Dreaming Of Home», sier det meste.
Salmeboka minutt for minutt
Herregud, slapp han opp for 5-tall?
Sakte-TV er per definisjon sakte. Kameraet får tid til å hvile på detaljer – lenge – og vi får en titt bak kulissene. Til vanlig godt skjulte organister får mye skjermtid, og vi får se arbeidsforholdene deres bak orgelet. Vi får til og med en titt inni dette mektige instrumentet. De spiller ikke bare orgel, men også piano og orgelpositiv, står det i programmet. Orgelpositiv? Hva er det? Wikipedia, hjelp.
Ikke mye går ukommentert hen på Twitter. En organist bøyer seg ned. Knytter han skolissene, lurer noen på. NRK får en vennlig påminnelse om å skrive organistenes navn på skjermen. Kirketjeneren som klatrer opp og ned stigen og bytter ut salmenumre, hva heter han? Han henger opp fem salmenumre om gangen, det får vi med oss. Etter salme nummer 550 er det plutselig bare tre numre – herrefred, mannen har sluppet opp for 5-tall!
Og den skjønne eldre mannen på første benk som kan alle salmene utenat, hvem er han?
Det er sånne ting man får tid til å lure på med sakte-TV.
Jeg vokste opp i et pietistisk kristent miljø der TV var den største synden av alle, og der vi ble tvangsfôret med salmer og prekener om verdens ende som kunne inntreffe når som helst. Nok til å skremme vannet av en førskoleunge. Da hjalp det lite med kveldsbønner til Jesus om å «passe på liten og på stor», lissom. Akkurat det funker nok best for trygge unger i normale familiesituasjoner. Minnene om salmesang er altså ikke de beste, men Salmeboka minutt for minutt er faktisk veldig fint å høre på, og jeg er hektet.
Hvorfor denne oppslutningen, i kirken og foran TV-skjermene, har vært et spørsmål som har gått igjen denne helgen. Trondheimsbisp Tor Singsaas sa at musikk når helt inn i oss, lenger enn ord, som et sakrament. Velkjente salmer treffer noe i oss, tror jeg, som rører ved noe sårt eller trøster eller vekker minner om en kjær bestemor. Ikke fordi vi nødvendigvis er religiøse, men fordi salmer brukes i mange av de store livsøyeblikkene.
Jeg har ikke fått med meg alle sangene, så det blir nok en returreise til NRK-arkivet, men noen har skilt seg ut:
Bjørn Eidsvågs «Kyrie», som i salmeboken heter «Du låg og skalv av angst på kne» (144)
«Under krossen stod med tåra» (167)
«Nærmere deg, min Gud» (471), sunget av korene i Iowa
«Aejlies gåatan båetebe laavloen» (439) med Snåsa blandakor, flott solist
829 unnagjort. 70 igjen.
Orgelpositiv? Det er et lite husorgel.
Se også:
Hurtigruten minutt for minutt
Gravity – som å være der
Tekst: Solveig Hansen, 2013
Overlevelseskamp i ugjestmilde omgivelser høyt hjemmefra. Middelmådig manus og noe uheldig casting trekker ned en film som kanskje har de mest praktfulle bildene vi noen gang har sett fra rommet.
Biomedingeniør Ryan Stone (Sandra Bullock) er på sin første tur i rommet, mens astronautveteranen Matt Kowalsky (George Clooney) er på sin siste. De er ute på rutineoppdrag for å reparere Hubble-teleskopet, når de blir truffet av deler fra en destruert russisk satellitt. Romfergen deres, Explorer, blir ødelagt, Stone og Kowalsky slynges ut i rommet, og kontakten med Jorden blir brutt. Deretter handler det om å overleve, først ved å ta seg til den internasjonale romstasjonen, deretter til den kinesiske, så forhåpentligvis tilbake til Jorden.
Filmen innledes med et bilde av Jorden fra et perspektiv som får en til å trekke pusten en ekstra gang: WOW. Så, bare etter et par minutter, kommer den utslitte Star Wars-frasen: «I have a bad feeling about this», sier Kowalsky. Greit nok at samtalen skal være lett i så krevende omgivelser, men den innledende dialogen og vitsingen ligner det vi har sett fra Clooney og Bullock i andre sammenhenger. Dialogen tar seg opp etterpå, når alvoret setter inn og den rolige Kowalsky prøver å roe ned en hyperventilerende Stone. Under ferden mot den internasjonale romstasjonen får han vite litt om forhistorien hennes, som viser seg å være ganske tragisk – og strengt tatt ikke relevant for filmfortellingen.
Det er bare disse to skuespillerne i filmen. Riktignok ser vi et tredje medlem, Shariff (Phaldut Sharma), men bare i begynnelsen. Opprinnelig var rollen som Kowalsky tiltenkt Robert Downey Jr., mens Angelina Jolie var ønsket i rollen som Stone. I stedet fikk vi Clooney og Bullock. Clooney har en stemme og fremtoning som passer den sindige Kowalsky. Bullocks panikkscener der ingen annen lyd enn pusten hennes høres, er gode nok, men hun har ikke den nødvendige dybden når det handler om å forsone seg med liv og død og fortid. Og «elle-melle»-metoden for å finne ut hvilken knapp som starter romkapselen, holder bare ikke. Vi er mer avanserte enn som så.
Men, herregud, filmen er lekker – det er som å være i verdensrommet. Til og med romavfallet ser stilig ut. For ikke å glemme detaljer som pingpongracketen som svever rundt på den kinesiske romstasjonen, eller sjakkbrikken som en russisk astronaut kanskje hadde brukt på den internasjonale stasjonen. Stillheten understreker det tomme rommet og aleneheten. Vi hører tung pust inne i Stones romdrakt og ser hvordan redsel går over i panikk og overgivelse, før overlevelsesinstinktet til slutt kicker inn.
Noen trekker sammenligninger til 2001: A Space Odyssey. Nja, et lite nikk her og der, men 2001 var mye mer kompleks, samtidig som den var en ren estetisk nytelse. 2001 er filmpoesi, og Kubrick hadde dessuten et manus som drev historien fremover. Gravity er en overlevelsesthriller. En slags variant av Apollo 13, der Ed Harris spilte flight-sjefen ved kontrollsenteret i Houston. I Gravity er han igjen stemmen fra Houston.
I Apollo 13 ble vi tegnet og forklart hvordan skipet holdt på å blø i hjel, og vi så hvordan de greide å presse ut et par ekstra ampere med strøm, og hvordan de løste problemet med karbondioksid ved å konstruere en improvisert filteradapter mellom to inkompatible komponenter. Du trengte ikke å være et teknisk geni for å skjønne situasjonen. Derfor holder det ikke lenger med ovennevnte «elle melle». Det holder heller ikke med et pent filmutseende alene. Film handler om historiefortelling.
Visuelle effekter: terningkast 5. Resten: terningkast 2.
Regissør er Alfonso Cuarón, som også regisserte Childen of Men og Harry Potter og fangen fra Azkaban. Manuset skrev han sammen med sønnen Jonás.
Jesus på film
Tekst: Solveig Hansen, 2013
I anledning påsken har jeg sett om igjen sju Jesus-filmer på rappen. Mine favoritter er Jesus of Montreal, Jesus Christ Superstar, Jesu siste fristelse og Matteusevangeliet.
De andre filmene er Jesus fra Nasaret, Johannesevangeliet (ord for ord) og Life of Brian.
Kritikken mot Jesus-filmer går ofte ut på at Jesus blir fremstilt for menneskelig, men jeg synes nettopp de filmene er de mest meningsfulle. Hvis han var menneske også og skulle bane veien for oss, hvorfor skulle han da ikke ha den samme tvilen og lide de samme kvalene som oss, og overvinne dette? Det er slik han fremstår i Scorseses Jesu siste fristelse. «Hva om jeg sier det gale?» spør Jesus. «Hva om jeg sier det rette?» Også Pasolini viser den menneskelige siden ved ham i Matteusevangeliet.
Her er omtalene:
Jesus of Montreal
Regi: Denys Arcand (1989)
Den unge skuespilleren Daniel (Lothaire Bluteau) får i oppgave å oppdatere manuset til et pasjonsspill som Montreal-basilikaen har oppført i samme form hver sommer i førti år. Spillet er blitt for gammeldags og trenger en overhaling.
Daniel får med seg fire skuespillerkolleger. De rusker opp i manuset og spriter det opp med arkeologiske funn og nye oversettelser av Talmud. Stykket blir en kjempesuksess, og publikummerne blir en del av dramaet der de følger det fra stasjon til stasjon. De kirkelige oppdragsgiverne er imidlertid ikke like fornøyde og vil stoppe spillet. Det gjør de på en måte som får konsekvenser lik dem vi kjenner fra langfredagsberetningen.
Denne parallellen til Jesu lidelseshistorie er ikke den eneste i denne fransktalende filmen. Etter hvert som handlingen skrider frem, ser skuespillerne hvordan Jesu liv påvirker dem, og bibelfortellingene speiles i deres eget liv: Vi ser agenten som lover dem verden med dens gull og grønne skoger. Vi ser Daniel som rasende smadrer kamerautstyret under en reklameaudition og jager ut kundene fordi han mener skuespillerne blir behandlet på en nedverdigende måte.
Det er disse parallelle løpene mellom bibelhistorien og nåtiden som skaper dynamikken i filmen. Jesus og hans budskap kommer nærmere – vi ser hvordan ordene griper publikum. Samtidig skimter vi spriket mellom folks lengsler og Kirkens institusjonelle komfortsone. Det nye pasjonsspillet er for ukonvensjonelt, mener Kirkens menn. Deres syn er at kirkegjengerne ikke bryr seg om nye arkeologiske funn. De vil høre at Jesus elsker dem, og de kommer til kirken for å skrifte og bli tilgitt sine synder.
Mon det, tenker jeg. Kanskje har vi en livs- og gudslengsel som ikke mettes gjennom en tilrettelagt og ferdigtygd tro med ritualer som utføres på autopilot. Kanskje trengs det en rebell som kan ruske opp i status quo. Jesus, kanskje?
Jesu siste fristelse
Regi: Martin Scorsese (1988)
Willem Dafoe spiller Jesus i denne filmen, som er basert på Nikos Kazantzakis roman ved samme navn, der Jesu tosidighet – den menneskelige og den gudommelige – står i sentrum. Kampen er der fra første stund, når Jesus begynner å ane at Gud har en spesiell plan for ham, mens han bare vil være et vanlig menneske. Når han svarer på kallet og starter sin gjerning, kommer tvilen: Hva om jeg sier det gale? Hva om jeg sier det rette?
Den endelige sjelekampen foregår på korset. Jesus opplever å bli ført bort fra Golgata og til et helt nytt liv der han ikke er Messias. Først på slutten av livet går det opp for ham at han er forledet av Satan, og han kjemper seg tilbake til korset: Jeg vil være Guds sønn.
Så var det fullbrakt, ikke helt etter evangelienes bokstav, men Jesus fullførte det han var kommet for. Han tvilte som et menneske, kjempet som et menneske, fryktet som et menneske – og overvant alt dette.
En vakker film, der Harvey Keitel spiller Judas. I rollen som Pilatus finner vi David Bowie.
Matteusevangeliet
Regi: Pier Paolo Pasolini (1964)
Denne italienske filmen i svart/hvitt er etter manges mening den Jesus-filmen som holder høyest kunstnerisk nivå. Mange ble overrasket da kommunisten og ateisten Pasolini kunngjorde at han ville filme Matteusevangeliet. Kanskje kjente han seg igjen i rebellen Jesus, og det er nettopp den revolusjonære Jesus han fokuserer på, den ofte strenge og noe sinte personen som vandrer rundt og forkynner Guds rikes komme og går til angrep på hykleri og sosial urettferdighet.
De fleste skuespillerne i filmen er amatører. I rollen som Jesus vurderte Pasolini å bruke Jack Kerouac eller Allen Ginsberg, men valget falt på den 19 år gamle spansk-italienske studenten Enrique Irazoqui, med sine karakteristiske sammenvokste øyenbryn. Her er det ikke mye colgatesmil og perfekte tannrader, men heller skjeve eller manglende tenner, og ansikter som vitner om levde liv. Pasolini fokuserer på ansiktene og lar kameraet bevege seg søkende fra ansikt til ansikt, innimellom litt tilbake igjen fordi han hoppet over en person.
Matteusevangeliet er innspilt i Sør-Italia fordi Pasolini syntes det moderne Midtøsten var for kommersialisert. (Mel Gibson brukte for øvrig noen av de samme innspillingsstedene da han spilte inn The Passion of the Christ.) Filmen er befriende blottet for pompøs musikk. Vi hører i stedet Bach og Mozart, og Odettas Sometimes I Feel Like a Motherless Child går igjen.
Pier Paolo Pasolini ble myrdet i 1975. Hans mor, Susanna, fikk da oppleve på kroppen det hun hadde spilt i korsfestelsesscenen i Matteusevangeliet. Hun hadde rollen som Maria.
Jesus fra Nasaret
Regi: Franco Zeffirelli (1977)
Og Jesus sa til fariseerne: «Dere lukker Himmelriket for mennesker. Dere går ikke inn selv, og dere tillater ikke andre å gjøre det.»
Miniserien Jesus fra Nasaret bygger på de fire evangeliene og starter med at Maria spleises med Josef. Deretter følger vi handlingen kronologisk frem til korsfestelsen og oppstandelsen.
Zeffirelli ønsket å fremstille Jesus like mye menneskelig som guddommelig: «En vanlig mann, vennlig, sårbar, enkel.» Jesus virker på en måte nærværende og opphøyd på samme tid i denne filmen, men ser kanskje ikke så veldig enkel og vanlig ut. Grunnen er Robert Powell, han som gestalter Mesteren.
Billedskjønne Robert Powell er som hentet ut av et Jesus-maleri fra renessansen. Den mørkeblå og hvite eyelineren gjør de blå øynene hans enda mer inntrengende, og han blunker nesten ikke. Han har et utseende som kler filmen, som også er pen å se på. Dette er en tradisjonell gjengivelse av bibelhistorien, visuelt storslått og med et stjernelag av skuespillere. Nevner i fleng: Olivia Hussey, Anne Bancroft, Ernest Borgnine, Claudia Cardinale, James Earl Jones, Stacy Keach, Laurence Olivier, Christopher Plummer, Anthony Quinn, Rod Steiger, Peter Ustinov …
Konklusjon: Pen TV-film som bikker over i et glansbilde. Pen hovedrolleinnehaver. Imponerende rollebesetning. Griper ikke helt på samme måte som for eksempel Johannesevangeliet (ord for ord).
Johannesevangeliet
Regi: Philip Saville (2003)
Dette er Johannesevangeliet ord for ord, med en veksling mellom opplesing og dialog. Fortellerstemmen tilhører veteranen Christopher Plummer, som spilte Herodes Antipas i Zeffirellis Jesus fra Nasaret. Også i de muntlige dialogene måtte skuespillerne følge den eksakte ordlyden i evangeliet, med alle dets gjentakelser, og fikk ikke legge til så mye som et «eh…» eller «men». 24 ganger sier Jesus «I’m telling you the truth», sannelig sier jeg dere. Opplesingen tar tre timer, og budskapet er enkelt: Elsk hverandre.
«I begynnelsen var Ordet.» Slik begynner Evangeliet etter Johannes, antatt skrevet 100 år etter Kristi fødsel. Vi møter Jesus første gang når han oppsøker Døperen Johannes. Jesu fødsel og barndom berøres ikke i dette evangeliet. Hans identitet som Messias blir proklamert åpent fra begynnelsen av, i motsetning til i Markusevangeliet, der dette først blir holdt hemmelig. Innstiftelsen av nattverden nevnes heller ikke.
Henry Ian Cusick (kjent fra TV-serien «Lost») spiller Jesus, og han smiler. Det er sjelden kost i en Jesus-film. Overfor disiplene er han mild og kjærlig, men taler ellers med stor autoritet og er ikke alltid like hyggelig, som på tempelplassen når han mister besinnelsen og driver ut får, okser, duer og pengevekslere.
Filmen er som høytlesing fra en bildebibel. Den er visuelt vakker med sine duse jordfarger, og virker mer jordnær, gripende og nøktern enn Jesus fra Nasaret, som kanskje er den filmen det er mest naturlig å sammenligne den med. Jeg foretrekker Johannesevangeliet. De tre timene gikk fort.
Jesus Christ Superstar
Regi: Norman Jewison (1973)
Dette er Jesus-filmen for musikalelskere. Filmatiseringen bygger på post-hippie-rockeoperaen (og albumet) ved samme navn av Tim Rice og Andrew Lloyd Webber, og tonen for filmen settes idet vi ser bussen med skuespillerne ankomme innspillingsstedet i den israelske ørkenen med korset og andre rekvisitter på busstaket. Filmen handler om de siste sju dagene i Jesu liv, fra inntoget i Jerusalem til korsfestelsen. I sentrum står motsetningene mellom Jesus og Judas Iskariot, og vi ser hendelsene gjennom Judas’ øyne og hvordan han blir drevet til å handle som han gjør.
Judas til Jesus:
Every time I look at you I don’t understand
why you let the things you did get so out of hand?
You’d have managed better if you’d had it planned.
Now why’d you choose such a backward time and such a strange land?
If you’d come today you could have reached the whole nation.
Israel in 4 BC had no mass communication.
Det hjelper med bra tekster og catchy musikk. I de to store rollene finner vi Ted Neeley som Jesus, og Carl Anderson som Judas, begge med fantastiske vokalprestasjoner. Som i Scorceses Jesu siste fristelse og Pasolinis Matteusevangeliet er det mennesket Jesus vi møter, og den mektigste scenen er kanskje den der han alene i Getsemane uttrykker sin frykt og tvil og ber Gud om svar på hvorfor han må dø:
Can you show me now that I would not be killed in vain?
Show me just a little of your omnipresent brain!
Show me there’s a reason for your wanting me to die!
You’re far too keen on where and how, but not so hot on why!
Jo da, filmen holder fortsatt mål.
Life of Brian
Regi: Terry Jones (1979)
Briljant Monty Python-satire der stakkars Brian blir tatt for å være Messias og får religiøse horder etter seg. Romerne prøver å fakke ham, og moren hans er heller ikke blid.
Brian har ingen messiasambisjoner. Han er en vanlig fyr som selger godteri på gladiatorkamper og blir med i en undergrunnsbevegelse som planlegger å kidnappe kona til Pilatus, og det er da ting begynner å skjære seg. Han får romerne på nakken, og under flukten ser han seg nødt til å agere profet inntil de romerske soldatene er forsvunnet. Det resulterer i at han får en fanatisk tilhengerskare som følger etter ham og kaller ham Messias.
Filmen er ikke en parodi på Jesu liv, men handler om mennesker som levde på samme tid som ham. Vi ser Jesus kort én gang under Bergprekenen, og vi ser stallen der han blir født. Brian blir tilfeldigvis født i nabostallen samme natt, og han er til stede ved Bergprekenen sammen med moren og en gjeng andre. De står for langt unna til å høre alt som blir forkynt, men de får med seg at de saktmodige skal arve jorden, noe gjengen synes er bra. «Fint at de får noe, de har det ikke så lett», sier en. Så går de til steining.
Norge var et av landene der filmen ble forbudt da den kom ut i 1979. Den ble kalt blasfemisk. Da den ble tillatt her i 1981, ble aldersgrensen satt til 18 år. Ved relanseringen i 2004, omtrent samtidig som Mel Gibsons blodige The Passion of the Christ kom ut, var aldersgrensen 11 år.
Filmen er treffsikker og morsom. Fryktelig morsom. Og god medisin mot mørkemenn og trosfundamentalister, som det dessverre fortsatt finnes flust av.
Kven eller nordmann? Ja takk, begge deler.
Tekst: Solveig Hansen (2013)
I debatten om hva som er norsk kultur, er det fort gjort å glemme at den nordlige delen av Norge har vært flerkulturell i flere hundre år. Nordmenn, samer og kvener har levd side om side. Det er ikke mindreverdig å være flerkulturell. Det er en ressurs.
Mie olen kveeni. Jeg er kven. I år er det 15 år siden jeg begynte å utforske min kvenske bakgrunn og fant en historie som jeg aldri hadde hørt om, og som jeg ønsker jeg hadde kjent da jeg vokste opp. Jeg følte meg så snytt og så berøvet min egen historie at jeg prompte opprettet KvenInfo, en nettportal med informasjon om alt jeg kunne finne om kvener på og utenfor Internett. Sidene er for lengst tatt ned, men det var flere hundre mennesker som fant veien til dem hver måned.
På 1960-tallet lærte vi ikke noe om kvener og samer på skolen, og heller ikke hjemme var det mye informasjon å hente. Min bestemor snakket nesten bare kvensk, og jeg vokste dermed opp tospråklig. De andre voksne snakket gjerne kvensk seg imellom, men norsk med barna. Den barske fornorskningsprosessen hadde satt sine spor, så ettertrykkelig at det kvenske nærmest ble noe skambelagt eller ansett som så irrelevant at det ikke var verdt å nevnes.
Det har skjedd mye siden den gang. I dag har kvenene status som nasjonal minoritet, og i Porsanger, blant annet, er det trespråklig skilting: norsk, samisk og kvensk.
Hevonen betyr hest
En av dem som var innom nettsidene mine, var en filmskaper i USA som spurte om jeg kunne bidra med noe kvenkulturelt, for eksempel noe spesielt kvenene spiste, eller noe de sa. Han planla en film der en av karakterene var av kvensk avstamning, og de trengte noe typisk kvensk for å illustrere dette.
Jeg fortalte ham om den hjemmelagde osten kvenene la i kaffen – kaffijuusto/kaffeost – og om å drikke kaffe fra tefat, det siste riktignok ikke typisk bare for kvener. Dessuten fortalte jeg om min bestemor, min ämmi, som alltid sa «voi, voi». Jeg forklarte at det betyr noe i nærheten av «ugh» eller «oh me, oh my».
Han takket med et smilefjes i e-posten og lovet å skrive inn disse detaljene i manuset. Bestemoren i filmen skulle fortelle at hun hadde møtt en kvenkvinne som beskrev disse skikkene. Selv skulle jeg bli kreditert som kulturell bidragsyter.
Jeg vet ikke hvordan det gikk med filmprosjektet hans, men de små detaljene var omtrent alt jeg visste om kvensk kultur da jeg startet jakten på min historie. Ting jeg hadde plukket opp av ämmi, hun som sa «voi, voi» og lærte meg denne reglen:
Pappi oon prest
Hevonen oon hest
Suola oon salt
Ja kaikki oon alt
Etnisitet: kvensk, nasjonalitet: norsk
Da jeg hørte at et kvensk institutt var under etablering i porsangerbygda Børselv på 1990-tallet, ble jeg nysgjerrig og ville vite mer om hvem disse kvenene, vi, var. Jeg forventet ikke å finne noe mer enn det sedvanlige «kvener er finske innflyttere til Norge», men der tok jeg grundig feil. I løpet av noen ettermiddagstimer lærte jeg at det i mange år hadde pågått et arbeid for å gjenreise en kvenkultur som var i ferd med å gå i glemmeboken. Jeg lærte at det fantes en kvensk/finsk/norsk avis, Ruijan Kaiku, og et kvenforbund. Kvensk Institutt ble åpnet i 2007.
Jeg lærte at kvenene hadde vandret over Nordkalotten i hundrevis av år, lenge før de nåværende grensene ble trukket opp, og mens det enda fantes et land som het Kvenland rundt Bottenviken. «Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og nordmennene stundom mot dem», står det i den håløygske høvding Ottars beretninger til kong Alfred av England på 800-tallet.
Kvenene fikk status som nasjonal minoritet i 1998, sammen med skogfinnene på Finnskogen, jødene, roma og romanifolket. Det kvenske språket, som tidligere hadde vært tillatt som hjelpespråk i skolen, ble forbudt brukt i undervisningen i 1936. Forbudet ble opphevet på slutten av 1960-tallet (i grunnskolen så sent som i 1980), en tid da urbefolkninger og etniske minoriteter mange steder i verden begynte å organisere seg. I 2005 ble kvensk anerkjent som eget språk.
Den norske assimilasjonspolitikken overfor kvener og samer var ikke pen, og er ikke et eksempel til etterfølgelse. Kanskje burde vi ha dette i tankene i dagens harde innvandrerdebatt. Kanskje burde vi også tenke på at folk til alle tider har flyttet på seg, og at nordmenn, samer og kvener har levd i et flerkulturelt felleskap i den nordlige delen av landet vårt i mange hundre år.
Jeg fant altså ut at jeg har kvensk etnisitet og tilhører en nasjonal minoritet, men jeg har selvsagt norsk nasjonalitet. Det viktigste var likevel erkjennelsen av at jeg faktisk hadde en historie – det var bare det at jeg aldri hadde lært noe om den. Det neste skrittet var å finne ut mer om hvem mine forfedre var.
På vandring til Ruija
Jeg fikk aldri spurt min bestemor om hvor mye hun visste om sine forfedres vandring til det nordlige Norge, Ruija. De kom fra Tornedalen, grenseområdene mellom Sverige og Finland. Den første var Kippaisen Sammeli, eller Samuel Samuelsen Kippainen, som han ble hetende i Norge. Han kom på 1700-tallet.
Sammeli flyktet fra dårlige tider og hungersnød i Finland. Fjellsamene hadde fortalt ham om naturrikdommene i Ruija, der havet ikke engang frøs til is om vinteren. «Og dermed utrustet den sultne mannen fra Peltovuoma sin barkebrødspisende familie og bega seg tidlig på vinteren i vei til det isfrie havets lovede land», skrev den finske folkelivsgranskeren Samuli Paulaharju, som har dokumentert kvenenes liv i tekst og bilder (se lenkene nedenfor). I Utsjok ofret Sammeli en daler og fire øre til kirkeguden for sin helbreds skyld.
Da de nådde Børselv, Pyssyjoki, klatret Sammeli opp på Hestnesfjellet og så skog, elv og sjø og valgte seg ut den plassen som skulle bli familiens nye hjem. Han ble fisker og småbruker, som så mange etter ham.
Kippaisen Sammeli (1705–1805) var min 5x tippoldefar. En annen nykommer var Juntti, Johannes Juntesen (1761–1851). Han giftet seg med Sammelis datter Kirsti.
Sammeli og Juntti var selve urgubbene i Børselv, ifølge Paulaharju. Vi er mange som stammer fra dem. Der Sammeli slo seg ned for over 250 år siden, arrangeres i dag den årlige Kippari-festivalen, oppkalt etter ham.
Blant Paulaharjus fotografier fant jeg til min store glede også bilder (tatt rundt år 1930) av min tippoldemor og mine oldeforeldre:
Min tippoldemor: Anna Andersen
Mine oldeforeldre: Josef Fredrik Josefsen og Lydia Samuelsdatter
Det pågår et omfattende arbeid for å revitalisere det kvenske språket, og Universitet i Tromsø tilbyr studier i kvensk. Jeg vet ikke hva fremtiden til dette språket er, men jeg er glad for at både språket og kulturen blir bevart for ettertiden. Noe vet jeg imidlertid med sikkerhet: Det er en berikelse å være flerkulturell og flerspråklig. Og det er en menneskerett å kjenne sin egen historie, snakke sitt eget språk og vite hvor man kommer fra – selv om enkelte finner det upassende at det eksisterer noe ved siden av det «typisk norske», hva det enn måtte være.
Se også:
Kvænsk historie, språk og kultur, ved én av dem
Videoforedrag av Terje Aronsen, Salongfestivalen 2011
Store norske leksikon: Kvener
Kvensk Institutt / Kainun Institutti
Norske Kveners Forbund / Ruijan Kveeniliitto
Kvensk ungdomsnettverk / Kveeninuoret
Ruijan Kaiku – kvensk/finsk/norsk avis
Einar Niemi: Kulturmøter og minoritetspolitikk
Dokumentar av Anstein Mikkelsen: Det tause folkets stille død
Kvener ut av skapet på Facebook
Paulaharju om Porsanger – lokalhistorie gjennom finske briller
Utdrag av Samuli Paulaharjus bok «Ruijan suomalaisia». Paulaharju besøkte Porsanger i 1920- og 1930-årene. Bildesamlingen hans tilhører Museiverket i Helsingfors.
Slik ser kvenflagget ut. Kvenfolkets dag er 16. mars.
Filmperler som ikke skriker så høyt
Tekst: Solveig Hansen, 2012
Noen helger er filmer av det litt mer lavmælte slaget på sin plass. Ingen eksplosjoner. Ingen spesialeffekter. Bare møter mellom mennesker som tilfeldigvis havner i hverandres liv. «Mannen fra toget» og «The Station Agent» er to slike filmer som jeg plukker frem med jevne mellomrom.
Mannen fra toget (2002)
(Fransk tittel: L’Homme du Train) En livstrett og fåmælt mann, Milan (Johnny Hallyday), går av toget i en søvnig fransk småby der han skal begå et siste bankran. Han blir tilbudt losji hos herr Mansequier (Jean Rochefort), en snakkesalig pensjonert fransklærer som skal hjerteopereres samme dag som bankranet finner sted. I løpet av de tre dagene de tilbringer i hverandres selskap, blir de venner og innrømmer at de gjerne skulle levd litt mer som den andre. Milan lærer å subbe rundt i tøfler og røyke snadde, mens Mansequier prøver å skyte ned blikkbokser med Milans pistol, sniktøffer seg som lissom-cowboy i Milans sorte skinnjakke og ønsker han hadde hatt et litt mer eventyrlig liv. Nydelig film. Regi: Patrice Leconte
The Station Agent (2003)
Kortvokste og toginteresserte Finbar vil bare være i fred og flytter til en nedlagt togstasjon som han arver. Men det er ikke så lett å leve i ensomhet når andre banker på. Han blir motvillig dradd inn i et vennskap med Olivia, som har mistet sin sønn, og den kontaktsøkende skravlepaven Joe som hver morgen åpner sin mobile kiosk rett utenfor Finbars togstasjon. Filmen handler om forholdet mellom disse tre. Stillferdig, litt sår, med glimrende skuespillerprestasjoner fra Peter Dinklage (like suveren som i «Game of Thrones»), Patricia Clarkson og Bobby Cannavale. En skikkelig liten godbit for filmelskere. Regi: Tom McCarthy (The Visitor, Win Win)
leave a comment