En slags julefortelling.
Planen var å skrive en julefortelling som rørte, berørte og gjennom et sylskarpt og presist ordvalg sa alt som var å si om menneskelige relasjoner og forsoning i en søtladen juletid, som kanskje til og med hadde et snev av klassiker over seg. I kjernen sto et surt mor/datter-forhold og et motvillig postet grønt brev med en takk for juleinvitasjon. Det var alt jeg visste. Ambisjonene var kanskje større enn forutsetningene, eller kanskje det var de potensielle utsiktene til publisering og mange Liker-klikk som valset over karakterene til jeg mistet dem av syne og andre karakterer blandet seg inn i den uskrevne historien:
Jeg skulle akkurat til å skrive at vekkerklokken ringte og vekket fortellingens to hovedpersoner, da jeg oppdaget at de allerede var våkne og opplagte. Det var ikke slik jeg hadde sett det for meg. Vekkerklokken skulle ringe, de skulle strekke seg, og han skulle spørre hvem som skulle sette på kaffen. Idet jeg skulle til å legge frem et antrekk til henne, sto hun allerede ferdig påkledd på kjøkkenet, og frokosten var klar. Jeg er ikke sikker på hva hun hadde på seg, men det var ikke det skotskrutete skjørtet og den grønne jumperen som jeg hadde valgt. Og han kom ikke subbende inn mens han gjespet og klødde seg bak, slik jeg hadde tenkt. Han kom småløpende. Kaffekoppen som skulle falt i gulvet, falt ikke, og hun skar dermed ikke den høyre pekefingeren i en bit knust kopp. De smilte og småpratet og så ut som om de gledet seg til dagen, og før jeg visste ordet av det, var de ute av døren. Jeg etter for å se ansiktet hennes sprekke i et bredt smil når hun åpnet postkassen og så brevet. Postkassen var tom.
Det skulle ligge et brev der, med svar på en invitasjon: «Kjære mormor. Vi kommer til jul. Kyss og klem.»
Det hadde ikke vært så veldig koselig forrige gang datteren var på besøk med sønnen sin. «Du var aldri der for meg», hadde datteren sagt og sett misfornøyd og urealisert ut. «Du vet ikke hva jeg liker.» Da hun smurte en brødskive med Nugatti til barnebarnet, sa datteren at han ikke likte Nugatti. «Jeg elsker Nugatti», sa gutten. «Hjemme hos oss», sa han henvendt til mormoren, «har vi ikke Nugatti.» «Gi beskjed når dere har bestemt om dere vil tilbringe julen her», sa mormoren til avskjed.
Hun hadde ikke hørt noe fra dem, men akkurat denne dagen hadde jeg besluttet at hun skulle få svar i et grønt brev med pålimte stjerner.
Postkassen var altså tom, og mannen og konen forsvant bortover gaten til høyre. Hvis jeg hadde fulgt etter, ville jeg måttet dikte opp en by og en gate med butikker på begge sider. Kanskje et apotek, en bokhandel og et polutsalg på den ene siden, og en ting-og-tang-sjappe og en garnbutikk på den andre. Kanskje ville de fortsatt rett frem eller dreid til venstre i en sidegate som skrånet litt nedover.
Jeg fulgte ikke etter, altså diktet jeg ikke opp noen by, og de forsvant inn i intet. Kanskje de skulle møte noen på jernbanestasjonen, eller kanskje de skulle til IKEA.
Der sto jeg, da. Tafatt.
Samtidig ble døren til huset på den andre siden av gaten åpnet. Ut kom en dame med skotskrutet skjørt og grønn jumper og en plasterlapp rundt høyre pekefinger. Hun fisket opp et grønt brev med stjerner fra postkassen og åpnet det, og ansiktet sprakk i et bredt smil.
Det var da det gikk opp for meg at jeg befant meg i feil hus. I feil fortelling.
Prøver igjen neste år.
Se også: En selvpublisert klassiker: A Christmas Carol
Kategorier:Les/skriv
Hit og dit 
Hva mener du?