Zol H: Hverdagsskriverier

Titanics undergang

Posted in I nyhetene by Solveig Hansen on 12.4.2012
Titanics undergang

Skillingsvise om Titanics forlis

En Sang om Kjæmpeskibet «Titanic»s Undergang paa Atlanterhavet.

Det største Skib på Jorden som pløyed Bølgen blaa.
I Syden som i Norden man ei dets Mage saa,
Og skuden denne stolte, fik Navnet «Titanic»,
Men Storheden den voldte at Skibet under gik.

Fra England ud det reiste med Damp og fulde Seil.
Det høit mod Himmelen kneiste paa Havets glatte Speil,
Og fuldt af Passagerer, fra ringe Mand til stor,
Det havde Millionærer og Smaakaarsfolk ombord.

«Titanic» med sin Skare drog paa Atlanten ud.
Man tænkte ei paa Fare, ei Dødens nære Bud,
Man kunde ikke ane, at Reisen skulde bli,
«Titanic»s triste Bane, at snart det blev forbi.

Det er ved Nattens Stunder imellem tolv og to,
Paa Dæk og nedenunder der er fuldkommen Ro.
De fleste stille sover, og nogle spiller Kort,
Men ingen tænker over at Skibet går for fort.

Saa blir man pludselig vækket ved et forskrækligt Brag,
Man farer op paa Dækket, er det blit Dommedag?
Da foran sig man skuer et rædsomt Bjerg af Is.
O Ve, O Ve, man gruer: det blir nok vort Forlis.

De Scener, som nu følger jeg ei beskrive kan.
Helt overskylt af Bølger staar «Titanic» i Vand.
Og ingen mere haaber, men skriger høit til Gud,
og Kaptein Smith nu raaber: «Med alle Baade ud».

«Men frels først Barn og Kvinder, thi saa er Lov paa Sjø
I mænd jer deri finder som Britter modig dø»!
Dog flere frem sig trængte og vilde være med,
Kapteinen Veien stængte skjød dem i Døden ned.

At være Millionærer og eie Kister fuld,
Mod Døden ei garderer, hvad hjælper alt dit Guld.
Se Astor Strauss og andre, hvad nytter Rigdom nu?
De alle maatte vandre i Dødens bitre Gru.

Tilbunds gik mange Stormænd, og Kaptein Smith med dem.
Og ogsaa flere Nordmænd gik nedenom og hjem.
Af Havets Dragsugs Malstrøm de hastig reves med,
Den unge Arne Fahlstrøm sank og i Bølgen ned.

Saa døde de, de kjære, men ak, de frykted ei,
De sang til Herrens Ære «Nærmere Gud til dig».
Og kan vi synge Salmer naar vi i Døden gaar,
da Seirens skjønne Palmer vi hist i Himlen faar.

 

Kilde: Wikipedia

Hør sangen fra plateserien Frem fra glemselen

Les også: Titanic 100 år etter

 

Reklamer
Tagged with: ,

Titanic

Posted in I nyhetene by Solveig Hansen on 2.4.2012

«Når noen ber meg beskrive mine 40 år til sjøs, svarer jeg at det har vært ganske begivenhetsløst. Selvsagt har jeg opplevd vinterstormer og tåke. Men jeg har aldri vært involvert i noen ulykker … eller noe som er verdt å fortelle om. I løpet av alle disse årene har jeg bare sett ett skip i havsnød. Jeg har aldri opplevd et forlis, jeg har aldri havarert, og jeg har aldri vært i en situasjon som kunne ført til en katastrofe av noe slag.» (E. J. Smith, 1907, kaptein på RMS Titanic)

Titanic

Titanic forlater Southhampton

 

RMS Titanic

Av Solveig Hansen

15. april 2012 er det 100 år siden det fasjonable passasjerskipet Titanic sank på jomfruturen sin, men hun fortsetter å fascinere nye generasjoner. Skipet ble ferdigbygd i 1912 for White Star Line i Liverpool og var den gang verdens største skip. Man sa at det ikke kunne synke, med sin doble bunn og 16 vanntette skott.

Jomfruturen startet den 10. april 1912, da skipet under kaptein E. J. Smiths kommando stakk til sjøs fra Southampton og satte kursen vestover mot New York. Natt til den 15. april støtte skipet mot et isfjell øst av Newfoundland, og sank etter fire timer. 815 av de 1348 passasjerene og 688 av et mannskap på 860 omkom. Av de 31 norskættede passasjerene omkom 21. Titanic var dårlig utrustet for et havari og hadde altfor få livbåter. En av de første livbåtene forlot Titanic med bare 28 mennesker om bord. Den kunne ta 64. Mannskapet brukte pistoler for å kontrollere passasjerene som trengte seg frem mot livbåtene.

200 av de omkomne ble brakt til Halifax, Novia Scotia, og flere av dem ble begravd der. Ingen av de overlevende offiserene som valgte å fortsette sjølivet, oppnådde noensinne kapteins grad. Da Joseph Boxhall, underoffiser på Titanic, døde i 1967, ble asken hans spredt over havet der skipet sank.

 

Wallace Henry Hartley

Orkesterleder Wallace Henry Hartley

Orkesterlederen

Hvilken sang var den siste orkesteret spilte før Titanic sank? Noen av de overlevende mente at det var “Nærmere deg, min Gud”, mens andre sa det var “Autumn Waltz”.

Orkesteret ble ledet av Wallace Henry Hartley (33), som sammen med sine sju orkestermedlemmer gikk om bord med billetter til andre klasse. De underholdt passasjerene med en blanding av ragtime og populærmusikk, noen ganger i salongen på første klasse, andre ganger på dekk ved inngangen til første klasse. Hartley ble funnet som omkomne nr. 224, den 4. mai 1912. Han ble brakt til Halifax, deretter til Boston, og så hjem til England. Begravelsen ble holdt i metodistkirken der han hadde vært korgutt.

 

Gjensyn med Titanic

I 1985 fant Robert Ballard og en gruppe forskere i en fransk-amerikansk ekspedisjon Titanics grav på ca. 3800 meters dyp. Skipet var brukket i to, og de to delene lå over 500 meter fra hverandre og pekte i hver sin retning. Rundt vraket lå tusenvis av gjenstander spredt over et område på over en kvadratkilometer. De holdt funnet hemmelig til de kom tilbake i 1986 med en spesiell robot, Jason Jr., for å undersøke vraket. Alle funn som er brakt opp til overflaten, eies av bergingsselskapet, RMS Titanic Inc.

Blant gjenstandene som er brakt opp, er porselen, vesker, glass, aviser og uniformsknapper. Noen av dem ble utstilt i Oslo på 1990-tallet. Se RMS Titanic, Inc. for å finne ut hvor du kan se gjenstandene.

 

Frequently Asked Questions about the RMS Titanic

Edgar Park's logg over Titanics siste timer

All quiet now… Edgar Parks logg over Titanics skjebnetime. Han var om bord på Mount Temple, et av skipene som svarte på Titancis nødsignaler.

Titanics undergang – en skillingsvise om forliset.

[…]
Det er ved Nattens Stunder imellem tolv og to,
Paa Dæk og nedenunder der er fuldkommen Ro.
De fleste stille sover, og nogle spiller Kort,
Men ingen tænker over at Skibet går for fort.

Saa blir man pludselig vækket ved et forskrækligt Brag,
Man farer op paa Dækket, er det blit Dommedag?.
Da foran sig man skuer et rædsomt Bjerg af Is.
O Ve, O Ve, man gruer: det blir nok vort Forlis.
[…]

 

Tagged with:

Filmer om film

Posted in Film by Solveig Hansen on 18.3.2012

Tekst: Solveig Hansen, 2012

Det er kanskje ikke så rart at tilbakeskuende filmer som «Hugo» og «The Artist» kommer akkurat nå, i overgangen til et filmunivers der vi kan skape stadig mer spektakulære filmer. Vi stopper opp litt og ser tilbake og oppsummerer. Det er som det skal være, liksom, at den ene filmen er i 3D, den andre en stumfilm i sort/hvitt.

Martin Scorsese fortjente alle Oscar-prisene han og crewet hans fikk for Hugo, hans første i 3D. Det var det tekniske håndverket han ble belønnet for, mens The Artist vant prisen som beste film. Begge er briljante på sitt vis, men der «Hugo» er visuelt storslagent, så til de grader at den blir som en mekanisk trekkoppdukke laget av den flinkeste gutten i klassen, har Michel Hazanavicius’ «The Artist» de udefinerbare kvalitetene som griper tak i oss på et nærere plan. En annen type filmmagi. «Hugo», som er en hyllest til filmskaperen Georges Méliès (1861-1938), skal ellers ha for de fantastiske klippene fra de første filmene som noensinne ble laget.

Disse to filmene føyer seg pent inn i rekken av filmer som handler om film.

12-årige Hugo kan urverk. Samtidig som han vedlikeholder de store urene på jernbanestasjonen i Paris, prøver han å reparere en robot. Delene han trenger, stjeler han fra gamle Georges Méliès, som driver en leketøysbutikk. Dette blir inngangsporten til filmhistorien og hvem Georges egentlig er, samtidig som foreldreløse Hugo selv finner sin plass i maskineriet. Charles Dickens møter Jules Verne, på en måte.

The Artist handler om George Valentin, en stumfilmstjerne som mister seg selv i møtet med lydfilmen. Skuespillerne har perfeksjonert stumfilmgestene sine, akkurat passe overdrevent. Hovedrolleinnehaver Jean Dujardin kunne spilt Gene Kellys rolle i «Singin’ in the Rain», eller kanskje Clarke Gable som Rhett Butler i «Tatt av vinden». Om det fantes en publikumspris, burde filmpublikummet i denne filmen fått den. De reagerte eksemplarisk og tidsriktig på det de så på filmlerretet. Herlig.

Det er ikke bare, bare å lage filmkunst. Det vet Marcello Mastroianni som regissør Guido Anselmi i Fellinis 8-1/2 (1963) alt om. Han vil lage en sci-fi-film, men det er ikke så lett når alle drar i ham og han mister inspirasjonen og ikke lenger vet hva filmen skal handle om.

Det er flere enn George Valentin i «The Artist» som ikke takler overgangen fra stumfilm til talefilm. I Sunset Boulevard (1950) spiller Gloria Swanson den glemte stumfilmstjernen Norma Desmond, en filmdiva som lever i sin egen boble, så full av seg selv at hun har mistet all virkelighetssans. Inn i denne boblen kommer den blakke manusforfatteren Joe Gillis (William Holden), som blir hennes gigolo. I denne filmen gjør Gloria Swanson for øvrig en minneverdig Chaplin-imitasjon.

Regissør Edward D. Wood Jr. mente han kunne lage film, men var kanskje ikke helt klar over sine egne begrensninger. Han ble kåret til «verdens dårligste regissør» som laget «verdens dårligste film», kultklassikeren «Plan 9 from Outer Space». Innspillingen av denne filmen er skildret i filmen Ed Wood (1994), der Johnny Depp spiller hovedrollen. Hvem ellers, siden regissøren heter Tim Burton? Det er ikke noe å si på Ed Woods engasjement, så får man ellers mene hva man vil om ham som filmregissør.

For mange av oss som liker å se og snakke om film, er Giuseppe Tornatores Cinema Paradiso (1989) en favoritt. Den handler om vennskapet mellom lille Salvatore og kinomaskinisten Alfredo (Philippe Noiret) i en landsby på Sicilia på 1950-tallet. Kinoen er et populært samlingssted, men publikum blir forskånet for usømmelige kyssescener i filmene. De er møysommelig klipt bort. Salvatore vokser opp til å bli en berømt filmregissør. Den rørende slutten, der han ser på de bortklipte kyssescenene, er en god tidsvitneskildring i seg selv.

Hugo Cabret kommer kanskje til å bli filmregissør, han også, slik Salvatore gjorde det. Og Martin Scorsese.

2D, 3D og stumfilm, sort/hvitt og farger. Og kanskje er ikke Star Trek-inspirerte holodekk så langt unna. Ett er sikkert: Filmmagi handler alltid om den gode og godt fortalte historien, uansett innpakning og format.
 

Nobels litteraturpris 2011 til Tomas Tranströmer

Posted in I nyhetene, Poesi by Solveig Hansen on 6.10.2011

Tranströmer gir leseren ny tilgang til det virkelige gjennom sine fortettede og gjennomlyste bilder, var begrunnelsen for tildelingen.

Her er et av Tranströmers aller vakreste dikt:

 

ROMANSKA BÅGAR

Inne i den väldiga romanska kyrkan
trängdes turisterna i halvmörkret.
Valv gapade bakom valv och ingen överblick.
Några ljuslågor fladdrade.
En ängel utan ansikte omfamnade mig
och viskade genom hela kroppen:
«Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.
Du blir aldrig färdig, och det är som det skall.»
Jag var blind av tårar
och föstes ut på den solsjudande
piazzan tillsammans med Mr och Mrs Jones,
Herr Tanaka och Signora Sabatini,
och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt.

 

(Fra diktsamlingen «För levande och döda», 1989)

Hør Tomas Tranströmer lese diktet.

 

Cowboygryte

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 15.8.2011

God mat skal være enkelt, sier Meny, og oppfordrer oss til å prøve deres oppskrifter på hverdagsmat.

Jeg kan ikke lage mat. Jeg liker ikke å lage mat. Selv om jeg følger en oppskrift til punkt og prikke, blir resultatet et helt annet enn det som gjengis på bildet i oppskriften. Men mat må man ha, og i dag tok jeg Meny på ordet og laget deres cowboygryte.

Slik ser Menys cowboygryte ut:

Cowboygryte

Slik ser Menys cowboygryte ut

Slik ser min cowboygryte ut:

Cowboygryte

Slik ser min cowboygryte ut

Den ser mer «suppete» ut enn Menys gryte. Hva har Meny gjort med væsken fra tomatbønnene og tomatene? Skulle jeg helt ut tomatsaften og bare hatt oppi selve tomatene? Sånt bør dere skrive i oppskriften.

Konklusjon: Retten skal vel ikke akkurat se ut som min. Men den var god på smak.

Ord om håp fra Oklahoma til Norge

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 1.8.2011

En uke etter angrepene i Oslo og på Utøya er hovedstaden dekket med blomster. Samtidig er de første ofrene begravd.

 

Blomster i Spikersuppa

Blomster i Spikersuppa

 

Fredag ble flerkulturelle Bano, 18 år, bisatt. Hun flyktet sammen med familien fra Irak da Bano bare var 7 år. Bildet av en kvinnelig prest og en imam side om side sto i sterk kontrast til alt det den islamofobiske terroristen står for.

To dager senere spilte Banos 14-årige lillebror sin første kamp i Norway Cup, fast bestemt på å komme tilbake til hverdagen så fort som mulig til tross for sorgen. Han bidro med en målgivende pasning.

Bamsene og kortene i blomsterhavet utenfor Oslo Domkirke vil bli tatt vare på. Vi har fått vite at stearinlysene vil bli støpt om til nye lys. Blomstene skal bli til ny jord i en minnelund. 22. juni-parken?

Hjertevarme hilsener har strømmet inn fra hele verden. Fra Oklahoma, byen som ble så kraftig rammet av bombeangrepet i 1995, kommer innspilte ord om håp, Voices of Hope, og en oppfordring om at også vi oppretter et minnested for at ugjerningen aldri skal bli glemt.

 

Voices of hope

Ord om håp fra Oklahoma til Norge

 

Oklahoma laget en minnepark, Oklahoma City National Memorial, blant annet med Field of Empty Chairs, en minnelund med 168 tomme stoler som representerer dem som mistet livet under bombeangrepet. Hver kveld blir lysene i stolene tent. I minneparken finnes også Memorial Fence, et minnegjerde der besøkende fortsatt legger ned blomster og minnegjenstander. Disse blir samlet inn med jevne mellomrom og tatt vare på.

 

Tid for refleksjon
«Det er en tid for alt», har AUF-leder Eskil Pedersen uttalt flere ganger i løpet av uken som har gått. Nå er det tid for refleksjon: Hva om drapsmannen ikke hadde vært blond og hatt blå øyne, men vært muslim, slik så mange trodde de første timene etter bombingen av Regjeringskvartalet og den etterfølgende massakren på Utøya? Ville vi fortsatt stått skulder ved skulder? Ville den til tider hatske anti-islamske retorikken blitt enda mer hatsk? Da vi ble klar over at det var en etnisk nordmanns gale verk vi var vitne til, skjedde det et stemningsskifte som manifesterte seg i det vi har opplevd den siste uken. Vi har nå en unik sjanse, alle sammen, uansett etnisitet og religion, til å gå inn i oss selv og se på våre egne holdninger og våre fordommer overfor andre, og vi har lov å si: Jeg tok feil. Tilgi meg.

Proffsyklister og franske kuer

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 8.7.2011

Jeg har fulgt Tour de France og de andre store sykkelrittene i snart ti år. Min interesse startet med en kommentar om kuer fra Eurosports daværende sykkelkommentator.

Tour de France var overalt rundt meg, virket det som. I aviser og nyhetssendinger, og på TV-er på kjøpesenteret. Av ren nysgjerrighet zappet jeg innom Eurosports sykkelsending, akkurat i samme øyeblikk som kommentatoren (het han Kristiansen?) snakket om kuer. Kuer?? Jeg syntes han var så herlig snodig at jeg ble sittende å se på. Etter ytterligere noen kilometers sykling: flere kuer – det er mange kuer langs de franske landeveiene. Kommentatoren sier til medkommentatoren: «Ser du hva det er?» Jeg vet ikke hva det sier om min humoristiske sans, men jeg lo så jeg grein.

Jeg fulgte resten av etappen. Mållinjen var så nær, så nær, men kommentatoren insisterte: Ikke start spurten enda, vent litt, vent litt. Hvorfor vente, tenkte jeg, mållinjen er rett fremfor dere! Så eksploderte spurten, og førstemann krysset målstreken med armene i været. Wow.

Dagen etter så jeg hele etappen. Og dagen etter, og dagen etter det igjen.

Etter hvert lærte jeg hvorfor man ikke bør åpne spurten for tidlig. Man risikerer å stivne. Jeg lærte at «peloton» betyr «hovedfelt», at de som stikker av gårde fra hovedfeltet, kalles utbrytere, at det er fire trøyer osv. Det tok litt tid å sette seg inn i reglene, terminologien og det taktiske spillet, men da jeg først hadde løst kodene, var jeg hektet.

I dag er det 7. etappe i 2011-utgaven av Tour de France, og her sitter jeg fortsatt – litt mer oppdatert på det rittfaglige. Men det startet med franske kuer.

Hurtigruten minutt for minutt

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 17.6.2011

«Det er en Dash Q-300», var en av kommentarene i chatteforumet NRK har opprettet i anledning hurtigruteturen fra Bergen til Kirkenes. Kameraet om bord på M/S Nordnorge fulgte en Widerøe-maskin som tok av fra Molde. Et langt minutt kunne vi følge flyet til det gled ut av bildet. «Det er Widerøes WF519 til Bergen», kunne en seer i Bergen opplyse om, «jeg skal si fra når den lander her.»

Slike kommentarer går frem og tilbake mellom chatterne, omtrent som småpraten på dekket på Hurtigruten, tenker jeg. Jeg er vanligvis en utålmodig person som vil at ting går kjapt, men jeg oppdaget at jeg liker de lange stille stundene der bølgeskvulpene er den eneste lyden vi hører, og baugkameraet er våre øyne til styrbord og babord og rett frem. Jeg tror jeg skjønner hvorfor så mange tar den elleve dager lange sjøreisen fra Bergen til Kirkenes og tilbake igjen.

I skrivende stund har vi lagt Molde bak oss. Etter en regntung dag tittet sola endelig frem, akkurat lenge nok til at vi kunne seile inn i solnedgangen ved avgang fra rosenes jazzby. Innseilingen dit var like stemningsfull, der vi ble eskortert inn av moldensere i småbåter, akkompagnert av Tore Ljøkjels saksofontoner.

Jeg «gikk om bord» i Geirangerfjorden og fulgte med til Ålesund og Molde. Planen er å henge med til Kristiansund, som vi ankommer kl. 0130 i natt, og hoppe på igjen når vi nærmer oss naturperlene i Nordland. Dette er en ren og skjær nytelse!

Og til underretning: Widerøes maskin WF519 ble observert igjen kl. 2138, idet den gikk inn for landing på Flesland.

Thor

Posted in Film by Solveig Hansen on 22.5.2011

Tekst: Solveig Hansen, 2011

OBS! SPOILERE!

Bratt læringskurve for tordenguden.

Filmen om Tor er storartet underholdning. Jeg satt mutters alene i en sal på Kino 1 i Sandvika kl. 13 en lørdag og koste meg glugg ihjel. Egentlig var jeg på vei til storsenteret for å kjøpe en dampstøvsuger, men fant plutselig ut at jeg måtte få med meg denne filmen før den ble tatt ned. Filmer går ikke så veldig lenge her. Dessverre fikk jeg ikke med meg rulletekstene. Jeg har etter hvert skjønt at det er vel verdt å vente til de har rullet ferdig.

Plot: Allguden Odin (Anthony Hopkins) i storslåtte Åsgård er i ferd med å utrope eldstesønnen Tor (Chris Hemsworth) til konge, da noen frostkjemper fra Jotunheimen stormer inn, og det enda Odin og jotunkongen Laufey har inngått våpenhvile.

«Ikke noen krig mot jotnene», sier Odin formanende til Tor, men Tor trosser ham og drar på tokt til Jotunheimen. Dermed blir han forvist fra Åsgård og sendt til Midgard, vår jord. Han lander rett på bilen til forskerne Natalie Portman (Jane Foster) og Stellan Skarsgård (Erik Selvig) i ørkenen i New Mexico. Hammeren hans, Mjølner, blir slengt etter, men Tor er fratatt superkreftene sine og greier ikke lenger å løfte den.

Jane forsker på et ormehull hun har oppdaget, men først på slutten av filmen skjønner hun at ormehullet er Bifrost-broen som forbinder Åsgård og Midgard. Før vi kommer så langt, gjennomgår Tor en forvandlig fra å være en eplekjekk og hammer-happy gudesønn til å bli en ydmyk mann som forsvarer menneskene, og han forelsker seg i Jane. Gudebekledningen byttes ut med dongeribukser med lavt liv. Maten i en hamburgersjappe er imidlertid litt vel snau for en norrøn gud som er vant til å spise et halvt villsvin og tømme et par tønner med øl i slengen.

Meanwhile, back in Asgard, som man sier, har Odin falt i odinsøvn, og den slu Loke (Tom Hiddleston) har overtatt kongemakten. Loke er Odins andre sønn. Han er egentlig en jotun som Odin tok med seg hjem da Loke bare var en jotnebaby. Loke er sjalu på Tor og vil ikke at han kommer hjem igjen. Konfliktfylte far- og sønnforhold er ikke ukjent for regissøren, Shakespeare-tolkeren Kenneth Branagh.

Når Loke går til angrep på byen der Tor og vennene hans befinner seg, er Tor villig til å ofre seg for menneskene, og han vinner tilbake retten til å bære Mjølner. Vel hjemme i Åsgård bekjemper han Loke. Bifrost-broen blir ødelagt, og med den forbindelseslinjen mellom gudenes og menneskenes verden.

Jane og Tor lengter etter hverandre. Kanskje finner Jane Åsgård igjen på stjernehimmelen hun forsker på. Man vet aldri. I mellomtiden har ingen vondt av litt lengsel mellom guder og mennesker.

Filmen bygger på superhelten Thor fra tegneserieforlaget Marvel Comics. 3D-kvaliteten var ikke så veldig bra, men filmen er den gøyeste jeg har sett siden Star Trek (2009), der Hemsworth for øvrig spilte George Kirk, faren til James T. Kirk, i åpningsscenen.

Både Hopkins og Hemsworth kler sine roller, Hiddleston er et funn i rollen som Loke, og Idris Elba er min helt som brovokteren Heimdal. Jeg gir filmen terningkast 5.

Dampstøvsugeren får vente.

Tagged with:

Cornelis

Posted in Film by Solveig Hansen on 15.11.2010

Tekst: Solveig Hansen, 2010

Filmen om Cornelis Vreeswijk har fått blandet mottakelse. Jeg synes den er nydelig, en kjærlighetserklæring til en stor trubadur og sangene hans.

Dette er ikke en dokumentarfilm, men mer et musikalsk portrett av Vreeswijk. Filmen er bygd opp som en collage av bilder som skildrer livet hans, akkompagnert av de kjente visene, nesten som en rekke musikkvideoer.

Innledningsvis ser vi Cornelis som seksåring på et sykehus i fødelandet Nederland under annen verdenskrig. Han blir behandlet for tuberkulose. Så hopper filmen til 60-tallets Stockholm, der han jobber som psykiatrisk sykepleier. Samtidig begynner han å opptre og får sin første platekontrakt. Deretter handler det om musikken, og vi følger ham gjennom 60-, 70- og 80-tallet. En hitliste fra 1965 illustrerer populariteten: Vreeswijk ligger som nr. 2 på listen, mellom Beatles og Rolling Stones. Den siste store opptredenen hans var på Roskilde-festivalen i 1987. En ny generasjon hadde fått opp øynene for visene hans. Han døde av leverkreft senere samme år, 50 år gammel.

På scenen hadde han full kontroll, men privat var det ikke alltid like lett. Filmen følger karrieren hans kronologisk og veksler mellom konserter, TV-innspillinger og intervjuer og fyllefester, skilsmisser, damehistorier, skatteunndragelser og fengselsopphold. Vi får vite om skandalene gjennom tabloide avisforsider: Vreeswijk er arrestert. Vreeswijk skylder 425 000 kroner i skatt. Da han døde, var skattegjelden oppe i 700 000 kroner.

Det er musikken som er bærekraften i filmen, godt akslet av Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Cornelis Vreeswijk. Dyvik Husby har en tilstedeværelse som gjør det vanskelig å få øynene fra ham. Av utseende er han snarlik Vreeswijk, men det er vesenslikheten mellom de to artistene som gjør formidlingen så ujålete og gripende. Han imponerer spesielt i sangscenene. Vi får høre Sluskblues, Ångbåtsblues, Ballad från en soptipp og Cool Water – på Den Gyldene Freden, bare for å nevne noen. Personlig skulle jeg gjerne sett mer av hvordan Vreeswijk jobbet frem låtene. Han ga tross alt ut 38 album og kunne ikke gått rundt i en evig pille- og alkoholrus.

Tidskoloritten er bra. De innledende bildene fra Stockholm er arkivfilm fra 60-tallet. Inn i dette tidsbildet kommer Dyvik Husby ruslende, klippet inn digitalt.

Regissør Amir Chamdin har selv bakgrunn som musiker og har regissert flere musikkvideoer, blant annet for The Cardigans. Han har også laget reklamefilmer, men bare én langfilm før Cornelis: Om Gud vill.

Da Chamdins far flyttet til Sverige fra Syria i 1968, rådet svensklæreren ham til å lytte til Cornelis Vreeswijk for å lære seg svensk. Samme år søkte Vreeswijk om svensk statsborgerskap, men fikk avslag med den begrunnelse at han ikke behersket det svenske språket godt nok. Han ble aldri svensk statsborger.

Premieredagen 12. november er ikke tilfeldig valgt, det er Cornelis Vreeswijks dødsdag.

Medborgere, gå og se denne filmen. Få også med originalbildene som vises ved siden av rulletekstene etter filmen.

Tagged with: