Fredsheltinner – de ni fredspriskvinnene, 1901–1992

Irwin Abrams (1914–2010) var en ledende autoritet på Nobels fredspris. Da artikkelen ble skrevet, hadde ni kvinner blitt tildelt fredsprisen. Artikkelen er oversatt og publisert med tillatelse fra forfatteren. Original: Heroines of peace – the nine Nobel women, 1901–1992

Se også: Alfred Nobel, Bertha von Suttner og Nobels fredspris

Fredsheltinner – de ni fredspriskvinnene, 1901–1992

av © professor Irwin Abrams, Antioch University, Ohio, 1994

Nobels fredspris på sitt beste gir oss en presentasjon av en rekke store sjeler. De ni kvinnelige fredsprisvinnerne hører utvilsomt til dem. Deres bakgrunner er forskjellige, og de representerer forskjellige former for fredsskapende arbeid.

Den første av disse fredsheltinnene var den østerrikske baronessen som inspirerte til opprettelsen av prisen, den siste var indianerkvinnen fra Guatemala som gjennom fattigdom og undertrykkelse vokste til en lederskikkelse. Blant fredsheltinnene er kvinnen som ble betraktet som den største i sin generasjon i USA, vitenskapskvinnen og reformatoren som ble ansett som lederen i den amerikanske fredsbevegelsen, to nordirske forkjempere for ikkevold som gjorde et dramatisk forsøk på å løse den langvarige og voldelige konflikten i deres land, en from misjonær som har sitt virke i slummen i Calcutta, en svensk sosialreformator som ble statsråd og ambassadør, og en burmesisk intellektuell som ledet opposisjonen mot et brutalt militærdiktatur.

Ikke bare tilhørte de forskjellige nasjonaliteter og klasser, men de hadde også ulik tro. Blant dem var katolikker og fritenkere, en buddhist og en kveker. De kjempet mot krig i fredsforbund og i sitt politiske liv, som humanister og forsvarere av menneskerettigheter. Denne lille gruppen av ni fredsprisvinnere representerer ulike veier til fred som Den Norske Nobelkomite i årenes løp har gitt sin anerkjennelse. Men hver og en av dem er ytterst interessant i seg selv, og de har hver sin fengslende historie å fortelle.

Hensikten med denne fremstillingen er å gi en beskrivelse av livet og fredsinnsatsen til disse ni prisvinnerne, og skildre dem slik medlemmene av Nobelkomiteen presenterte dem under prisutdelingen. Deretter vil vi se på hva de hadde til felles, om noe. Men først noen ord om hvordan Alfred Nobel så på kvinner og prisen, og hvordan de norske komiteene har etterfulgt hans ønske i så henseende.

Nobel, Den Norske Nobelkomite og de kvinnelige prisvinnerne

Det er en kjent historie at Nobel lenge hadde vært opptatt av fred, men at det var hans venninne, fredsaktivisten baronesse Bertha von Suttner, som gjorde ham oppmerksom på den internasjonale fredsbevegelsen som ble organisert i 1890-årene, og hun sikret seg hans økonomiske støtte til sine fredsaktiviteter.

I januar 1893 skrev han til henne at han planla å opprette en pris som skulle gis «til ham eller henne som har gjort mest for å skape fred i Europa». I utkastet til testamente som han skrev noen måneder senere, tok Nobel med en sjenerøs testamentarisk gave til baronesse von Suttners østerrikske fredsforbund, og bestemte at det skulle deles ut priser hvert tredje år for intellektuell og vitenskapelig innsats, blant annet aktiviteter som fremmet opprettelsen av en europeisk domstol. Prisene skulle gis til den som fortjente den mest, uansett om det var «svenske eller utlending, mann eller kvinne».

I det endelige testamentet utelot Nobel den siste klausulen, og også den testamentariske gaven til det østerrikske fredsforbundet, men han opprettet en fredspris som én av fem priser, og det er ikke tvil om at han forventet at baronessen skulle få den. Men prisen ble utdelt fire ganger før hun endelig mottok den i 1905.

I 1901 og 1902 var hun ikke engang med på komiteens kortliste. I 1903 sto hun på listen, men til tross for støtten fra de fleste andre fredsledere, som kalte henne «kommandør», ble hun igjen forbigått. I 1904 tapte hun til fordel for Folkerettsinstituttet, noe som føyde spott til skade fordi baronessen – med sin spesielle kjennskap til sin venns intensjoner – helt siden Nobels testamente var blitt satt ut i livet, hadde kommet med sterke innsigelser til testamenteksekutorene om at Nobel hadde ønsket at prisen bare skulle deles ut til enkeltpersoner.

I en tale tidligere det året hadde Nobelkomiteens formann, Jørgen Løvland, referert til «mennene som hadde utført dette arbeidet», da han snakket om utdelingene til veteranene innen fredsbevegelsen. Ikke rart baronessen nesten hadde gitt opp håpet da det til hennes store overraskelse ble hennes tur i 1905. Utdelingen skyldtes anstrengelsene til Bjørnstjerne Bjørnson, den store forfatteren, som var medlem av komiteen.

Da baronessen kom for å holde sitt nobelforedrag våren 1906, snakket formann Løvland, nå utenriksminister, under banketten om den store innflytelsen kvinnene i historien hadde hatt, og hvordan de kunne forandre krigstanken og gi menn høyere mål. Men det skulle gå 26 år før neste kvinne, Jane Addams, ble belønnet med prisen.

Addams ble første gang nominert i 1916 for sine forsøk på å bringe første verdenskrig til opphør, og ble deretter nominert gjentatte ganger. I 1923 anbefalte komiteens rådgiver henne i sin rapport, og hun hadde flere høyt anerkjente tilhengere, blant annet Woodrow Wilson, John Dewey, Felix Frankfurter, Robert LaFollette og Sidney Webb, men ingen pris ble delt ut det året. Hun var med på kortlisten fire ganger til, før hun delte prisen med Nicholas Murray Butler i 1931.

I talen som professor Halvdan Koht holdt i hennes fravær, sa han: «I Jane Addams hyller vi dessuten det arbeide kvinnene kan gjere for fredssaka, for brorskapen mellom folka.» Det var åpenbart nok hyllest for de neste 15 år, til Emily Green Balch i 1946 delte prisen med John Mott, KFUM. Deretter gikk det 30 år før de neste kvinnene, Betty Williams og Mairead Corrigan, mottok prisen, selv om komiteen hadde hatt sitt første kvinnelige medlem fra 1948.

I løpet av de 30 årene Aase Lionæs var medlem av komiteen, de ti siste som formann, var Williams og Corrigan de eneste kvinnelige prisvinnerne. Siden den gang har komiteen gjort det bedre og æret Mor Teresa i 1979, Alva Myrdal i 1982, Aung San Suu Kyi i 1991 og Rigoberta Menchú Tum i 1992.

I løpet av de første 45 årene prisen ble utdelt, var det bare tre kvinner som fikk den, og av de 96 prisene siden 1901 har bare ni gått til kvinner. Komiteens arkiver er åpne frem til annen verdenskrig, så vi vet at flere kvinner var med på kortlisten: kvekeren Priscilla Peckover og teosofen og den sosiale reformatoren Annie Besant, begge fra England, fredsaktivistene Lucia Ames Mead, Belva Lockwood og Carrie Chapman Catt fra USA og den svenske humanisten Elsa Brandström.

Andre som kunne ha vært tatt med i betraktningen i perioden, er feministen og aktivisten dr. Aletta Jacobs fra Nederland, aktivisten Helene Stöcker og kunstneren Käthe Kollwitz fra Tyskland, kristensosialisten Muriel Lester og forfatteren Vera Brittain fra England og feministen og skribenten Oliver Schreiner fra Sør-Afrika.

I årene etter annen verdenskrig var det flere godt kvalifiserte kvinnelige kandidater som ikke ble nevnt. I 1947 ble det, med den kalde krigen i sinne, fremmet et forslag om å dele prisen mellom Eleanor Roosevelt, som hadde gjort et fremragende arbeid for menneskerettigheter i FN, og Alexandra Kollontai, den sovjetiske diplomaten som hadde bidratt til å få slutt på den sovjetisk-finske krigen. I 1948 ble Rosika Schwimmer fra Ungarn, som begynte sin fredskamp under første verdenskrig, nominert av flere europeiske parlamentarikere.

I alle disse årene var det vanskelig for en kvinne å oppnå fremtredende stillinger i en mannsverden, og de norske Nobelkomiteene var åpenbart heller ikke uten fordommer.

Baronesse Bertha von Suttner

Det er desto mer bemerkelsesverdig at baronesse von Suttner vant internasjonalt ry på begynnelsen av det 20. århundre. På en foredragsturné i USA i 1904 ble hun til og med mottatt av president Theodore Roosevelt i Det hvite hus.

