Zol H: Hverdagsskriverier

Interstellar – relativitetsteorien i praksis

Posted in Film by Solveig Hansen on 17.5.2015

Tekst: Solveig Hansen, 2015

OBS! LITT SPOILER

Implikasjonene kan være enorme når én time på en planet med stor gravitasjon tilsvarer sju jordiske år.

InterstellarSelv om man ikke kan så mye om gravitasjonsanomalier, romtid og singularitet, sitter man igjen med en illusjon av at man skjønner det på et eller annet plan der og da. Det får holde. Og gravitasjon kan krysse dimensjoner, inkludert tid. Det er premissene til brødrene Christopher og Jonathan Nolan, som har skrevet manuset. Regissør Christopher Nolan utforsker igjen tid, slik han gjorde det i Memento og Inception.

I Interstellar er det rimelig å anta at vi befinner oss på midten av det 21. århundre. Jorden er utarmet, sandstormene raser, og alt dreier seg om å produsere nok mat. Derfor er Cooper (Matthew McConaughey), tidligere NASA-pilot, i likhet med mange andre blitt bonde. Omstendigheter i form av gravitasjonsanomalier fører ham og den tiårige datteren Murphy (Mackenzie Foy) til et NASA-anlegg der man jobber med å redde menneskene – eller kanskje menneskeheten. Jorden vil være ubeboelig om en generasjons tid, og det haster med å finne en ny planet der menneskene kan overleve.

Ti år før handlingen i filmen starter, er det sendt ut ekspedisjoner til en annen galakse gjennom et ormehull som på mystisk vis dukket opp. De sparsomme opplysningene fra den andre siden tyder på at det kan finnes beboelige planeter der. En ny ekspedisjon, bestående av Cooper, Brand (Anne Hathaway), Doyle (Wes Bentley), Romilly (David Gyasi) og robotene TARS (stemme: Bill Irwin) og CASE (stemme: Josh Stewart), blir sendt ut for å utforske dem nærmere. De kan sin relativitetsteori, men hva når realitetene setter inn?

På Jorden fortsetter professor Brand (Michael Caine) og etter hvert den voksne Murphy (Jessica Chastain) å arbeide med Brands gravitasjonsligning som skal løse problemet med å få en koloss av en romstasjon til å lette og frakte menneskene ut i rommet. Uten de nødvendige kvantedataene fra ormehullet ser det imidlertid ikke lyst ut for de som lever på Jorden, men menneskeheten som sådan kan overleve gjennom de nedfryste embryoene som Cooper og mannskapet hans har med seg.

Hvordan registrere data fra et ormehull der ingenting slipper unna? Her kommer «de» inn, de usynlige aktørene vi hører om i begynnelsen av filmen, «de» som skapte ormehullet. De er så avanserte at de kan lage et tredimensjonalt rom i sin femdimensjonale virkelighet for å gjøre det mulig å kommunisere mellom ormehullet og Jorden – ved hjelp av gravitasjon. Vi husker at gravitasjon kan krysse dimensjonsgrenser.

Vi ser noe lignende i sluttakten i 2001: A Space Odessey. Bowman opplever en tredimensjonal verden som er bygd på hans egne minner og hjelper ham med å fatte utviklingsprosessen han går gjennom.

Interstellar er en visuell og tilsynelatende realistisk sci-fi-film, med et feiende flott ormehull og gode skuespillerprestasjoner, spesielt fra Matthew McConaughey og unge Mackenzie Foy. Nevnes må også Hans Zimmer, mannen bak musikken, og vitenskapelig konsulent Kip Thorne, som gjorde sorte hull og romteori forståelig for oss. Solide John Lithgow spiller Coopers svigerfar.

Diktet som Michael Caine siterer litt for mange ganger, er Dylan Thomas’ «Do not go gentle into that good night», skrevet til faren som lå på dødsleiet. Det forteller om all slags menn som går døden motvillig i møte fordi de ikke har oppnådd alt de ville i livet: «Rage, rage against the dying of the light.»

Ting som trekker ned: Den lange jakten på den indiske dronen, som riktignok forklarer en del innledningsvis, men som vi aldri hører mer om. Dr. Mann – interessant og relevant dilemma, som kanskje kunne vært løst på en litt mer elegant måte.

Disse unødvendighetene til tross, jeg elsker denne filmen. Jeg har sett den flere ganger og sitter alltid igjen med samme spørsmål: Hva om Cooper bare bestemte seg for ikke å dra? Hva da med hendelsene i bokhyllen? I filmen lærer vi at fortiden ikke kan endres. Betyr det at han allerede har dratt, før han drar? At tiden er syklisk, ikke lineær? Tid pirrer og utfordrer.

Terningkast 5.

De som synes filmen burde fulgt opp enkelte hendelser og karakterer nærmere, finner kanskje hjelp i tidslinjen på fansiden Interstellar Wiki.
 

Reklamer
Tagged with:

Ingen kan gråte som Emma Thompson

Posted in Film by Solveig Hansen on 27.12.2014

Tekst: Solveig Hansen, 2014

Alle har sine favorittfilmer ved juletider. Dette er min topp 10-liste.

Når en historie er godt fortalt på filmlerretet, spiller det ingen rolle om filmen er et moderne dataanimert eventyr eller et gammelt svart/hvitt-drama fra 1940-tallet. Man glemmer fort at ansiktsuttrykkene til karakterene i Polarekspressen er stive, eller at James Stewart kysser rart i It’s a Wonderful Life og trekker folk han vil klemme i en desperat stund, så brått og hardt inntil seg at man er redd ryggen deres skal knekke. Dette er to av filmene på listen over julefilmer jeg gjerne ser om igjen. På toppen troner imidlertid Dickens.

 
En Muppet julefortelling (1992)
En Muppet julefortellingDickens’ A Christmas Carol, den ultimate julefortellingen, er filmatisert rundt 30 ganger. Den eldste filmen som har overlevd, er stumfilmen Scrooge, or, Marley’s Ghost fra 1901. Den første lydversjonen kom i 1928. To populære versjoner av eldre dato er de fra 1935 og 1951, med henholdsvis Seymour Hicks og Alastair Sim i rollen som Ebenezer Scrooge, Mr. Humbug himself.

I filmmusikalen The Muppet Christmas Carol møter vi muppeter og mennesker i skjønn forening, med Michael Caine i rollen som Scrooge. Gonzo spiller Dickens, som sammen med rotta Rizzo forteller og leder oss gjennom den klassiske historien. Statler og Waldorf, herrene fra balkongen, spiller Marley-spøkelser. Kermit er Bob Cratchit, mens Miss Piggy er fru Cratchit. Lille Tim spilles av Kermits nevø Robin. I regissørstolen finner vi Brian Henson, sønn av muppetskaper Jim Henson, som gikk bort et par år tidligere. Filmen følger Dickens’ fortelling tett, ispedd nye sanger og litt internhumor muppetene imellom. En finfin julefortelling er det blitt. Litt skummelt også. «Blir det ikke for skummelt for ungene som ser på?» lurer Rizzo på underveis. «Nei», svarer Gonzo, «dette er kultur.» Såpass må man tåle. Men når juleånd nummer tre er på vei inn, tør de to ikke være der lenger, og vi ser dem ikke igjen før på slutten.

 
Her er de andre filmene i tilfeldig smaksrekkefølge:

Polarekspressen

Polarekspressen (2004)
Ingen jul uten en tur til Nordpolen. Reinsdyr har vært det tradisjonelle transportmiddelet for å komme dit, uten andre viderverdigheter enn litt turbulens og en reinfjert nå og da. Nå har vi pyjamasparty på Polarekspressen, og her går det unna, med selve reisen som et ellevilt høydepunkt. En mystisk landstryker gir en hjelpende hånd på togtaket, og syngende servitører serverer varm sjokolade til ungene som er invitert med på turen – før toget løper løpsk nedover en fjellside og nesten går gjennom isen på en innsjø. Det er like før man glemmer at det er julenissen de er på vei for å besøke.

I 2004 hadde mocap-teknologien enda et stykke å gå før den nådde nivået vi opplever i de nye Hobbit-filmene. I Polarekspressen er ansiktene stive og uttrykksløse. Ikke at det spiller noen stor rolle, bare en tvilende gutt får tilbake troen på nissen.

 
Historien om julenissen (2007)
Historien om julenissenFinnene mener Finland er julenissens hjemland, så det er bare på sin plass at de har påtatt seg oppgaven med å fortelle hvordan julenissen ble den han ble. Det begynte i det små. Lille Nikolas mister familien i en ulykke tidlig i filmen. De fattige landsbyboerne bestemmer seg for å ta seg av ham, ett år i hver familie. Julaften hvert år bytter han hjem. Nikolas har det godt og blir alles unge, og som takk for hjelpen legger han igjen små selvspikkede treleker til barna i vertsfamilien. Så blir det uår, og ingen har råd til en ekstra munn å mette. Nikolas havner hos den gretne einstøingen Iisakki (spilt av Kari Väänänen, kjent fra flere av Kaurimäkis filmer). Iisakki er streng, men også en god snekker, og i verkstedet hans begynner en nissegjerning å ta form …

Dette er en sjarmerende, litt dickensaktig film, innspilt i flotte vinterlandskaper i Nord-Finland. Det er som å bla i en bildebok.

 
Hjem til jul (2010)
Hjem til julDenne perlen av en film innledes med en snikskytter, en mor og et barn under balkankrigen på 1990-tallet. Deretter hopper vi frem i tid til den lille norske byen Skogli og følger en gruppe mennesker noen ettermiddagstimer en julaften. Vi møter legen som rykker ut til et ungt asylpar på en avsidesliggende hytte og tar imot et barn. Den skilte mannen som ikke får se ungene sine og tar en slags «Bad Santa». Kvinnen som oppdager at elskeren ikke har til hensikt å forlate kona likevel – han skulle vært litt mer omhyggelig i sitt valg av julegaver til de to damene, for å si det sånn. Så er det den gamle mannen, selvfølgelig – dette er tross alt en Bent Hamer-film. Og den slitne tiggeren som prøver å komme seg hjem til jul. I en scene ser vi ham stå rett foran en fotballtrøye i et butikkvindu. I speilbildet ser det ut som om han har den på seg. En elegant detalj som vi skjønner mer av etter hvert som fortellingen skrider frem. Fiks er også avslutningen, som runder av der vi startet.

Joachim Calmeyer og Tomas Norström står igjen på rollelisten, slik de gjorde det i Hamers Salmer fra kjøkkenet.

 
It's a Wonderful LifeIt’s a Wonderful Life (1946)
Det finnes mange julefilmer som handler om forvandling, forsoning og nestekjærlighet, men få når statusen til Frank Capras svart/hvitt-klassiker. Ikke en øyeblikkelig suksess da den kom ut i 1946, men det endret seg på 1960-tallet, da amerikanske TV-stasjoner begynte å vise den hver jul.

George Bailey (James Stewart) svelger skuffelsene og legger sine egne drømmer til side og overtar farens husbank, som gir minimalt med avkastning, men sikrer at vanlige mennesker får sin egen bolig. Alternativet deres er å leie dårlige boliger til en høy pris av den rike og kyniske Potter som eier nesten hele byen. Når onkelen og kompanjongen roter bort en konvolutt med 8000 dollar, blir George beskyldt for økonomisk fusk, og konkursen truer. Han makter ikke å ta opp kampen, desillusjonert som han er fra før, og bestemmer seg for å ta livet sitt. Da trer den vingeløse engelaspiranten Clarence inn og viser George hvordan livet til menneskene rundt ham ville vært hvis han ikke fantes.

Om Clarence greier å hjelpe George, vil han ikke bare ha reddet et menneske, men han vil også få tildelt vinger. En mann med nytt livsmot, et par nyvunne englevinger. To fluer i én smekk. Hvor vidunderlig ville ikke det vært?

 
Love Actually (2003)
Love ActuallyFeelgood. Jul. Love is all around. Denne britiske filmen om kjærlighet i dens mange fasetter er herlig, med et stjernelag av skuespillere. Den er bygd opp som et lappeteppe av historier som til slutt flettes sammen, og handlingen foregår i noen uker før, under og etter jul. Hugh Grant spiller britisk statsminister. Billy Bob Thornton er i storslag som amerikansk president på snarvisitt. Vi ser Bill Nighy som en fallert rockestjerne som håper på et comeback. Colin Firth er på frierferd, med en blivende portugisisk svigerfamilie og et helt nabolag i hælene. Scenen der statsminister Grant danser ned trappen i No. 10 er heller ikke så dum. Bondingen mellom enkemann Liam Neeson og stesønnen. For ikke å forglemme Emma Thompson som gråter til tonene av Joni Mitchell. Det er ingen som kan gråte som Emma Thompson. Vi husker Fornuft og følelser, ikke sant?

Nevnes kan også innledningen, som viser ekte gjensynsscener fra ankomsthallen på Heathrow flyplass.

Oppdatering 2017: Hvordan gikk det så med dem? Det får vi vite i en 15-minutters oppfølger (britisk) som ble laget i forbindelse med Rødnesedagen 2017. Der møter vi noen av karakterene 13 år senere. Hugh Grant er igjen statsminister og danser ned trappene i No. 10. Liam Neeson og sønnen Sam sitter på en benk. Laura Linney er ikke med i den britiske versjonen, bare den amerikanske. Se denne traileren hvis du vil vite hvordan det gikk med henne.

 
Walt Disney-filmene Eight Below og Frost er ikke julefilmer i seg selv, men vinterfilmer som egner seg ved juletider:

Eight Below

Eight Below (2006)
Disney-film med hunder i hovedrollene. Besetningen på en forskningsstasjon i Antarktis må evakuere på grunn av storm og etterlate de åtte sledehundene sine i isødet. I seks måneder er hundene alene – kalde og sultne. En nydelig film om vennskapet mellom en polarguide og hundene han har ansvaret for. Fantastiske naturbilder, blant annet en scene der hundene leker med sørlyset.

På rollelisten finner vi Paul Walker, Bruce Greenwood og Jason Biggs.

 
Frost

Frost (2013)
Prinsesse og senere dronning Elsa forvandler alt rundt seg til is. Hun har ingen styring over de magiske evnene sine og flykter til slutt fra et frosset kongerike og stenger seg inne i isslottet sitt. Søsteren Anna, fjellfareren Kristoff, reinsdyret Sven og snømannen Olaf drar ut for å finne henne og hjelpe henne slik at hun lærer å bruke magi i kontrollerte former: til å lage en skøytebane når det trengs, eller få en liten snømann til å slutte å smelte i sommervarmen. Animasjonseventyr blir ikke vakrere enn dette.

 
Iron Man 3

Iron Man 3 (2013)
Kanskje ikke en typisk julefortelling, men handlingen er lagt til julen og foregår noen år etter at New York ble invadert fra rommet (Avengers). Tony Stark blir tvunget til å vurdere sin fortid og nåtid og bestemme seg for hva han egentlig vil. Litt dickensk Christmas Carol i superheltdrakt. Husk å få med bonusscenen etter rulleteksten – en av Marvels beste ved siden av den i Avengers.

 
En dag uten krig (2005)
Originaltittel: Joyeux Nöel. I 2014 var det 100 år siden den første verdenskrig startet. Den første krigsjulen ble det inngått sporadiske våpenhviler der våpnene tiet en stakket stund.

En dag uten krig er basert på disse hendelsene. Julaften 1914 kryper franske, tyske og skotske soldater frem fra skyttergravene i Flandern og feirer jul sammen. De spiller fotball, deler sigaretter, viser hverandre familiebilder og synger julesanger. «Stille Nacht» akkompagnert av skotske sekkepiper. En skotsk prest holder messe. For det blir han senere kalt landsforræder og irettesatt av sin biskop.

Dette er en film om fred og forsoning i praksis, selv om det blir med den ene dagen. Soldatene blir anklaget for å ha fraternisert med fienden, og sendt til andre frontavsnitt. Sluttscenen der de tyske soldatene nynner på en sang skottene lærte dem, «I’m Dreaming Of Home», sier det meste.

En dag uten krig

Tagged with: ,

Gravity – som å være der

Posted in Film by Solveig Hansen on 9.11.2013

Tekst: Solveig Hansen, 2013

Overlevelseskamp i ugjestmilde omgivelser høyt hjemmefra. Middelmådig manus og noe uheldig casting trekker ned en film som kanskje har de mest praktfulle bildene vi noen gang har sett fra rommet.

GravityBiomedingeniør Ryan Stone (Sandra Bullock) er på sin første tur i rommet, mens astronautveteranen Matt Kowalsky (George Clooney) er på sin siste. De er ute på rutineoppdrag for å reparere Hubble-teleskopet, når de blir truffet av deler fra en destruert russisk satellitt. Romfergen deres, Explorer, blir ødelagt, Stone og Kowalsky slynges ut i rommet, og kontakten med Jorden blir brutt. Deretter handler det om å overleve, først ved å ta seg til den internasjonale romstasjonen, deretter til den kinesiske, så forhåpentligvis tilbake til Jorden.

Filmen innledes med et bilde av Jorden fra et perspektiv som får en til å trekke pusten en ekstra gang: WOW. Så, bare etter et par minutter, kommer den utslitte Star Wars-frasen: «I have a bad feeling about this», sier Kowalsky. Greit nok at samtalen skal være lett i så krevende omgivelser, men den innledende dialogen og vitsingen ligner det vi har sett fra Clooney og Bullock i andre sammenhenger. Dialogen tar seg opp etterpå, når alvoret setter inn og den rolige Kowalsky prøver å roe ned en hyperventilerende Stone. Under ferden mot den internasjonale romstasjonen får han vite litt om forhistorien hennes, som viser seg å være ganske tragisk – og strengt tatt ikke relevant for filmfortellingen.

Det er bare disse to skuespillerne i filmen. Riktignok ser vi et tredje medlem, Shariff (Phaldut Sharma), men bare i begynnelsen. Opprinnelig var rollen som Kowalsky tiltenkt Robert Downey Jr., mens Angelina Jolie var ønsket i rollen som Stone. I stedet fikk vi Clooney og Bullock. Clooney har en stemme og fremtoning som passer den sindige Kowalsky. Bullocks panikkscener der ingen annen lyd enn pusten hennes høres, er gode nok, men hun har ikke den nødvendige dybden når det handler om å forsone seg med liv og død og fortid. Og «elle-melle»-metoden for å finne ut hvilken knapp som starter romkapselen, holder bare ikke. Vi er mer avanserte enn som så.

Men, herregud, filmen er lekker – det er som å være i verdensrommet. Til og med romavfallet ser stilig ut. For ikke å glemme detaljer som pingpongracketen som svever rundt på den kinesiske romstasjonen, eller sjakkbrikken som en russisk astronaut kanskje hadde brukt på den internasjonale stasjonen. Stillheten understreker det tomme rommet og aleneheten. Vi hører tung pust inne i Stones romdrakt og ser hvordan redsel går over i panikk og overgivelse, før overlevelsesinstinktet til slutt kicker inn.

Noen trekker sammenligninger til 2001: A Space Odyssey. Nja, et lite nikk her og der, men 2001 var mye mer kompleks, samtidig som den var en ren estetisk nytelse. 2001 er filmpoesi, og Kubrick hadde dessuten et manus som drev historien fremover. Gravity er en overlevelsesthriller. En slags variant av Apollo 13, der Ed Harris spilte flight-sjefen ved kontrollsenteret i Houston. I Gravity er han igjen stemmen fra Houston.

I Apollo 13 ble vi tegnet og forklart hvordan skipet holdt på å blø i hjel, og vi så hvordan de greide å presse ut et par ekstra ampere med strøm, og hvordan de løste problemet med karbondioksid ved å konstruere en improvisert filteradapter mellom to inkompatible komponenter. Du trengte ikke å være et teknisk geni for å skjønne situasjonen. Derfor holder det ikke lenger med ovennevnte «elle melle». Det holder heller ikke med et pent filmutseende alene. Film handler om historiefortelling.

Visuelle effekter: terningkast 5. Resten: terningkast 2.

Regissør er Alfonso Cuarón, som også regisserte Childen of Men og Harry Potter og fangen fra Azkaban. Manuset skrev han sammen med sønnen Jonás.
 

Tagged with:

Jesus på film

Posted in Film by Solveig Hansen on 30.3.2013

Tekst: Solveig Hansen, 2013

I anledning påsken har jeg sett om igjen sju Jesus-filmer på rappen. Mine favoritter er Jesus of Montreal, Jesu siste fristelse og Matteusevangeliet.

De andre filmene er Jesus fra Nasaret, Johannesevangeliet (ord for ord), Jesus Christ Superstar og Life of Brian.

Kritikken mot Jesus-filmer går ofte ut på at Jesus blir fremstilt for menneskelig, men jeg synes nettopp de filmene er de mest meningsfulle. Hvis han var menneske også og skulle bane veien for oss, hvorfor skulle han da ikke ha den samme tvilen og lide de samme kvalene som oss, og overvinne dette? Det er slik han fremstår i Scorseses Jesu siste fristelse. «Hva om jeg sier det gale?» spør Jesus. «Hva om jeg sier det rette?» Også Pasolini viser den menneskelige siden ved ham i Matteusevangeliet.

Her er omtalene:

 
Jesus of Montreal
Regi: Denys Arcand (1989)

Jesus of MontrealDen unge skuespilleren Daniel (Lothaire Bluteau) får i oppgave å oppdatere manuset til et pasjonsspill som Montreal-basilikaen har oppført i samme form hver sommer i førti år. Spillet er blitt for gammeldags og trenger en overhaling.

Daniel får med seg fire skuespillerkolleger. De rusker opp i manuset og spriter det opp med arkeologiske funn og nye oversettelser av Talmud. Stykket blir en kjempesuksess, og publikummerne blir en del av dramaet der de følger det fra stasjon til stasjon. De kirkelige oppdragsgiverne er imidlertid ikke like fornøyde og vil stoppe spillet. Det gjør de på en måte som får konsekvenser lik dem vi kjenner fra langfredagsberetningen.

Denne parallellen til Jesu lidelseshistorie er ikke den eneste i denne fransktalende filmen. Etter hvert som handlingen skrider frem, ser skuespillerne hvordan Jesu liv påvirker dem, og bibelfortellingene speiles i deres eget liv: Vi ser agenten som lover dem verden med dens gull og grønne skoger. Vi ser Daniel som rasende smadrer kamerautstyret under en reklameaudition og jager ut kundene fordi han mener skuespillerne blir behandlet på en nedverdigende måte.

Det er disse parallelle løpene mellom bibelhistorien og nåtiden som skaper dynamikken i filmen. Jesus og hans budskap kommer nærmere – vi ser hvordan ordene griper publikum. Samtidig skimter vi spriket mellom folks lengsler og Kirkens institusjonelle komfortsone. Det nye pasjonsspillet er for ukonvensjonelt, mener Kirkens menn. Deres syn er at kirkegjengerne ikke bryr seg om nye arkeologiske funn. De vil høre at Jesus elsker dem, og de kommer til kirken for å skrifte og bli tilgitt sine synder.

Mon det, tenker jeg. Kanskje har vi en livs- og gudslengsel som ikke mettes gjennom en tilrettelagt og ferdigtygd tro med ritualer som utføres på autopilot. Kanskje trengs det en rebell som kan ruske opp i status quo. Jesus, kanskje?

 
Jesu siste fristelse
Regi: Martin Scorsese (1988)

Jesu siste fristelseWillem Dafoe spiller Jesus i denne filmen, som er basert på Nikos Kazantzakis roman ved samme navn, der Jesu tosidighet – den menneskelige og den gudommelige – står i sentrum. Kampen er der fra første stund, når Jesus begynner å ane at Gud har en spesiell plan for ham, mens han bare vil være et vanlig menneske. Når han svarer på kallet og starter sin gjerning, kommer tvilen: Hva om jeg sier det gale? Hva om jeg sier det rette?

Den endelige sjelekampen foregår på korset. Jesus opplever å bli ført bort fra Golgata og til et helt nytt liv der han ikke er Messias. Først på slutten av livet går det opp for ham at han er forledet av Satan, og han kjemper seg tilbake til korset: Jeg vil være Guds sønn.

Så var det fullbrakt, ikke helt etter evangelienes bokstav, men Jesus fullførte det han var kommet for. Han tvilte som et menneske, kjempet som et menneske, fryktet som et menneske – og overvant alt dette.

En vakker film, der Harvey Keitel spiller Judas. I rollen som Pilatus finner vi David Bowie.

 
Matteusevangeliet
Regi: Pier Paolo Pasolini (1964)

Denne italienske filmen i svart/hvitt er etter manges mening den Jesus-filmen som holder høyest kunstnerisk nivå. Mange ble overrasket da kommunisten og ateisten Pasolini kunngjorde at han ville filme Matteusevangeliet. Kanskje kjente han seg igjen i rebellen Jesus, og det er nettopp den revolusjonære Jesus han fokuserer på, den ofte strenge og noe sinte personen som vandrer rundt og forkynner Guds rikes komme og går til angrep på hykleri og sosial urettferdighet.

Matteusevangeliet
De fleste skuespillerne i filmen er amatører. I rollen som Jesus vurderte Pasolini å bruke Jack Kerouac eller Allen Ginsberg, men valget falt på den 19 år gamle spansk-italienske studenten Enrique Irazoqui, med sine karakteristiske sammenvokste øyenbryn. Her er det ikke mye colgatesmil og perfekte tannrader, men heller skjeve eller manglende tenner, og ansikter som vitner om levde liv. Pasolini fokuserer på ansiktene og lar kameraet bevege seg søkende fra ansikt til ansikt, innimellom litt tilbake igjen fordi han hoppet over en person.

Matteusevangeliet er innspilt i Sør-Italia fordi Pasolini syntes det moderne Midtøsten var for kommersialisert. (Mel Gibson brukte for øvrig noen av de samme innspillingsstedene da han spilte inn The Passion of the Christ.) Filmen er befriende blottet for pompøs musikk. Vi hører i stedet Bach og Mozart, og Odettas Sometimes I Feel Like a Motherless Child går igjen.

Pier Paolo Pasolini ble myrdet i 1975. Hans mor, Susanna, fikk da oppleve på kroppen det hun hadde spilt i korsfestelsesscenen i Matteusevangeliet. Hun hadde rollen som Maria.

 
Jesus fra Nasaret
Regi: Franco Zeffirelli (1977)

Og Jesus sa til fariseerne: «Dere lukker Himmelriket for mennesker. Dere går ikke inn selv, og dere tillater ikke andre å gjøre det.»

Miniserien Jesus fra Nasaret bygger på de fire evangeliene og starter med at Maria spleises med Josef. Deretter følger vi handlingen kronologisk frem til korsfestelsen og oppstandelsen.

Zeffirelli ønsket å fremstille Jesus like mye menneskelig som guddommelig: «En vanlig mann, vennlig, sårbar, enkel.» Jesus virker på en måte nærværende og opphøyd på samme tid i denne filmen, men ser kanskje ikke så veldig enkel og vanlig ut. Grunnen er Robert Powell, han som gestalter Mesteren.

Jesus fra Nasaret

Billedskjønne Robert Powell er som hentet ut av et Jesus-maleri fra renessansen. Den mørkeblå og hvite eyelineren gjør de blå øynene hans enda mer inntrengende, og han blunker nesten ikke. Han har et utseende som kler filmen, som også er pen å se på. Dette er en tradisjonell gjengivelse av bibelhistorien, visuelt storslått og med et stjernelag av skuespillere. Nevner i fleng: Olivia Hussey, Anne Bancroft, Ernest Borgnine, Claudia Cardinale, James Earl Jones, Stacy Keach, Laurence Olivier, Christopher Plummer, Anthony Quinn, Rod Steiger, Peter Ustinov …

Konklusjon: Pen TV-film som bikker over i et glansbilde. Pen hovedrolleinnehaver. Imponerende rollebesetning. Griper ikke helt på samme måte som for eksempel Johannesevangeliet (ord for ord).

 
Johannesevangeliet
Regi: Philip Saville (2003)

JohannesevangelietDette er Johannesevangeliet ord for ord, med en veksling mellom opplesing og dialog. Fortellerstemmen tilhører veteranen Christopher Plummer, som spilte Herodes Antipas i Zeffirellis Jesus fra Nasaret. Også i de muntlige dialogene måtte skuespillerne følge den eksakte ordlyden i evangeliet, med alle dets gjentakelser, og fikk ikke legge til så mye som et «eh…» eller «men». 24 ganger sier Jesus «I’m telling you the truth», sannelig sier jeg dere. Opplesingen tar tre timer, og budskapet er enkelt: Elsk hverandre.

«I begynnelsen var Ordet.» Slik begynner Evangeliet etter Johannes, antatt skrevet 100 år etter Kristi fødsel. Vi møter Jesus første gang når han oppsøker Døperen Johannes. Jesu fødsel og barndom berøres ikke i dette evangeliet. Hans identitet som Messias blir proklamert åpent fra begynnelsen av, i motsetning til i Markusevangeliet, der dette først blir holdt hemmelig. Innstiftelsen av nattverden nevnes heller ikke.

Henry Ian Cusick (kjent fra TV-serien «Lost») spiller Jesus, og han smiler. Det er sjelden kost i en Jesus-film. Overfor disiplene er han mild og kjærlig, men taler ellers med stor autoritet og er ikke alltid like hyggelig, som på tempelplassen når han mister besinnelsen og driver ut får, okser, duer og pengevekslere.

Filmen er som høytlesing fra en bildebibel. Den er visuelt vakker med sine duse jordfarger, og virker mer jordnær, gripende og nøktern enn Jesus fra Nasaret, som kanskje er den filmen det er mest naturlig å sammenligne den med. Jeg foretrekker Johannesevangeliet. De tre timene gikk fort.

 
Jesus Christ Superstar
Regi: Norman Jewison (1973)

Jesus Christ SuperstarDette er Jesus-filmen for musikalelskere. Filmatiseringen bygger på post-hippie-rockeoperaen ved samme navn av Tim Rice og Andrew Lloyd Webber, og tonen for filmen settes idet vi ser bussen med filmcrewet ankomme innspillingsstedet i den israelske ørkenen med korset og andre rekvisitter på busstaket. Filmen handler om de siste sju dagene i Jesu liv, fra inntoget i Jerusalem til korsfestelsen. I sentrum står motsetningene mellom Jesus og Judas Iskariot, og vi ser hendelsene gjennom Judas’ øyne og hvordan han blir drevet til å handle som han gjør.

Judas til Jesus:

Every time I look at you I don’t understand
why you let the things you did get so out of hand?
You’d have managed better if you’d had it planned.
Now why’d you choose such a backward time and such a strange land?
If you’d come today you could have reached the whole nation.
Israel in 4 BC had no mass communication.

Det hjelper med bra tekster og catchy musikk. I de to store rollene finner vi Ted Neeley som Jesus, og Carl Anderson som Judas, begge med fantastiske vokalprestasjoner. Som i Scorceses Jesu siste fristelse og Pasolinis Matteusevangeliet er det mennesket Jesus vi møter, og den mektigste scenen er kanskje den der han alene i Getsemane uttrykker sin frykt og tvil og ber Gud om svar på hvorfor han må dø:

Can you show me now that I would not be killed in vain?
Show me just a little of your omnipresent brain!
Show me there’s a reason for your wanting me to die!
You’re far too keen on where and how, but not so hot on why!

Jo da, filmen holder fortsatt mål.

 
Life of Brian
Regi: Terry Jones (1979)

Briljant Monty Python-satire der stakkars Brian blir tatt for å være Messias og får religiøse horder etter seg. Romerne prøver å fakke ham, og moren hans er heller ikke blid.

Life of Brian
Brian har ingen messiasambisjoner. Han er en vanlig fyr som selger godteri på gladiatorkamper og blir med i en undergrunnsbevegelse som planlegger å kidnappe kona til Pilatus, og det er da ting begynner å skjære seg. Han får romerne på nakken, og under flukten ser han seg nødt til å agere profet inntil de romerske soldatene er forsvunnet. Det resulterer i at han får en fanatisk tilhengerskare som følger etter ham og kaller ham Messias.

Filmen er ikke en parodi på Jesu liv, men handler om mennesker som levde på samme tid som ham. Vi ser Jesus kort én gang under Bergprekenen, og vi ser stallen der han blir født. Brian blir tilfeldigvis født i nabostallen samme natt, og han er til stede ved Bergprekenen sammen med moren og en gjeng andre. De står for langt unna til å høre alt som blir forkynt, men de får med seg at de saktmodige skal arve jorden, noe gjengen synes er bra. «Fint at de får noe, de har det ikke så lett», sier en. Så går de til steining.

Norge var et av landene der filmen ble forbudt da den kom ut i 1979. Den ble kalt blasfemisk. Da den ble tillatt her i 1981, ble aldersgrensen satt til 18 år. Ved relanseringen i 2004, omtrent samtidig som Mel Gibsons blodige The Passion of the Christ kom ut, var aldersgrensen 11 år.

Filmen er treffsikker og morsom. Fryktelig morsom. Og god medisin mot mørkemenn og trosfundamentalister, som det dessverre fortsatt finnes flust av.
 

Filmperler som ikke skriker så høyt

Posted in Film by Solveig Hansen on 29.4.2012

Tekst: Solveig Hansen, 2012

Noen helger er filmer av det litt mer lavmælte slaget på sin plass. Ingen eksplosjoner. Ingen spesialeffekter. Bare møter mellom mennesker som tilfeldigvis havner i hverandres liv. «Mannen fra toget» og «The Station Agent» er to slike filmer som jeg plukker frem med jevne mellomrom.

 

Mannen fra toget (2002)
(Fransk tittel: L’Homme du Train) En livstrett og fåmælt mann, Milan (Johnny Hallyday), går av toget i en søvnig fransk småby der han skal begå et siste bankran. Han blir tilbudt losji hos herr Mansequier (Jean Rochefort), en snakkesalig pensjonert fransklærer som skal hjerteopereres samme dag som bankranet finner sted. I løpet av de tre dagene de tilbringer i hverandres selskap, blir de venner og innrømmer at de gjerne skulle levd litt mer som den andre. Milan lærer å subbe rundt i tøfler og røyke snadde, mens Mansequier prøver å skyte ned blikkbokser med Milans pistol, sniktøffer seg som lissom-cowboy i Milans sorte skinnjakke og ønsker han hadde hatt et litt mer eventyrlig liv. Nydelig film. Regi: Patrice Leconte

 

The Station Agent (2003)
Kortvokste og toginteresserte Finbar vil bare være i fred og flytter til en nedlagt togstasjon som han arver. Men det er ikke så lett å leve i ensomhet når andre banker på. Han blir motvillig dradd inn i et vennskap med Olivia, som har mistet sin sønn, og den kontaktsøkende skravlepaven Joe som hver morgen åpner sin mobile kiosk rett utenfor Finbars togstasjon. Filmen handler om forholdet mellom disse tre. Stillferdig, litt sår, med glimrende skuespillerprestasjoner fra Peter Dinklage (like suveren som i «Game of Thrones»), Patricia Clarkson og Bobby Cannavale. En skikkelig liten godbit for filmelskere. Regi: Tom McCarthy (The Visitor, Win Win)

 

Tagged with:

Filmer om film

Posted in Film by Solveig Hansen on 18.3.2012

Tekst: Solveig Hansen, 2012

Det er kanskje ikke så rart at tilbakeskuende filmer som «Hugo» og «The Artist» kommer akkurat nå, i overgangen til et filmunivers der vi kan skape stadig mer spektakulære filmer. Vi stopper opp litt og ser tilbake og oppsummerer. Det er som det skal være, liksom, at den ene filmen er i 3D, den andre en stumfilm i sort/hvitt.

Martin Scorsese fortjente alle Oscar-prisene han og crewet hans fikk for Hugo, hans første i 3D. Det var det tekniske håndverket han ble belønnet for, mens The Artist vant prisen som beste film. Begge er briljante på sitt vis, men der «Hugo» er visuelt storslagent, så til de grader at den blir som en mekanisk trekkoppdukke laget av den flinkeste gutten i klassen, har Michel Hazanavicius’ «The Artist» de udefinerbare kvalitetene som griper tak i oss på et nærere plan. En annen type filmmagi. «Hugo», som er en hyllest til filmskaperen Georges Méliès (1861-1938), skal ellers ha for de fantastiske klippene fra de første filmene som noensinne ble laget.

Disse to filmene føyer seg pent inn i rekken av filmer som handler om film.

12-årige Hugo kan urverk. Samtidig som han vedlikeholder de store urene på jernbanestasjonen i Paris, prøver han å reparere en robot. Delene han trenger, stjeler han fra gamle Georges Méliès, som driver en leketøysbutikk. Dette blir inngangsporten til filmhistorien og hvem Georges egentlig er, samtidig som foreldreløse Hugo selv finner sin plass i maskineriet. Charles Dickens møter Jules Verne, på en måte.

The Artist handler om George Valentin, en stumfilmstjerne som mister seg selv i møtet med lydfilmen. Skuespillerne har perfeksjonert stumfilmgestene sine, akkurat passe overdrevent. Hovedrolleinnehaver Jean Dujardin kunne spilt Gene Kellys rolle i «Singin’ in the Rain», eller kanskje Clarke Gable som Rhett Butler i «Tatt av vinden». Om det fantes en publikumspris, burde filmpublikummet i denne filmen fått den. De reagerte eksemplarisk og tidsriktig på det de så på filmlerretet. Herlig.

Det er ikke bare, bare å lage filmkunst. Det vet Marcello Mastroianni som regissør Guido Anselmi i Fellinis 8-1/2 (1963) alt om. Han vil lage en sci-fi-film, men det er ikke så lett når alle drar i ham og han mister inspirasjonen og ikke lenger vet hva filmen skal handle om.

Det er flere enn George Valentin i «The Artist» som ikke takler overgangen fra stumfilm til talefilm. I Sunset Boulevard (1950) spiller Gloria Swanson den glemte stumfilmstjernen Norma Desmond, en filmdiva som lever i sin egen boble, så full av seg selv at hun har mistet all virkelighetssans. Inn i denne boblen kommer den blakke manusforfatteren Joe Gillis (William Holden), som blir hennes gigolo. I denne filmen gjør Gloria Swanson for øvrig en minneverdig Chaplin-imitasjon.

Regissør Edward D. Wood Jr. mente han kunne lage film, men var kanskje ikke helt klar over sine egne begrensninger. Han ble kåret til «verdens dårligste regissør» som laget «verdens dårligste film», kultklassikeren «Plan 9 from Outer Space». Innspillingen av denne filmen er skildret i filmen Ed Wood (1994), der Johnny Depp spiller hovedrollen. Hvem ellers, siden regissøren heter Tim Burton? Det er ikke noe å si på Ed Woods engasjement, så får man ellers mene hva man vil om ham som filmregissør.

For mange av oss som liker å se og snakke om film, er Giuseppe Tornatores Cinema Paradiso (1989) en favoritt. Den handler om vennskapet mellom lille Salvatore og kinomaskinisten Alfredo (Philippe Noiret) i en landsby på Sicilia på 1950-tallet. Kinoen er et populært samlingssted, men publikum blir forskånet for usømmelige kyssescener i filmene. De er møysommelig klipt bort. Salvatore vokser opp til å bli en berømt filmregissør. Den rørende slutten, der han ser på de bortklipte kyssescenene, er en god tidsvitneskildring i seg selv.

Hugo Cabret kommer kanskje til å bli filmregissør, han også, slik Salvatore gjorde det. Og Martin Scorsese.

2D, 3D og stumfilm, sort/hvitt og farger. Og kanskje er ikke Star Trek-inspirerte holodekk så langt unna. Ett er sikkert: Filmmagi handler alltid om den gode og godt fortalte historien, uansett innpakning og format.
 

Thor

Posted in Film by Solveig Hansen on 22.5.2011

Tekst: Solveig Hansen, 2011

OBS! SPOILERE!

Bratt læringskurve for tordenguden.

Filmen om Tor er storartet underholdning. Jeg satt mutters alene i en sal på Kino 1 i Sandvika kl. 13 en lørdag og koste meg glugg ihjel. Egentlig var jeg på vei til storsenteret for å kjøpe en dampstøvsuger, men fant plutselig ut at jeg måtte få med meg denne filmen før den ble tatt ned. Filmer går ikke så veldig lenge her. Dessverre fikk jeg ikke med meg rulletekstene. Jeg har etter hvert skjønt at det er vel verdt å vente til de har rullet ferdig.

Plot: Allguden Odin (Anthony Hopkins) i storslåtte Åsgård er i ferd med å utrope eldstesønnen Tor (Chris Hemsworth) til konge, da noen frostkjemper fra Jotunheimen stormer inn, og det enda Odin og jotunkongen Laufey har inngått våpenhvile.

«Ikke noen krig mot jotnene», sier Odin formanende til Tor, men Tor trosser ham og drar på tokt til Jotunheimen. Dermed blir han forvist fra Åsgård og sendt til Midgard, vår jord. Han lander rett på bilen til forskerne Natalie Portman (Jane Foster) og Stellan Skarsgård (Erik Selvig) i ørkenen i New Mexico. Hammeren hans, Mjølner, blir slengt etter, men Tor er fratatt superkreftene sine og greier ikke lenger å løfte den.

Jane forsker på et ormehull hun har oppdaget, men først på slutten av filmen skjønner hun at ormehullet er Bifrost-broen som forbinder Åsgård og Midgard. Før vi kommer så langt, gjennomgår Tor en forvandlig fra å være en eplekjekk og hammer-happy gudesønn til å bli en ydmyk mann som forsvarer menneskene, og han forelsker seg i Jane. Gudebekledningen byttes ut med dongeribukser med lavt liv. Maten i en hamburgersjappe er imidlertid litt vel snau for en norrøn gud som er vant til å spise et halvt villsvin og tømme et par tønner med øl i slengen.

Meanwhile, back in Asgard, som man sier, har Odin falt i odinsøvn, og den slu Loke (Tom Hiddleston) har overtatt kongemakten. Loke er Odins andre sønn. Han er egentlig en jotun som Odin tok med seg hjem da Loke bare var en jotnebaby. Loke er sjalu på Tor og vil ikke at han kommer hjem igjen. Konfliktfylte far- og sønnforhold er ikke ukjent for regissøren, Shakespeare-tolkeren Kenneth Branagh.

Når Loke går til angrep på byen der Tor og vennene hans befinner seg, er Tor villig til å ofre seg for menneskene, og han vinner tilbake retten til å bære Mjølner. Vel hjemme i Åsgård bekjemper han Loke. Bifrost-broen blir ødelagt, og med den forbindelseslinjen mellom gudenes og menneskenes verden.

Jane og Tor lengter etter hverandre. Kanskje finner Jane Åsgård igjen på stjernehimmelen hun forsker på. Man vet aldri. I mellomtiden har ingen vondt av litt lengsel mellom guder og mennesker.

Filmen bygger på superhelten Thor fra tegneserieforlaget Marvel Comics. 3D-kvaliteten var ikke så veldig bra, men filmen er den gøyeste jeg har sett siden Star Trek (2009), der Hemsworth for øvrig spilte George Kirk, faren til James T. Kirk, i åpningsscenen.

Både Hopkins og Hemsworth kler sine roller, Hiddleston er et funn i rollen som Loke, og Idris Elba er min helt som brovokteren Heimdal. Jeg gir filmen terningkast 5.

Dampstøvsugeren får vente.

Tagged with:

Cornelis

Posted in Film by Solveig Hansen on 15.11.2010

Tekst: Solveig Hansen, 2010

Filmen om Cornelis Vreeswijk har fått blandet mottakelse. Jeg synes den er nydelig, en kjærlighetserklæring til en stor trubadur og sangene hans.

Dette er ikke en dokumentarfilm, men mer et musikalsk portrett av Vreeswijk. Filmen er bygd opp som en collage av bilder som skildrer livet hans, akkompagnert av de kjente visene, nesten som en rekke musikkvideoer.

Innledningsvis ser vi Cornelis som seksåring på et sykehus i fødelandet Nederland under annen verdenskrig. Han blir behandlet for tuberkulose. Så hopper filmen til 60-tallets Stockholm, der han jobber som psykiatrisk sykepleier. Samtidig begynner han å opptre og får sin første platekontrakt. Deretter handler det om musikken, og vi følger ham gjennom 60-, 70- og 80-tallet. En hitliste fra 1965 illustrerer populariteten: Vreeswijk ligger som nr. 2 på listen, mellom Beatles og Rolling Stones. Den siste store opptredenen hans var på Roskilde-festivalen i 1987. En ny generasjon hadde fått opp øynene for visene hans. Han døde av leverkreft senere samme år, 50 år gammel.

På scenen hadde han full kontroll, men privat var det ikke alltid like lett. Filmen følger karrieren hans kronologisk og veksler mellom konserter, TV-innspillinger og intervjuer og fyllefester, skilsmisser, damehistorier, skatteunndragelser og fengselsopphold. Vi får vite om skandalene gjennom tabloide avisforsider: Vreeswijk er arrestert. Vreeswijk skylder 425 000 kroner i skatt. Da han døde, var skattegjelden oppe i 700 000 kroner.

Det er musikken som er bærekraften i filmen, godt akslet av Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Cornelis Vreeswijk. Dyvik Husby har en tilstedeværelse som gjør det vanskelig å få øynene fra ham. Av utseende er han snarlik Vreeswijk, men det er vesenslikheten mellom de to artistene som gjør formidlingen så ujålete og gripende. Han imponerer spesielt i sangscenene. Vi får høre Sluskblues, Ångbåtsblues, Ballad från en soptipp og Cool Water – på Den Gyldene Freden, bare for å nevne noen. Personlig skulle jeg gjerne sett mer av hvordan Vreeswijk jobbet frem låtene. Han ga tross alt ut 38 album og kunne ikke gått rundt i en evig pille- og alkoholrus.

Tidskoloritten er bra. De innledende bildene fra Stockholm er arkivfilm fra 60-tallet. Inn i dette tidsbildet kommer Dyvik Husby ruslende, klippet inn digitalt.

Regissør Amir Chamdin har selv bakgrunn som musiker og har regissert flere musikkvideoer, blant annet for The Cardigans. Han har også laget reklamefilmer, men bare én langfilm før Cornelis: Om Gud vill.

Da Chamdins far flyttet til Sverige fra Syria i 1968, rådet svensklæreren ham til å lytte til Cornelis Vreeswijk for å lære seg svensk. Samme år søkte Vreeswijk om svensk statsborgerskap, men fikk avslag med den begrunnelse at han ikke behersket det svenske språket godt nok. Han ble aldri svensk statsborger.

Premieredagen 12. november er ikke tilfeldig valgt, det er Cornelis Vreeswijks dødsdag.

Medborgere, gå og se denne filmen. Få også med originalbildene som vises ved siden av rulletekstene etter filmen.

Tagged with:

Julie & Julia

Posted in Film by Solveig Hansen on 4.10.2009

Tekst: Solveig Hansen, 2009

Filmtittelen kunne like gjerne vært «Julie og Julia (og Meryl)». Ikke før har Meryl Streep klint og sunget duett med Pierce Brosnan i «Mamma Mia!», så legemliggjør hun TV-kokken Julia Child så det skriker Oscar.

p186815_p_v8_axFilmen åpner med at Julia Child (1912–2004) og ektemannen ankommer deres nye bolig i Paris – han arbeidet i den amerikanske utenrikstjenesten. Når Streep stiger ut av bilen og langer bortover mot porten idet hun med Childs karakteristiske falsettstemme hilser «Bon jour, Madame» til portnersken, BLIR hun Julia Child, 189 cm høy.

Jeg vet ikke om Julia Child er fremstilt korrekt, eller om det er publikums oppfatning av henne som skildres. Men det er ingen tvil om at hun var en usedvanlig fargerik og spesiell dame som levde og åndet for mat, og som utstøtte små henrykte primalskrik når majonesen ble perfekt. Hun var medforfatter av kokeboken  «Mastering The Art Of French Cooking» og ble senere TV-kokk. En parodiert sådan, som TV-kokker gjerne er. I filmen er det gjort plass til litt av Dan Aykroyds parodi (Saturday Night Life) på Child, som kunne være ganske klossete i studiokjøkkenet, der han til slutt kutter av seg en finger og besvimer. Vi ser også en rekonstruksjon av et TV-opptak der Child klasker tilbake i stekepanna noe som har vært en tur utenfor panna etter en uheldig snuoperasjon.

Filmen bygger på to parallelle historier. Aspirerende forfatter Julie Powell (Amy Adams) har 30-årskrise og bestemmer seg for å teste alle oppskriftene i Julia Childs «Mastering The Art Of French Cooking» i løpet av ett år og blogge om det. Vi følger de to damene, den ene på 1950-tallet, den andre i 2002, den ene i Paris, den andre i Queens, New York. På sidelinjen to ektemenn (spilt av Stanley Tucci og Chris Messina) som nok synes damene er seg selv nok, men som stadig vekk stikker en finger ned i sjokoladekremer og andre godbiter på kjøkkenbordet.

Filmen følger Julia fra hun begynner å praktisere fransk kokkekunst til «Mastering The Art Of French Cooking» utkommer, men før hun blir TV-kokk, og Julie inntil hun har vært gjennom alle de 524 oppskriftene i kokeboken. Regissør Nora Ephron (You’ve Got Mail, Sleepless in Seattle) har laget en lettlivet film som veksler nesten sømløst mellom parallelle situasjoner i de to historiene. Løkscenen tidlig i filmen er hysterisk morsom. Vi ser Julia foran et løkberg, der hun øver seg på å hakke løk, en del av et kurs hun fulgte på Cordon Bleu-skolen.

Ikke siden «Babettes gjestebud» har jeg vært så sulten etter å ha sett en film. På hjemveien stakk jeg innom Ultra og skeiet ut med nystekte kyllingvinger fra delidisken. Tittet innom Fjordland-hylla.

En dag skal jeg skal lage Boeuf Bourguignon og sjokoladekake à la Julia Child. Jeg sverger.

Tagged with: