Alfred Nobel, Bertha von Suttner og Nobels fredspris

Irwin Abrams (1914–2010) var en ledende autoritet på Nobels fredspris. Denne artikkelen ble første gang publisert under tittelen «The Odd Couple» i Scanorama 23 nr. 11 (november 1993): 52–56. Artikkelen er oversatt og publisert med tillatelse fra forfatteren. Original: Alfred Nobel, Bertha von Suttner and the Nobel Peace Prize

Se også: Fredsheltinner – de ni fredspriskvinnene, 1901–1992

Alfred Nobel, Bertha von Suttner og Nobels fredspris

Av © professor Irwin Abrams, Antioch University, Ohio, 1993

I 1876 kunne man lese følgende annonse i en wiensk avis: «Meget velstående, kultivert, eldre herre, bosatt i Paris, søker en moden kvinne, språkmektig, som sekretær og husholderske.»

Herren var Alfred Nobel, dynamittmillionæren, og kvinnen som svarte på annonsen, skulle bli den mest kjente fredsaktivisten og en av de mest berømte kvinnene av sin tid. Hun påvirket Nobel til å opprette en fredspris, som hun selv vant i 1905. I 1993, ved 150-årsjubileet for hennes fødsel, ble det blant annet satt opp en viktig utstilling som skal vises i hele Europa frem til slutten av 1994.

Bertha von Suttner (1843–1914)
Foto: Carl Pietzner, Public domain, via Wikimedia Commons
Alfred Nobel (1833–1896)
Foto: Gösta Florman (1831–1900) / Kungliga biblioteket, Public domain, via Wikimedia Commons

Starten på denne historien er som librettoen til en wieneroperette. I baronpalasset til familien von Suttner i Wien satt moren og leste avisen, men hun var bekymret for sin yngste sønn, den kjekke og populære Arthur. Han som skulle gifte seg til rikdom og gjenopprette familieformuen, men som hadde forelsket seg i Bertha von Kinsky, guvernanten til hennes fire døtre.

Et slikt ekteskap var utelukket. Riktignok var Bertha grevinne, og faren, som døde før hun ble født, hadde vært feltmarskalk. Men det var en kjent sak at moren hadde spilt bort hele familieformuen, og Bertha var ikke bare ubemidlet, men hun var sju år eldre enn Arthur. Hvordan skulle baronessen skille dem fra hverandre?

Øynene hennes falt på annonsen. En gave fra Himmelen! Bertha var unektelig velkvalifisert: Hun var talentfull og intelligent, behersket engelsk, fransk og italiensk, hadde lært å føre seg i selskapslivet og var svært attraktiv. Men Paris ville være langt unna.

Baronessen viste annonsen til Bertha, som innså at et ekteskap med Arthur var utelukket, og at hun ikke lenger kunne bli hos familien. Hun skrev til den «eldre herren» i Paris, og etter å ha utvekslet noen brev, tilbød han henne stillingen. Hun og Arthur, begge med knust hjerte, tok en tårefylt avskjed. Han knelte foran henne, kysset hengivent kanten på kjolen hennes og sa: «Din kjærlighet har lært meg å kjenne en lykke som skal hellige hele mitt liv. Farvel.»

I Paris oppdaget Bertha at hennes arbeidsgiver ikke var så gammel, bare 43, og at han var leder av et internasjonalt nettverk av dynamittfabrikker. Han var svensk, men en sann kosmopolitt, ofte på reisefot, men nå bosatt i Paris, med bopel og laboratorium i Avenue de Malakoff (huser nå den laotiske ambassade, og gaten er omdøpt til Poincaré). 20 år senere skrev Bertha til Nobel om deres første møte. Dette er en av de beste karakteristikkene vi har av ham: «En tenker, en poet, en mann som både er vennlig og skarp, ulykkelig og munter, tilbøyelig til storslagen tankeflukt og grunnløse mistanker, lidenskapelig forelsket i de fjerne horisonter av menneskelig tankesinn og dypt skeptisk til småligheten i menneskelig dårskap, som forstår alt og ikke venter noe igjen, slik oppfattet jeg deg. Og tjue år har ikke gjort noe for å viske ut det bildet.»

Ettersom Berthas værelser i Avenue de Malakoff ennå ikke var klare, viste Nobel henne rundt i byen i sin nyoppfunne gummihjulsvogn. Han var et briljant konversasjonstalent, og de snakket livlig sammen. Han var sjarmert av den vakre grevinnen og kan godt tenkes å ha overveid en mer fremskutt posisjon for Bertha, som ville gjort slutt på hans ensomhet. Han ante hennes hemmelige sorg og spurte: «Er du bundet?» Hun fortalte ham hele historien, og han rådet henne til å avbryte all korrespondanse med Arthur og glemme ham.

Slik skulle det imidlertid ikke gå. Etter noen dager ble Nobel kalt til Sverige i forretninger. Bertha mottok to telegrammer, et fra Stockholm, der Nobel fortalte at han var kommet vel frem, og et annet fra Wien: «Jeg kan ikke leve uten deg.»

«Sjelen min skrek ut: ‘Og ikke jeg uten deg’,» minnes hun i sine memoarer. Deretter solgte Bertha en kostbar diamant, betalte hotellregningen, kjøpte en togbillett, skrev en unnskyldning til Nobel og var snart sammen med sin Arthur i Wien. De giftet seg i all hemmelighet og stakk av til Kaukasus, til dagens Georgia, etter invitasjon fra en prinsesse som var Berthas venninne.

Var det et sammentreff at Nobel senere samme år møtte en vakker ekspeditrise i en blomsterforretning på et østerriksk kurbad og søkte å gjøre slutt på sin ensomhet ved å gjøre henne til sin elskerinne? For ham var dette begynnelsen på et langt forhold som skulle bringe ham mer sorg enn glede.

Historien vår kunne ha endt med Berthas avreise fra Paris, men hun fortsatte korrespondansen med Nobel fra Kaukasus og sendte ham kopier av bøkene sine. I løpet av sine ni år i eksil ble både hun og ektemannen etablerte skribenter. Etter tilbakekomsten til Wien, endelig tilgitt av Arthurs foreldre, gjorde royaltyene det mulig for dem å reise til Paris, der de begge ble varmt tatt imot av Nobel.

Reisen førte til noe mer. I løpet av årene i Kaukasus hadde Bertha og Arthur lest glupsk og var blitt samfunnskritikere og krigsmotstandere. Nå, i 1887 i Paris, hørte Bertha for første gang at det fantes noe som kaltes fredsbevegelse, som faktisk arbeidet for å gjøre slutt på krig, og hun besluttet seg for å vie sine skriveferdigheter til denne saken.

Resultatet var boken Die Waffen nieder! (på norsk: Ned med våpnene). Den ble publisert i 1889 og forteller om en kvinne som lider den ene tragedien etter den andre under krigene på midten av 1800-tallet. Boken ble en bestselger og oversatt til mer enn ett dusin språk. Tolstoj sammenlignet den med Onkel Toms hytte, som bidro til å avskaffe slaveriet i USA.

Boken førte Bertha inn i fredsbevegelsen, som ble organisert internasjonalt tidlig på 1890-tallet. Hun skrev, holdt foredrag, organiserte fredsforbund, påtok seg en ledende rolle ved fredskongresser og ble anerkjent som bevegelsens general-en-chef, en bemerkelsesverdig prestasjon av en kvinne på den tiden.

Korrespondansen mellom Bertha og Nobel, som foregikk på fransk, engelsk og tysk, viser et nært, personlig forhold og bekrefter hennes innflytelse.

Han roste boken hennes og så frem til å ta henne i hånden, «hånden til en amasone som så tappert erklærer krig mot krigen». Han irettesatte henne for å rope «ned med våpnene» når hun brukte sine egne våpen så godt, «sjarmen i din stil og storheten i dine ideer» som ville bære så mye lenger enn armeenes geværer, som han kalte «Helvetes redskaper». Han undertegnet på engelsk: «Din for alltid og mer enn alltid.»

Nobel hadde lenge vært interessert i verdensfred. Dynamitt, grunnlaget for hans formue, var blitt utviklet til sivil bruk, som til å grave kanaler, til å bygge jernbaner og til gruvedrift. Først i 1880-årene vendte han sin oppmerksomhet mot krigsmateriell. Men, fortalte han Bertha: «Kanskje mine fabrikker vil gjøre slutt på kriger raskere enn dine kongresser. Den dagen da to armeer er i stand til å utslette hverandre i løpet av et øyeblikk, vil alle siviliserte nasjoner vike forferdet tilbake og oppløse sine tropper.»

Han var skeptisk til fredsforbundenes propagandametoder, men var villig til å la seg overtale. «Informer meg, overbevis meg», sa han til Bertha, «så skal jeg gjøre noe stort for bevegelsen.» Hun sendte ham en strøm av informasjon om utviklingen, og han svarte med sjenerøse sjekker som støttet aktivitetene hennes. Men hun fortsatte å trygle ham om å engasjere seg aktivt i bevegelsen og lurte på om gavene hans var gitt av vennskap mer enn overbevisning.

I september 1895 skrev hun at hun håpet at brevene hennes vekket en gjenklang av sympati, «… ikke for forfatterinnen, men for arbeidet som er henne så kjært: Kast alle disse papirbitene i en papirkurv, men behold en stemme dypt i ditt hjerte som sier: Her er en kvinne som til tross for likegyldigheten og motstanden som hennes ideer møter, fortsetter sin oppgave, en kvinne som har tillit til meg.»

Deretter mer nytt om bevegelsen og ytterligere en invitasjon til å besøke dem, før hun avsluttet: «Så, raskt i papirkurven!»

Nobel gjorde alt annet enn å kaste brevene hennes. Han tok omhyggelig vare på dem, og de bedende brevene hennes er arkivert sammen med andre brev i Kungliga biblioteket i Stockholm. Bertha var ikke så metodisk, og blant papirene hennes, som oppbevares på FN-biblioteket i Geneve, er det ingen svar fra ham. Men vi kan forestille oss hvordan Nobel smilte mens han leste brevene hennes, for han hadde allerede sørget for å belønne fredsprestasjoner i testamentutkastet som han skrev i 1893.

To måneder etter at han mottok brevet hennes, i november 1985, reviderte Nobel testamentet for siste gang. Det inneholdt nå instrukser om at inntektene fra mesteparten av boet hans skulle brukes til å opprette en fredspris samt fire andre priser for vitenskapelige og litterære prestasjoner som skulle deles ut av svenske institusjoner i Stockholm.

Fredsprisen skulle deles ut i hovedstaden i Norge, som i 1895 fremdeles var i kongeunion med Sverige, av en komité bestående av fem medlemmer valgt av Det norske Storting. Den skulle gis til den «som har gjort mest eller best for forbrødning mellom folk og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt dannelse og utbredelse av fredskongresser».

I 1896, det siste året Nobel levde, var han syk, og brevene til Bertha ble færre. Han fortalte henne en gang om sin idé om en fredspris, men hun ante ikke at han faktisk hadde tatt dette med i testamentet sitt. I november skrev hun i sitt siste brev: «Gi en løftestang til Arkimedes og én million til vårt internasjonale fredsbyrå. Det vil oppløfte verden. Dessuten ber jeg deg, med mine hender bønnfallende foldet, ikke trekk tilbake støtten til oss – aldri, ikke engang fra den andre siden av graven, som venter oss alle.»

Nobels siste brev til henne, skrevet kort tid før han døde den 10. desember, var vittig og ertende som så mange andre: «Jeg, som i billedlig forstand ikke har noe hjerte, har faktisk et slikt organ, og jeg kan kjenne det.» Han skrev videre at han var glad for å se hvilken fremgang fredsbevegelsen hadde gjort, og hyllet hennes likesinnede, «som driver bort fordommer og skygger». Han underskrev på engelsk: «Hjertelig hilsen.»

Nobel forventet åpenbart at venninnen skulle motta den første fredsprisen. Dette skjedde ikke første gang de fem prisene ble delt ut i 1901. Først i 1905 mottok hun endelig den prisen som Nobel hadde opprettet med henne i tankene.

Bertha von Suttner døde i 1914, rett før den krigen som hun hadde forutsett bryte ut om ikke statsledere ga akt på det hun og hennes kolleger så innstendig tok til orde for. Den pågående vandreutstillingen til hennes ære ble betimelig nok satt opp i FN-bygningen i Geneve. Det var en slik organisasjon hun en gang hadde drømt om, som har muligheten til å virkeliggjøre hennes høyeste håp om fred i verden.

I mellomtiden har Den Norske Nobelkomite, som bruker en liberal tolkning av Nobels formulering «forbrødning mellom folk», utvidet fredsbegrepet og gjort Nobels fredspris til verdens mest prestisjefylte pris når det gjelder tjeneste for menneskeheten, herunder arbeid for menneskerettigheter. Men prisens tilblivelse er å finne i vennskapet mellom den svenske oppfinneren og den østerrikske grevinnen som svarte på annonsen hans.



Kategorier:Mennesker

Stikkord:, ,

1 svar

Tilbaketråkk

  1. Fredsheltinner – de ni fredspriskvinnene, 1901–1992 – Hit og dit

Hva mener du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: