Zol H: Hverdagsskriverier

Krig, gjenreisning og brutte løfter

Posted in Artikler by Solveig Hansen on 8.5.2015

Dette er min fars krigshistorie. Han ble tvangsevakuert fra Finnmark og sendt til Grini. Han fortalte at han etter oppholdet der sverget at han aldri mer skulle gå sulten. Han glemte heller aldri mannen som ga ham et kålhode. Jeg antar at det var samlet inn av dem som «orget» mat.

Jeg kom over denne artikkelen etter fars død. Den ble publisert i Finnmark Dagblad 27. juni 1998, og jeg har fått lov til å gjengi den.

 

Krig, gjenreisning og brutte løfter

(Lakselv FD): Han ble jaget, fanget, sultet og frøs. Han mistet alt, men overlevde. Han ble lovet alt, men lovnadene brast. Arthur Hansen fra Olderfjord er bare en av mange finnmarkinger som fikk erfare krigens gru og fredens svik.

STEIN TORGER SALAMONSEN

Den 28. oktober 1944 kom ordren direkte fra Hitlers bunker i Berlin om at befolkningen i Finnmark skulle tvangsevakueres, og all infrastruktur og bebyggelse utslettes. Televerksarbeider Arthur Hansen fra Olderfjord var en av dem som fikk oppleve konsekvensene på kropp og sjel.

– Vi fikk beskjed om at klokken tre på ettermiddagen skulle huset være tomt. Resten av familien og husdyrene var flyttet til en gård på den andre siden av fjorden. Jeg ble over en natt ekstra. En forferdelig natt da SS-soldatene med dødningehoder på uniformene kom. De drakk mer enn de spiste og knuste alt. De var helt ville.

Han er lei av å fortelle historien. På den annen side vil han ikke at den skal glemmes. Historien om de uhyre dramatiske og begivenhetsrike dager, uker og måneder for hele fylkets befolkning høsten 1944 og våren 1945. Det er en hel befolknings historie om frykt, sorg, sult og savn.

Rykter og flukt
Rykter om at unge arbeidsføre menn skulle interneres i fangeleiren på Klubben ved Billefjord førte ham sammen med andre til Sortvik der en gamme ble bygd mens bålene fra tyskernes herjinger lyste opp nettene rundt fjorden. En saueflokk og 2.000 kilo mel og kjøtt fra lageret til handelsmann Bjarne Thomassen på Russenes skulle sikre forsyningene til hjelpen kom. Slik ble det ikke.

Etter uker uten å ha sett tyske soldater, dro han sammen med fem-seks andre i to båter inn til Olderfjord. De trodde tyskerne var borte, og ville sjekke om det fantes folk som behøvde hjelp lenger inne i landet.

Fanger
Den 23. januar går de i land nedenfor ruinene av barndomshjemmet, og blir nesten øyeblikkelig fanget av tyske soldater i hvite forsvinningsdrakter. Forskremt stilles flyktningene på geledd, og en maskingeværsalve fyres over hodene på dem. – Da så de tilfredse ut, forteller Arthur.

Fangene ble ført til Treviknes ytterst i fjorden hvor de ble avhørt av tyskerne. – Det var som en forbannelse hvilte over dem, for de trodde aldri på sannheten, bare på løgn. Først den 25. april 1945 forlot de siste tyske soldater et nedbrent Porsanger.

Under militær bevoktning fortsatte ferden på ski over fjellet til Repparfjorden. Så med båt til Hammerfest. – Den natta vi kom til Hammerfest så jeg Robertson-bygget brant. Deretter ble det opphold i fangeleiren Krøkebærsletta ved Tromsø, før et opphold i fengsel i Trondheim.

Han ble brukt som toggissel for en troppetransport. Tyskerne fryktet sabotasje, og annonserte at det var sivile nordmenn med toget. Fangene erfarte også menneskelige nedverdigelser satt i system av nazistene. – Vi fikk ordre om å tre av på naturens vegne – midt på togstasjonen med baken vendt mot stasjonsbygningen.

Fra Trondheim ble de sendt sydover til fangeleiren på Grini hvor 5.000 medfanger ventet. Med på reisen fulgte lus og difteri, men ingen omkom.

På Grini
Det ble lange måneder innenfor piggtrådene på Grini. Der ble fange nummer 18.416 Arthur Hansen fra Olderfjord i Porsanger rammet av slag mens han sov i sine skitne filler på bordet han delte med flere andre.

Sykehusoppholdet ble rene himmelriket i all sin renhet og vennlige menneskelige omgivelser. Bare dager senere var det verste over. Fangene ble oppstilt. En fremmed sivilist entret tårnet ved porten og grep mikrofonen: – Nordmenn, jeg er doktor dosent Søderholm fra Sverige. Jeg er sjef for de norske politistyrker i Sverige. Jeg er kommet hit for å meddele dere at tyskerne i Norge har kapitulert. Dere er frie mennesker.

Jubelen ville ingen ende ta. Det ble rullet inn mat og sigaretter. Ti sigaretter til hver, og i løpet av minutter var plassen overstrødd med 50.000 sigarettsneiper. Arthur er ikke i tvil om at hadde krigen vart lenger, ville samtlige blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.

Brev fra Grini

Brev fra Grini, april 1945. Fangene fikk sende og motta ett brev eller postkort per måned.

Nye klær – ny tid
Han kom seg i nye klær, fikk besøkt familien som oppholdt seg i Risør, før det bar hjemover til den frie ruinen, Finnmark. Som arbeidsformann i Televerket skulle han umiddelbart i gang med å bygge opp infrastrukturen den tyske hær hadde ødelagt under sin retrett.

Arbeidet med å reparere telefonlinjene startet mellom Kjækan og Mathisdalen. Telefonstolpene var sprengt, og linjene kappet. Stubber og stolper ble skjøtet, mens koppertrådene ble loddet sammen. – Dokker må tru det ble mye lodding og slit rundt i alle Finnmarks fjell. Hele tiden tenkte han på hus og hjem som lå i ruiner nede ved Olderfjorden. Først i 1949, under arbeid med Karasjok-Valjoklinja, og fire år etter krigens slutt, fikk han tid til å starte sin egen gjenreisning.

Permisjon uten lønn
Han fikk en ukes permisjon – uten lønn, kjøpte en brakke fra Kistrand herredsstyre, og transporterte brakka til hjemplassen. Innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms var lovet krigsskadeerstatning, og han var ved godt mot. Erstatningen skulle finansiere moderne hus av tilsvarende størrelse som de hadde hatt før krigsbrenningen. Erstatningen beløp seg til 6.400 kroner pluss 100 prosent tillegg. – Gleden var stor over at vi fikk penger til nye hus, men byrdene kom jo for dagen, forteller Arthur.

– Husbanken skulle være en sosialbank, men ble en stor forretningsbank i stedet. Før krigen bodde familien i et nesten nedbetalt hus på 35 kvadratmeter i halvannen etasje. Krigsskadeerstatningen reduserte boligstørrelsen, og han måtte bygge huset selv.

– Jeg måtte bort fra arbeidet, uten lønn, for å bygge opp gård og grunn. Dessuten måtte jeg betale skatt til herredskassereren for inntekten av å bygge eget hus.

– Byråkratene og jeg har ikke gått den samme regneskole, for krigsskadeerstatningen ble en utgift for meg. Jeg vet ikke hvor lenge gjenreisningen varte. Den begynte i 1945, og jeg er ikke ferdig ennå, 53 år etterpå.

– Verst var det likevel for foreldrene våre. De opplevde at livsverket deres gikk til grunne. For oss unge var ikke det så viktig, forteller Arthur. Foreldrene hans gikk bort få år etter krigen. De såkalte tilskuddene gjennom Husbanken var egentlig rentefrie lån. Først i 1988 satte Statens Husbank punktum for innkreving av «krigsskadeerstatningen» fra finnmarkingene.
 

Reklamer