Zol H: Hverdagsskriverier

Jesus på film

Posted in Film by Solveig Hansen on 30.3.2013

Tekst: Solveig Hansen, 2013

I anledning påsken har jeg sett om igjen sju Jesus-filmer på rappen. Mine favoritter er Jesus of Montreal, Jesus Christ Superstar, Jesu siste fristelse og Matteusevangeliet.

De andre filmene er Jesus fra Nasaret, Johannesevangeliet (ord for ord) og Life of Brian.

Kritikken mot Jesus-filmer går ofte ut på at Jesus blir fremstilt for menneskelig, men jeg synes nettopp de filmene er de mest meningsfulle. Hvis han var menneske også og skulle bane veien for oss, hvorfor skulle han da ikke ha den samme tvilen og lide de samme kvalene som oss, og overvinne dette? Det er slik han fremstår i Scorseses Jesu siste fristelse. «Hva om jeg sier det gale?» spør Jesus. «Hva om jeg sier det rette?» Også Pasolini viser den menneskelige siden ved ham i Matteusevangeliet.

Her er omtalene:

 
Jesus of Montreal
Regi: Denys Arcand (1989)

Jesus of MontrealDen unge skuespilleren Daniel (Lothaire Bluteau) får i oppgave å oppdatere manuset til et pasjonsspill som Montreal-basilikaen har oppført i samme form hver sommer i førti år. Spillet er blitt for gammeldags og trenger en overhaling.

Daniel får med seg fire skuespillerkolleger. De rusker opp i manuset og spriter det opp med arkeologiske funn og nye oversettelser av Talmud. Stykket blir en kjempesuksess, og publikummerne blir en del av dramaet der de følger det fra stasjon til stasjon. De kirkelige oppdragsgiverne er imidlertid ikke like fornøyde og vil stoppe spillet. Det gjør de på en måte som får konsekvenser lik dem vi kjenner fra langfredagsberetningen.

Denne parallellen til Jesu lidelseshistorie er ikke den eneste i denne fransktalende filmen. Etter hvert som handlingen skrider frem, ser skuespillerne hvordan Jesu liv påvirker dem, og bibelfortellingene speiles i deres eget liv: Vi ser agenten som lover dem verden med dens gull og grønne skoger. Vi ser Daniel som rasende smadrer kamerautstyret under en reklameaudition og jager ut kundene fordi han mener skuespillerne blir behandlet på en nedverdigende måte.

Det er disse parallelle løpene mellom bibelhistorien og nåtiden som skaper dynamikken i filmen. Jesus og hans budskap kommer nærmere – vi ser hvordan ordene griper publikum. Samtidig skimter vi spriket mellom folks lengsler og Kirkens institusjonelle komfortsone. Det nye pasjonsspillet er for ukonvensjonelt, mener Kirkens menn. Deres syn er at kirkegjengerne ikke bryr seg om nye arkeologiske funn. De vil høre at Jesus elsker dem, og de kommer til kirken for å skrifte og bli tilgitt sine synder.

Mon det, tenker jeg. Kanskje har vi en livs- og gudslengsel som ikke mettes gjennom en tilrettelagt og ferdigtygd tro med ritualer som utføres på autopilot. Kanskje trengs det en rebell som kan ruske opp i status quo. Jesus, kanskje?

 
Jesu siste fristelse
Regi: Martin Scorsese (1988)

Jesu siste fristelseWillem Dafoe spiller Jesus i denne filmen, som er basert på Nikos Kazantzakis roman ved samme navn, der Jesu tosidighet – den menneskelige og den gudommelige – står i sentrum. Kampen er der fra første stund, når Jesus begynner å ane at Gud har en spesiell plan for ham, mens han bare vil være et vanlig menneske. Når han svarer på kallet og starter sin gjerning, kommer tvilen: Hva om jeg sier det gale? Hva om jeg sier det rette?

Den endelige sjelekampen foregår på korset. Jesus opplever å bli ført bort fra Golgata og til et helt nytt liv der han ikke er Messias. Først på slutten av livet går det opp for ham at han er forledet av Satan, og han kjemper seg tilbake til korset: Jeg vil være Guds sønn.

Så var det fullbrakt, ikke helt etter evangelienes bokstav, men Jesus fullførte det han var kommet for. Han tvilte som et menneske, kjempet som et menneske, fryktet som et menneske – og overvant alt dette.

En vakker film, der Harvey Keitel spiller Judas. I rollen som Pilatus finner vi David Bowie.

 
Matteusevangeliet
Regi: Pier Paolo Pasolini (1964)

Denne italienske filmen i svart/hvitt er etter manges mening den Jesus-filmen som holder høyest kunstnerisk nivå. Mange ble overrasket da kommunisten og ateisten Pasolini kunngjorde at han ville filme Matteusevangeliet. Kanskje kjente han seg igjen i rebellen Jesus, og det er nettopp den revolusjonære Jesus han fokuserer på, den ofte strenge og noe sinte personen som vandrer rundt og forkynner Guds rikes komme og går til angrep på hykleri og sosial urettferdighet.

Matteusevangeliet
De fleste skuespillerne i filmen er amatører. I rollen som Jesus vurderte Pasolini å bruke Jack Kerouac eller Allen Ginsberg, men valget falt på den 19 år gamle spansk-italienske studenten Enrique Irazoqui, med sine karakteristiske sammenvokste øyenbryn. Her er det ikke mye colgatesmil og perfekte tannrader, men heller skjeve eller manglende tenner, og ansikter som vitner om levde liv. Pasolini fokuserer på ansiktene og lar kameraet bevege seg søkende fra ansikt til ansikt, innimellom litt tilbake igjen fordi han hoppet over en person.

Matteusevangeliet er innspilt i Sør-Italia fordi Pasolini syntes det moderne Midtøsten var for kommersialisert. (Mel Gibson brukte for øvrig noen av de samme innspillingsstedene da han spilte inn The Passion of the Christ.) Filmen er befriende blottet for pompøs musikk. Vi hører i stedet Bach og Mozart, og Odettas Sometimes I Feel Like a Motherless Child går igjen.

Pier Paolo Pasolini ble myrdet i 1975. Hans mor, Susanna, fikk da oppleve på kroppen det hun hadde spilt i korsfestelsesscenen i Matteusevangeliet. Hun hadde rollen som Maria.

 
Jesus fra Nasaret
Regi: Franco Zeffirelli (1977)

Og Jesus sa til fariseerne: «Dere lukker Himmelriket for mennesker. Dere går ikke inn selv, og dere tillater ikke andre å gjøre det.»

Miniserien Jesus fra Nasaret bygger på de fire evangeliene og starter med at Maria spleises med Josef. Deretter følger vi handlingen kronologisk frem til korsfestelsen og oppstandelsen.

Zeffirelli ønsket å fremstille Jesus like mye menneskelig som guddommelig: «En vanlig mann, vennlig, sårbar, enkel.» Jesus virker på en måte nærværende og opphøyd på samme tid i denne filmen, men ser kanskje ikke så veldig enkel og vanlig ut. Grunnen er Robert Powell, han som gestalter Mesteren.

Jesus fra Nasaret

Billedskjønne Robert Powell er som hentet ut av et Jesus-maleri fra renessansen. Den mørkeblå og hvite eyelineren gjør de blå øynene hans enda mer inntrengende, og han blunker nesten ikke. Han har et utseende som kler filmen, som også er pen å se på. Dette er en tradisjonell gjengivelse av bibelhistorien, visuelt storslått og med et stjernelag av skuespillere. Nevner i fleng: Olivia Hussey, Anne Bancroft, Ernest Borgnine, Claudia Cardinale, James Earl Jones, Stacy Keach, Laurence Olivier, Christopher Plummer, Anthony Quinn, Rod Steiger, Peter Ustinov …

Konklusjon: Pen TV-film som bikker over i et glansbilde. Pen hovedrolleinnehaver. Imponerende rollebesetning. Griper ikke helt på samme måte som for eksempel Johannesevangeliet (ord for ord).

 
Johannesevangeliet
Regi: Philip Saville (2003)

JohannesevangelietDette er Johannesevangeliet ord for ord, med en veksling mellom opplesing og dialog. Fortellerstemmen tilhører veteranen Christopher Plummer, som spilte Herodes Antipas i Zeffirellis Jesus fra Nasaret. Også i de muntlige dialogene måtte skuespillerne følge den eksakte ordlyden i evangeliet, med alle dets gjentakelser, og fikk ikke legge til så mye som et «eh…» eller «men». 24 ganger sier Jesus «I’m telling you the truth», sannelig sier jeg dere. Opplesingen tar tre timer, og budskapet er enkelt: Elsk hverandre.

«I begynnelsen var Ordet.» Slik begynner Evangeliet etter Johannes, antatt skrevet 100 år etter Kristi fødsel. Vi møter Jesus første gang når han oppsøker Døperen Johannes. Jesu fødsel og barndom berøres ikke i dette evangeliet. Hans identitet som Messias blir proklamert åpent fra begynnelsen av, i motsetning til i Markusevangeliet, der dette først blir holdt hemmelig. Innstiftelsen av nattverden nevnes heller ikke.

Henry Ian Cusick (kjent fra TV-serien «Lost») spiller Jesus, og han smiler. Det er sjelden kost i en Jesus-film. Overfor disiplene er han mild og kjærlig, men taler ellers med stor autoritet og er ikke alltid like hyggelig, som på tempelplassen når han mister besinnelsen og driver ut får, okser, duer og pengevekslere.

Filmen er som høytlesing fra en bildebibel. Den er visuelt vakker med sine duse jordfarger, og virker mer jordnær, gripende og nøktern enn Jesus fra Nasaret, som kanskje er den filmen det er mest naturlig å sammenligne den med. Jeg foretrekker Johannesevangeliet. De tre timene gikk fort.

 
Jesus Christ Superstar
Regi: Norman Jewison (1973)

Jesus Christ SuperstarDette er Jesus-filmen for musikalelskere. Filmatiseringen bygger på post-hippie-rockeoperaen (og albumet) ved samme navn av Tim Rice og Andrew Lloyd Webber, og tonen for filmen settes idet vi ser bussen med skuespillerne ankomme innspillingsstedet i den israelske ørkenen med korset og andre rekvisitter på busstaket. Filmen handler om de siste sju dagene i Jesu liv, fra inntoget i Jerusalem til korsfestelsen. I sentrum står motsetningene mellom Jesus og Judas Iskariot, og vi ser hendelsene gjennom Judas’ øyne og hvordan han blir drevet til å handle som han gjør.

Judas til Jesus:

Every time I look at you I don’t understand
why you let the things you did get so out of hand?
You’d have managed better if you’d had it planned.
Now why’d you choose such a backward time and such a strange land?
If you’d come today you could have reached the whole nation.
Israel in 4 BC had no mass communication.

Det hjelper med bra tekster og catchy musikk. I de to store rollene finner vi Ted Neeley som Jesus, og Carl Anderson som Judas, begge med fantastiske vokalprestasjoner. Som i Scorceses Jesu siste fristelse og Pasolinis Matteusevangeliet er det mennesket Jesus vi møter, og den mektigste scenen er kanskje den der han alene i Getsemane uttrykker sin frykt og tvil og ber Gud om svar på hvorfor han må dø:

Can you show me now that I would not be killed in vain?
Show me just a little of your omnipresent brain!
Show me there’s a reason for your wanting me to die!
You’re far too keen on where and how, but not so hot on why!

Jo da, filmen holder fortsatt mål.

 
Life of Brian
Regi: Terry Jones (1979)

Briljant Monty Python-satire der stakkars Brian blir tatt for å være Messias og får religiøse horder etter seg. Romerne prøver å fakke ham, og moren hans er heller ikke blid.

Life of Brian
Brian har ingen messiasambisjoner. Han er en vanlig fyr som selger godteri på gladiatorkamper og blir med i en undergrunnsbevegelse som planlegger å kidnappe kona til Pilatus, og det er da ting begynner å skjære seg. Han får romerne på nakken, og under flukten ser han seg nødt til å agere profet inntil de romerske soldatene er forsvunnet. Det resulterer i at han får en fanatisk tilhengerskare som følger etter ham og kaller ham Messias.

Filmen er ikke en parodi på Jesu liv, men handler om mennesker som levde på samme tid som ham. Vi ser Jesus kort én gang under Bergprekenen, og vi ser stallen der han blir født. Brian blir tilfeldigvis født i nabostallen samme natt, og han er til stede ved Bergprekenen sammen med moren og en gjeng andre. De står for langt unna til å høre alt som blir forkynt, men de får med seg at de saktmodige skal arve jorden, noe gjengen synes er bra. «Fint at de får noe, de har det ikke så lett», sier en. Så går de til steining.

Norge var et av landene der filmen ble forbudt da den kom ut i 1979. Den ble kalt blasfemisk. Da den ble tillatt her i 1981, ble aldersgrensen satt til 18 år. Ved relanseringen i 2004, omtrent samtidig som Mel Gibsons blodige The Passion of the Christ kom ut, var aldersgrensen 11 år.

Filmen er treffsikker og morsom. Fryktelig morsom. Og god medisin mot mørkemenn og trosfundamentalister, som det dessverre fortsatt finnes flust av.
 

Reklamer