Bruddet med de militære og aristokratiske tradisjonene i familien var ikke den minste av hennes prestasjoner. Først bestemte hun seg for å tjene til livets opphold som guvernante, deretter ved å skrive anti-krigsromanen Die Waffen Nieder! (på norsk: Ned med våpnene), noe som førte henne inn i fredsbevegelsen. Det var heller ikke forventet av en dannet østerriksk baronesse at hun sammen med broren til barnet hun underviste, skulle rømme til Kaukasus for å bli forfatter.

Baronessen kunne ikke komme til Norge da prisen ble utdelt i 1905 på den tradisjonelle dagen, den 10. desember, og det ble ikke holdt noen tale. Da hun kom for å holde sitt nobelforedrag i april året etter, ble hun introdusert av Bjørnstjerne Bjørnson, som snakket om hennes store innflytelse på veksten innen fredsbevegelsen og om hvordan hun i et av Europas mest militaristiske land hadde fortsatt å rope: «Ned med våpnene.» Selv om hun ble ledd av til å begynne med, ble ordene hennes hørt fordi de ble uttalt av en adelig person og var en forkynnelse av menneskehetens største sak.

Jane Addams

Den Norske Nobelkomite hadde ventet så lenge med å gi Jane Addams prisen at hun var syk og ute av stand til å komme til utdelingsseremonien, eller senere for å holde sitt nobelforedrag. På selve dagen for prisutdelingen, den 10. desember 1931, ble hun faktisk innlagt på sykehus i Baltimore. Helsen sviktet de siste årene av hennes liv, og hun døde fire år senere.

Professor Halvdan Koht holdt talen for Addams og hennes medmottaker, Nicholas Murray Butler, som heller ikke var til stede. Siden Koht var spesialist på amerikansk historie, må han ha visst hvilket umake par de representerte, for under første verdenskrig hadde Butler tatt kraftig avstand fra slike som Addams, som hadde opponert mot krigen.

Koht hyllet behørig hennes lederskap i Den internasjonale kvinnekongressen under krigen. Kongressen fant sted i Haag i 1915, og møtet førte til en betydelig innsats for å få slutt på krigen. Han forklarte hennes motstand mot USAs inntreden i krigen – som kanskje ville avholdt en tidligere Nobelkomite fra å gi henne prisen – på denne måten: «Ho held fast ved freds-idealet jamvel i dei vanskelege tidene då andre krav og interesser skygde over det hos folke hennar og dreiv det ut i ufred.»

Da hun kjempet for fred under krigen og for en genuin fred etterpå, snakket hun for de pasifistiske kvinnene i verden. Av en eller annen grunn nevnte ikke Koht spesielt Den internasjonale kvinneligaen for fred og frihet (IKFF, engelsk: WILPF), organisasjonen hun var med på å starte og fortsatte å lede. Etter eget ønske står WILPF skrevet på gravstøtten hennes sammen med Hull House, den berømte sosialinstitusjonen hun opprettet. Heldigvis er Kohts utelatelse av IKFF tatt med i de offisielle nedtegnelsene til Nobelstiftelsen.

Koht fortsatte: «Ho kunde få folkemeininga mot seg både heime og ute; men ho gav ikkje opp, og til slutt vann ho det heidersrome ho hadde frå før i folke sitt.»

Dette var sant. Byrådet i Chicago erklærte for eksempel at «hun er den største kvinne som noensinne har levd».

Koht snakket om hvordan både Goethe, Henrik Ibsen og Bjørnson hadde sett på kvinner som noen som representerte «den finaste og reinaste moralen i samfunde». Koht mente at kvinner spiller en spesiell rolle som fredsskapere, og snakket om «kjærleiken, den varme mors-kjensla som skulde gjere dråp og krig så avstyggeleg for kvar ei kvinne». Addams selv skrev at som den som gir og oppfostrer liv, har kvinnen en spesiell følelse for krig og fred. Koht sa: «Jane Addams samlar liksom i seg alle dei beste kvinnelege eigenskapane som skal hjelpe oss til å bygge fred på jorda.»

Uten overdreven ros har våkne iakttakere i hvis hjerter Addams beholdt en hedersplass, gitt henne de største lovord. William James sa at «hun bebodde virkeligheten», og Walter Lippman sa: «Hun var ikke bare god, men stor.»

Emily Greene Balch

Emily Greene Balch var kollega av Jane Addams i arbeidet med å bringe første verdenskrig til opphør. Hun var hennes partner i arbeidet i IKFF og etterfulgte henne som leder av organisasjonen. I 1946 delte hun selv en pris med KFUMs leder, John Mott. Hun fikk prisen som et resultat av en vellykket kampanje som ble organisert på IKFFs anmodning, av medlemmet Mercedes Randall. Randall gjorde en betydelig jobb med å presentere Balchs uomtvistelige kvalifikasjoner for Nobelkomiteen og sikre et stort antall fremstående tilhengere.

Komiteens formann, Gunnar Jahn, ga en langt mer utfyllende beskrivelse av Balchs aktiviteter enn det Koht hadde tilegnet Addams. Han fortalte om hennes arbeid om den slaviske innvandringen til USA og hennes 20 år lange undervisning i sosialøkonomi ved Wellesley College, som tok slutt da hun ble avskjediget på grunn av sine fredsaktiviteter under første verdenskrig. I sin neste jobb sto hun i sentrum av IKFFs internasjonale arbeid og fungerte en stund som organisasjonens generalsekretær ved hovedkvarteret i Geneve. Hun fortsatte også å være en velkjent skikkelse i Folkeforbundet.

Jahn var imponert over hennes praktiske egenskaper, hennes innsats for å forbedre politiske relasjoner internasjonalt ved å fremme internasjonalt samarbeid på andre områder, og hennes kontroll over realitetene i forslagene hun la frem. Som eksempel nevnte han hennes arbeid for å sikre tilbaketrekkingen av amerikanske tropper fra Haiti i 1926, etter elleve års okkupasjon. Sammen med en delegasjon reiste hun til Haiti, utviste stor dyktighet under granskningen av forholdene, skrev det meste av rapporten og sloss for å få forslagene godkjent av regjeringen. Til slutt ble alle vedtatt og troppene trukket tilbake.

Jahn viste til Balchs vanskelige avgjørelse under annen verdenskrig. Som en absolutt pasifist som hadde sluttet seg til kvekerne, valgte hun å støtte den amerikanske innsatsen for å beseire ondskapen Hitler representerte. Det kunne ikke forventes av henne at hun skulle være upåvirket av skjebnen til sine IKFF-kolleger og jødiske venner.

Jahn roste Balch for hennes vektlegging på gradvis utvikling, sammenlignet med utopien til mindre tålmodige fredsarbeidere. Hun fortsatte å fremme oppfinnsomme forslag til langsomme internasjonale fremskritt gjennom praktisk samarbeid, og amerikanske fredsaktivister kom til å betrakte henne som sin intellektuelle leder.

Til slutt sa Jahn om Balch: «Hun har vist oss at den virkelighet vi søker må vinnes gjennom det slitsomme arbeid i den verden vi lever i, men hun har vist oss mer: At en ikke går trett, at nederlag gir nytt kampmot til den som inne i seg har den hellige ild.»

Betty Williams og Mairead Corrigan

Da Egil Aarvik, viseformann i komiteen, overrakte den utsatte prisen for 1976 til Betty Williams og Mairead Corrigan i 1977, startet han sin tale med en billedlig beskrivelse av den tragiske ulykken som hadde funnet sted på en gate i Belfast i Nord-Irland i august året før. En bil ute av kontroll, sjåføren en IRA-skytter skutt til døde da han flyktet fra britiske soldater, braste inn i en familie som var ute og gikk. To av barna ble drept omgående, den tredje ble dødelig skadet og moren alvorlig skadet.

Dette sanseløse drapet på uskyldige barn førte til en voldsom reaksjon mot volden som hadde feid over Nord-Irland, med katolske IRA-medlemmer som brukte mord og terror for å drive ut britene, protestantiske ekstremister som gjorde det samme til gjengjeld, og mange uskyldige ofre drept som følge av dette. Bevegelsen ble ledet av Betty Williams, en husmor som kom til åstedet etter at hun hadde hørt skuddet, og Mairead Corrigan, den unge tanten til de døde barna.

Aarvik fortalte hvordan de to kvinnene ledet marsjer der protestanter og katolikker gikk side om side i demonstrasjoner for fred og mot vold. Det at så mange mennesker i Nord-Irland hadde innsett at vold ikke fører til sosial rettferdighet, sa Aarvik, ga håp om at dette kunne bli «den første lysning mot en ny dag med varig fred for det ulykkelige, nord-irske folket».

Williams og Corrigan «har vist oss hva de enkelte mennesker kan bety for fredens sak». De hadde mot til å ta det første steget. «I menneskelighetens og nestekjærlighetens navn. Noen måtte begynne å tilgi! … Nestekjærligheten er en av grunnstenene i den humanisme som vår vesterlandske kultur bygger på.» Det er uhyre viktig at den «får komme til uttrykk når hatet og hevnlysten truer med å ta overhånd». Det de gjorde, var «en modig, uselvisk handling som inspirerte tusener, tente lys i mørket …».

Dessverre har dette lyset skint svakt i Nord-Irland inntil nylig. Fredsbevegelsen i Nord-Irland, organisasjonen som oppsto fra bevegelsen, fikk stadig færre medlemmer og mindre innflytelse. Betty Williams flyttet til USA, der hun underviser ved et universitet og har blitt en gripende foreleser om fred. Mairead Corrigan Maguire har fortsatt arbeidet med Fredsbevegelsen i Belfast, og har også brakt budskapet om ikkevold til andre land. Kvekere i det 17. århundre kalte seg «Guds alminnelige». Når alminnelige folk reiser seg og møter utfordringen, kan de gå langt bortenfor det alminnelige.

Mor Teresa

Professor John Sanness, komiteens formann, holdt talen da prisen i 1979 ble tildelt Mor Teresa. Etter å ha snakket om de mange veiene til fred som var blitt anerkjent ved tidligere prisutdelinger, forklarte han hva som var spesielt med denne:

Kan noe politisk, sosialt eller intellektuelt byggverk på det internasjonale eller nasjonale plan, uansett hvor effektivt og rasjonelt det er, uansett hvor idealistiske og prinsippfaste dets talsmenn er, gi oss noe annet enn et hus bygd på sandgrunn, med mindre Mor Teresas ånd inspirerer byggherrene og tar bolig i deres byggverk?

Sanness forklarte at denne ånden er rotfestet i hennes kristne tro. Hun ser Kristus i ethvert menneske, og det gjør mennesket hellig i hennes øyne, sa han. Stempelet på hennes arbeid har vært respekt for mennesket og menneskets verd og verdighet. Ensomme og ulykkelige, fattige døende og forlatte spedalske har blitt tatt imot av henne og hennes søstre med varm medfølelse, blottet for nedlatenhet, basert på ærefrykt for Kristus i mennesket.

Sanness fortalte at Mor Teresa ble født i en albansk romersk-katolsk familie i Skopje, hovedstaden i den jugoslaviske republikken Makedonia. I en alder av 12 følte hun et kall om å hjelpe de fattige, og noen år senere bestemte hun seg for å arbeide i India. Da hun var 18, sluttet hun seg til den irske Loreto-ordenen og reiste til Calcutta for å undervise ved deres pikeskole. Etter 16 år følte hun et nytt kall, om å arbeide i slummen i Calcutta. Der opprettet hun en ny orden, Misjon for nestekjærlighet, som skulle vies til tjeneste for de fattigste av de fattige, og som raskt spredte seg til mange andre land.

Ved å arbeide for mennesker av en annen rase, religion og nasjonalitet enn sin egen, har Mor Teresa overskredet alle barrierer. Med sitt budskap er hun i stand til å trenge gjennom til noe som er iboende i ethvert menneske, om ikke for annet, så for å skape en mulighet, et godhetens frø, sa Sanness. Hun fremmer fred på den mest fundamentale måten, nemlig ved sin stadfestelse av det ukrenkelige i den menneskelige verdighet.

Alva Myrdal

Komiteens formann, Egil Aarvik, holdt talen ved utdelingsseremonien da prisen for 1982 ble delt mellom Alva Myrdal og Alfonso García Robles fra Mexico. Aarvik forklarte at ved å anerkjenne to fremstående ledere i nedrustningsbevegelsen ønsket komiteen samtidig å gi bevegelsen en hjelpende hånd. Myrdal hadde ledet den svenske delegasjonen til FNs nedrustningskomité fra 1962 til 1973, og hadde skrevet en av de beste bøkene om nedrustningsspillet.

Hennes sosiale engasjement startet i 1930-årene, da hun spilte en fremtredende rolle i utviklingen av den svenske velferdsstaten, sa Aarvik. Hun var en standhaftig forkjemper for kvinners frigjøring og likestilling. Aarvik tilhøre en mer konservativ del av det politiske spekteret, men sa at på ett punkt kunne alle være enige: Navnet hennes er blitt et samlingspunkt for menn og kvinner som fremdeles holder fast ved troen på at ånden til sjuende og sist skal seire over materien. Myrdal var ikke bare en forkjemper for fornuft. I sin skriving og i alle sine aktiviteter var hun også en av de ypperligste utøverne.

Hun var den første kvinnen som ble utpekt til leder av en avdeling i FNs sekretariat, og hun hadde tjent sitt land på en betydningsfull måte som statsråd og som ambassadør til India. Så strålende var omtalen av henne i alle oppgaver hun var blitt tildelt, så mange var æresbevisningene, at det syntes som om Aarvik ikke hadde fått med seg, som hun sa til meg senere, «at jeg ikke fikk min første betydningsfulle stilling før jeg var nesten 40». Karrieren til ektemannen, Gunnar Myrdal, var blitt prioritert da hun ble tilbudt høye stillinger.

Av alle æresbevisningene hun hadde mottatt, betraktet Myrdal Nobels fredspris som «toppen». Men hun betrodde meg at Folkets Fredspris «ligger mitt hjerte nærmere». Da hun i 1981 igjen var blitt nominert til nobelprisen og komiteen hadde gitt prisen til FNs høykommissariat for flyktninger, oppsto det et så stort ramaskrik av kritikk i Norge at det ble dannet en folkebevegelse som samlet inn 60 000 dollar som ble overrakt henne som Folkets Fredspris. Seremonien i Oslo Rådhus i februar 1982 hadde rørt henne dypt.

Aarvik siterte noe Myrdal hadde sagt da hun tok imot Einsteins fredspris som den aller første mottaker: «Til tross for alle desillusjoner har jeg aldri tillatt meg selv å gi opp. Dette er mitt budskap i dag: Det er ikke verdig et menneske å gi opp.» Aarvik understreket budskapet, utvilsomt med sammenbruddet i FNs nedrustningssesjon året før i tankene. Han sa at komiteen ville at prisen for 1992 skulle gå til personer som ikke var tilfredse med bare å rette søkelyset mot urovekkende tendenser, men som også satte sin energi og sine evner inn på å snu utviklingen. Alva Myrdal var uten tvil en slik person.

Aung San Suu Kyi

Under utdelingsseremonien for Aung San Suu Kyi i desember 1991, ble hun fremdeles holdt internert av militærdiktaturet i Myanmar (Burma) og kunne bare representeres av sine to sønner, sin ektemann og et fotografi av seg selv vendt mot publikum. I sin tale under overrekkelsen av prisen til sønnene sa professor Francis Sejersted, komiteens formann: «Hennes fravær fyller oss med angst og uro.» Men han følte at vi også kunne ha tillit og håp. Han oppsummerte deretter betydningen av at hun hadde fått prisen:

«I den gode strid for fred og forsoning er vi avhengig av mennesker som setter eksempel, som kan symbolisere det vi etterstreber, som kan få oss til å tro at det nytter, og som kan mobilisere det beste i oss selv. Aung San Suu Kyi er nettopp en slik person. Hun forener dypt engasjement og utholdenhet med en visjon der mål og midler løper sammen til en enhet, og der de viktigste elementer er: demokrati, respekt for menneskerettigheter, forsoning mellom grupper, ikke-vold og personlig og kollektiv disiplin.»

Sejersted forklarte at kildene til hennes inspirasjon var Mahatma Gandhi, som hun hadde fått høre om da moren var ambassadør til India, og faren, Aung San, leder i Burmas frihetskamp. Hun var bare to år gammel da han ble drept, men hun hadde gjort hans liv til sentrum for sine studier. Fra Gandhi fikk hun sitt engasjement for ikkevold, fra faren forståelsen av at lederskap var en plikt, og at man bare kan lede i ydmykhet og med tillit til og respekt for folket man leder. For henne var begge eksempler på uavhengighet og beskjedenhet, og Aung San representerte det hun kalte «en dyp enkelhet».

Vi må tilføye at buddhismen alltid har vært fundamentet for hennes politiske filosofi i sinn og handling, og også fundamentet for hennes tro på menneskerettigheter. Som opposisjonspolitiker som kjempet for menneskerettigheter mot militærdiktaturet, måtte hun være fryktløs. Sejersted refererte til en hendelse under valgkampen, da hun modig sto ansikt til ansikt med en avdeling av soldater. Offiseren stilte dem opp på linje foran henne, klare til å skyte hvis hun fortsatte å gå nedover gaten, hvilket hun gjorde.

Flere ganger under talen siterte Sejersted fra hennes essaysamling Frihet fra frykt, som ektemannen, Michael Aris, hadde redigert og utgitt før prisutdelingen for at hennes stemme skulle høres utenfor rekkevidden til dem som undertrykte henne. Tittelfortellingen begynner slik: «Det er ikke makt som forderver, men frykt. Frykten for å miste makten forderver dem som styrer, og frykt for å bli utsatt for misbruk av makt forderver dem som blir styrt.» Fryktløshet er det beste svaret på myndigheters vold. Som konklusjon skriver hun at «sannhet, rettferdighet og medlidenhet … er ofte det eneste vern mot hensynsløs maktbruk». Dette er Buddhas lære.

Sejersted fortalte at Suu Kyi hadde tilbrakt mange år utenlands, først sammen med sin diplomatmor da hun var ung, senere da hun studerte ved Oxford, arbeidet ved FN i New York, giftet seg med Aris, en engelsk-tibetansk vitenskapsmann, og stiftet familie i Bhutan før de flyttet til England etter akademiske oppdrag i Japan og India. Burma var alltid i hennes tanker og hjerte, men spesielt etter at de militære grep makten i 1962. Da hun giftet seg med Aris, sa hun til ham at hun en dag måtte vende tilbake til Burma, når de trengte henne der.

Hun vendte tilbake fra England for å pleie sin døende mor, men som datter av Aung San kunne hun ikke holde seg utenfor da hun så hvordan regjeringen brutalt undertrykte en opposisjonell folkebevegelse. Hun var leder for et politisk parti under valgene, som ble tillatt av de militære, men hun var så populær at hun fikk ordre om å holde seg hjemme allerede før valgdagen. Ikke desto mindre vant partiet hennes valget med stort flertall, hvoretter de andre lederne ble satt i fengsel.

«Jeg tror alle vi alminnelige mennesker», sa Sejersted, «kan føle at Aung San Suu Kyi nettopp med sin fryktløshet og sine høye idealer mobiliserer noe av det beste i oss selv.» Han sa at den lille kvinnen i husarrest representerer et positivt håp. Det å vite at hun er der gir tillit og tro på det gode.

Mens dette skrives, er Suu Kyi fremdeles internert, atskilt fra familien, til tross for at mange regjeringer og FN flere ganger har forsøkt å få henne satt fri. En gruppe fredsprisvinnere kom ikke lenger enn til Thailand i sitt forsøk på å overbringe en appell til de militære diktatorene som holder henne internert. I 1994 fikk et amerikansk kongressmedlem imidlertid tillatelse til å besøke henne, og som et resultat av megling utført av en buddhistmunk, fikk hun et møte med medlemmer av regjeringen. Det er større håp nå.

Rigoberta Menchú Tum

I oktober 1992 ble det kunngjort at prisen skulle gå til Rigoberta Mencú Tum, en mayaindianer fra Guatemala, «for sitt arbeid for sosial rettferdighet og etnisk-kulturell forsoning, basert på respekt for urbefolkningens rettigheter».

Avgjørelsen ble stort sett godt mottatt, men konservative kritikere hevdet at Menchú hadde deltatt i voldelige handlinger utført av guatemalansk gerilja mot regjeringen. Tidligere fredspriser til menneskerettsforkjempere var bare blitt gitt til personer som brukte ikkevoldelige metoder, blant annet Aung San Suu Kyi fra Burma. Det var sant at Menchú hadde all anledning til å gripe til våpen, og to av hennes søstre sluttet seg faktisk til geriljaen. Moren og broren var blitt brutalt myrdet av regjeringssoldater fordi faren hadde opponert mot landeierne, og til slutt hadde soldatene tent på den spanske ambassaden, der faren og andre bønder hadde arrangert en fredelig protest, og de ble brent til døde.

Menchú forteller denne forferdelige historien i Jeg, Rigoberta Mencú. En indianerkvinne i Guatemala, en bok satt sammen av erindringer hun fortalte på spansk til antropologen Elisabeth Burgos-Debray. Menchú grep ikke til vold, men startet et politisk og sosialt arbeid for sitt folk. Derfor fikk hun prisen. Hun ble et aktivt medlem av Bøndenes enhetsorganisasjon (CUC) og bisto i opprettelsen av Kristne revolusjonære. Menchú sa at de tolket «revolusjon» i ordets virkelige betydning, nemlig «forvandling». Hvis hun hadde valgt væpnet kamp, ville hun vært i fjellene nå, sa hun.

Komiteens formann, Sejersted, understreket i sin tale betydningen av Menchús avgjørelse. Han snakket om voldens brutaliserende virkning. Den som begår en voldelig handling, mister sin menneskelighet. Derfor avler vold mer vold, og hat mer hat. Hvordan skal man bryte ut av denne sirkelen, spesielt når man konfronteres med blind vold fra den andre siden?

Et svar finner vi i «de lysende enkelteksempler på mennesker som klarer å bevare sin menneskelighet i omgivelser preget av råhet og voldsbruk, mennesker som nettopp derfor avtvinger oss vår helt spesielle respekt og beundring. Slike mennesker gir håp om at det finnes veier ut av den onde sirkel».

Som et eksempel på hvordan Menchú beholdt en avvæpnende menneskelighet i en rå verden, gjenga Sejersted historien om hennes møte med oberst Roderigues: «Mannen som tok livet av moren min, gratulerte meg med innstillingen til Nobels fredspris og kalte det en nasjonal ære. Da skjønte jeg at vi på bunnen er mennesker alle sammen. Det var som å møte en fjern bekjent. Jeg følte ro da jeg snakket med ham.»

Sejersted sa at man selv i de mest brutale situasjoner må beholde troen på at det finnes et minimum av menneskelighet i oss. Rigoberta Menchú har beholdt den troen.

Hele livet hennes er en bemerkelsesverdig prestasjon. Hun ble født i ytterste armod blant et undertrykt folk og arbeidet fra hun var 8 – «jeg hadde aldri noen barndom». Hun greide å få litt undervisning i kirken, der hun først viste hvilke egenskaper hun var i besittelse av, hun lærte spansk på egen hånd for å kunne fortelle verden om lidelsene til sitt folk, og hun ble drevet i eksil til Mexico fordi hun fryktet for sitt liv på grunn av sine politiske aktiviteter. Alt dette gjorde at hun utviklet lederegenskaper og diplomatiske evner. Som det blir sagt i priskunngjøringen: «Rigoberta Menchú fremtrer i dag som et sterkt symbol på fred og forsoning på tvers av etniske, kulturelle og sosiale skiller i sitt eget land, på det amerikanske kontinent og i verden for øvrig.»

Konklusjon

Hva hadde alle disse kvinnelige fredsprisvinnerne til felles? De var kvinner med høye idealer, innstilt på å arbeide og ofre slik at noe bedre kunne fødes, og de arbeidet i vissheten om at målene deres til slutt ville bli realisert. De bar alle i seg den hellige ild, som Gunnar Jahn så i Emily Greene Balch, og som inspirerte dem til å kjempe mot odds, til å motstå skuffelser og nederlag, til å beslutte seg for aldri å gi opp. De delte en tro på menneskeheten, en tro som var sprunget ut av religiøs overbevisning eller humanisme. De la for dagen et bemerkelsesverdig mot. Ikke alle hadde geværmunningen rettet mot seg slik Aung San Suu Kyi hadde, og ikke alle måtte flykte fra soldatene slik Rigoberta Mencú Tum måtte. Men det krevdes mot å stå imot slyngene og pilene til den militaristiske pressen i det tyske imperiet og den patriotiske gløden i USA under krigen, på samme måte som det krevdes mot å ta det første steget for å bryte voldssirkelen i Nord-Irland.

Sejersted sa at «i den gode strid for fred og forsoning er vi avhengig av mennesker som setter eksempel, som kan symbolisere det vi etterstreber, som kan få oss til å tro at det nytter, og som kan mobilisere det beste i oss selv». Det har alle de kvinnelige fredsprisvinnerne gjort for oss. Det å vite at de er der og har vært der gir tillit og tro på det gode. Da han snakket om Jane Addams, refererte professor Koht til «dei beste kvinnelege eigenskapane som skal hjelpe oss til å bygge fred på jorda». Men mest av alt har disse ni fredspriskvinnene vist oss mulighetene i menneskesinnet.



Kategorier:Mennesker

Stikkord:, , ,

Hva mener du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: