Zol H: Hverdagsskriverier

Derfor har bjørnen kort hals

Posted in Fortellinger, Kvener by Solveig Hansen on 26.3.2015

Denne fortellingen er fra Just Qvigstads samling Finske fortællinger fra Kvænangen og Nord-Reisa. Fortellingene ble nedtegnet i 1892–93 og er tilgjengelige som e-bok på Nasjonalbiblioteket.

HVORFOR BJØRNENS HALS ER BLIT KORT.

Engang hadde bjørnen skaffet sig tre drenger: en kat, en ræv og en hare. Engang de var paa reise, traf det til at være solskin. De kom ganske nær en storkars gaard. Bjørnen la sig til at sove. Drengene skulde holde vakt. Da bjørnen hadde sovet en liten stund, begyndte ræven at tale med sine kamerater, om der ikke skulde være noget at stjæle i storkarens gaard. Katten, som var kjendt, visste at der var brændevin i kjelderen, og visste ogsaa av en aapning hvor en kunde slippe ind. Ræven og haren la straks ivei og gikk ind i kjelderen, hvor de drak til de sovnet.

Mens de var der, kom nogen jægere, som fandt bjørnen sovende. De var straks avsted og skjøt den. Katten, som saa dette, sprang op i et træ og skjulte sig. Det var alt lidd saa langt paa dag, at jægerne ikke naadde til at føre bjørnens krop ned. De skar hodet av den og dækket den med bjerkegrener. Og en av dem sa i det samme de gik derfra: «Imorgen tidlig skal vi føre den ned».

Sent om kvelden kom ræven og haren tilbake. Da katten saa dem, sprang den ned av træet og fortalte hvad som var hændt. Ræven sa: «Jeg kan nok sætte hodet fast; men hvem kan blæse liv i den?» Haren sa: «Jeg vet nok at der etsteds er saadanne rør som man kan blæse liv i en gjennem». Katten sa: «Imorgen tidlig kommer jægerne for at hente kroppen». Ræven sa til haren: «Gaa og gaa fort og hent rør; jeg skal straks begynde at sætte hodet fast. Katten skal være vakt». Da ræven hadde faat hodet fast, naadde haren frem med rør. De begyndte straks at blæse liv i bjørnen. Men da de hadde faat liv i den, merket de at hodet var blit skjevt. Da blev drengene igjen bedrøvet. Ræven sa: «Vi maa skjære hodet av igjen og sætte det ret paa». Men de hadde mistet rørene som de blæste liv i den med. Haren maatte igjen avsted etter rør. Den naadde tilbake igjen netop som dagen begyndte, og de hadde netop faat blæst liv i bjørnen, da de hørte jægerne komme. Da la de alle paa sprang. Fra den tid er bjørnens hals blit kort.
 

Reklamer

Kven eller nordmann? Ja takk, begge deler.

Posted in Kvener by Solveig Hansen on 15.1.2013

Tekst: Solveig Hansen (2013)

I debatten om hva som er norsk kultur, er det fort gjort å glemme at den nordlige delen av Norge har vært flerkulturell i flere hundre år. Nordmenn, samer og kvener har levd side om side. Det er ikke mindreverdig å være flerkulturell. Det er en ressurs.

Mie olen kveeni. Jeg er kven. I år er det 15 år siden jeg begynte å utforske min kvenske bakgrunn og fant en historie som jeg aldri hadde hørt om, og som jeg ønsker jeg hadde kjent da jeg vokste opp. Jeg følte meg så snytt og så berøvet min egen historie at jeg prompte opprettet KvenInfo, en nettportal med informasjon om alt jeg kunne finne om kvener på og utenfor Internett. Sidene er for lengst tatt ned, men det var flere hundre mennesker som fant veien til dem hver måned.

På 1960-tallet lærte vi ikke noe om kvener og samer på skolen, og heller ikke hjemme var det mye informasjon å hente. Min bestemor snakket nesten bare kvensk, og jeg vokste dermed opp tospråklig. De andre voksne snakket gjerne kvensk seg imellom, men norsk med barna. Den barske fornorskningsprosessen hadde satt sine spor, så ettertrykkelig at det kvenske nærmest ble noe skambelagt eller ansett som så irrelevant at det ikke var verdt å nevnes.

Det har skjedd mye siden den gang. I dag har kvenene status som nasjonal minoritet, og i Porsanger, blant annet, er det trespråklig skilting: norsk, samisk og kvensk.

 

Hevonen betyr hest
En av dem som var innom nettsidene mine, var en filmskaper i USA som spurte om jeg kunne bidra med noe kvenkulturelt, for eksempel noe spesielt kvenene spiste, eller noe de sa. Han planla en film der en av karakterene var av kvensk avstamning, og de trengte noe typisk kvensk for å illustrere dette.

Jeg fortalte ham om den hjemmelagde osten kvenene la i kaffen – kaffijuusto/kaffeost – og om å drikke kaffe fra tefat, det siste riktignok ikke typisk bare for kvener. Dessuten fortalte jeg om min bestemor, min ämmi, som alltid sa «voi, voi». Jeg forklarte at det betyr noe i nærheten av «ugh» eller «oh me, oh my».

Han takket med et smilefjes i e-posten og lovet å skrive inn disse detaljene i manuset. Bestemoren i filmen skulle fortelle at hun hadde møtt en kvenkvinne som beskrev disse skikkene. Selv skulle jeg bli kreditert som kulturell bidragsyter.

Jeg vet ikke hvordan det gikk med filmprosjektet hans, men de små detaljene var omtrent alt jeg visste om kvensk kultur da jeg startet jakten på min historie. Ting jeg hadde plukket opp av ämmi, hun som sa «voi, voi» og lærte meg denne reglen:

Pappi oon prest
Hevonen oon hest
Suola oon salt
Ja kaikki oon alt

 

Etnisitet: kvensk, nasjonalitet: norsk
Da jeg hørte at et kvensk institutt var under etablering i porsangerbygda Børselv på 1990-tallet, ble jeg nysgjerrig og ville vite mer om hvem disse kvenene, vi, var. Jeg forventet ikke å finne noe mer enn det sedvanlige «kvener er finske innflyttere til Norge», men der tok jeg grundig feil. I løpet av noen ettermiddagstimer lærte jeg at det i mange år hadde pågått et arbeid for å gjenreise en kvenkultur som var i ferd med å gå i glemmeboken. Jeg lærte at det fantes en kvensk/finsk/norsk avis, Ruijan Kaiku, og et kvenforbund. Kvensk Institutt ble åpnet i 2007.

Jeg lærte at kvenene hadde vandret over Nordkalotten i hundrevis av år, lenge før de nåværende grensene ble trukket opp, og mens det enda fantes et land som het Kvenland rundt Bottenviken. «Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og nordmennene stundom mot dem», står det i den håløygske høvding Ottars beretninger til kong Alfred av England på 800-tallet.

Les mer om kvenenes historie.

Kvenene fikk status som nasjonal minoritet i 1998, sammen med skogfinnene på Finnskogen, jødene, roma og romanifolket. Det kvenske språket, som tidligere hadde vært tillatt som hjelpespråk i skolen, ble forbudt brukt i undervisningen i 1936. Forbudet ble opphevet på slutten av 1960-tallet (i grunnskolen så sent som i 1980), en tid da urbefolkninger og etniske minoriteter mange steder i verden begynte å organisere seg. I 2005 ble kvensk anerkjent som eget språk.

Den norske assimilasjonspolitikken overfor kvener og samer var ikke pen, og er ikke et eksempel til etterfølgelse. Kanskje burde vi ha dette i tankene i dagens harde innvandrerdebatt. Kanskje burde vi også tenke på at folk til alle tider har flyttet på seg, og at nordmenn, samer og kvener har levd i et flerkulturelt felleskap i den nordlige delen av landet vårt i mange hundre år.

Jeg fant altså ut at jeg har kvensk etnisitet og tilhører en nasjonal minoritet, men jeg har selvsagt norsk nasjonalitet. Det viktigste var likevel erkjennelsen av at jeg faktisk hadde en historie – det var bare det at jeg aldri hadde lært noe om den. Det neste skrittet var å finne ut mer om hvem mine forfedre var.

 

På vandring til Ruija
Jeg fikk aldri spurt min bestemor om hvor mye hun visste om sine forfedres vandring til det nordlige Norge, Ruija. De kom fra Tornedalen, grenseområdene mellom Sverige og Finland. Den første var Kippaisen Sammeli, eller Samuel Samuelsen Kippainen, som han ble hetende i Norge. Han kom på 1700-tallet.

Sammeli flyktet fra dårlige tider og hungersnød i Finland. Fjellsamene hadde fortalt ham om naturrikdommene i Ruija, der havet ikke engang frøs til is om vinteren. «Og dermed utrustet den sultne mannen fra Peltovuoma sin barkebrødspisende familie og bega seg tidlig på vinteren i vei til det isfrie havets lovede land», skrev den finske folkelivsgranskeren Samuli Paulaharju, som har dokumentert kvenenes liv i tekst og bilder (se lenkene nedenfor). I Utsjok ofret Sammeli en daler og fire øre til kirkeguden for sin helbreds skyld.

Da de nådde Børselv, Pyssyjoki, klatret Sammeli opp på Hestnesfjellet og så skog, elv og sjø og valgte seg ut den plassen som skulle bli familiens nye hjem. Han ble fisker og småbruker, som så mange etter ham.

Kippaisen Sammeli (1705–1805) var min 5x tippoldefar. En annen nykommer var Juntti, Johannes Juntesen (1761–1851). Han giftet seg med Sammelis datter Kirsti.

Sammeli og Juntti var selve urgubbene i Børselv, ifølge Paulaharju. Vi er mange som stammer fra dem. Der Sammeli slo seg ned for over 250 år siden, arrangeres i dag den årlige Kippari-festivalen, oppkalt etter ham.

Blant Paulaharjus fotografier fant jeg til min store glede også bilder (tatt rundt år 1930) av min tippoldemor og mine oldeforeldre:

Anna Andersen, min tippoldemor

Min tippoldemor: Anna Andersen

Mine oldeforeldre: Josef Fredrik Josefsen og Lydia Samuelsdatter

Mine oldeforeldre: Josef Fredrik Josefsen og Lydia Samuelsdatter

 

Det pågår et omfattende arbeid for å revitalisere det kvenske språket, og Universitet i Tromsø tilbyr studier i kvensk. Jeg vet ikke hva fremtiden til dette språket er, men jeg er glad for at både språket og kulturen blir bevart for ettertiden. Noe vet jeg imidlertid med sikkerhet: Det er en berikelse å være flerkulturell og flerspråklig. Og det er en menneskerett å kjenne sin egen historie, snakke sitt eget språk og vite hvor man kommer fra – selv om enkelte finner det upassende at det eksisterer noe ved siden av det «typisk norske», hva det enn måtte være.

 

Se også:

Kvænsk historie, språk og kultur, ved én av dem
Videoforedrag av Terje Aronsen, Salongfestivalen 2011

Store norske leksikon: Kvener

Kvensk Institutt / Kainun Institutti

Norske Kveners Forbund / Ruijan Kveeniliitto

Kvensk ungdomsnettverk / Kveeninuoret

Ruijan Kaiku – kvensk/finsk/norsk avis

NRK Kvensk / NRK Kvääni

Einar Niemi: Kulturmøter og minoritetspolitikk

Kvenske filmer

Dokumentar av Anstein Mikkelsen: Det tause folkets stille død

Kvener ut av skapet på Facebook

Paulaharju om Porsanger – lokalhistorie gjennom finske briller
Utdrag av Samuli Paulaharjus bok «Ruijan suomalaisia». Paulaharju besøkte Porsanger i 1920- og 1930-årene. Bildesamlingen hans tilhører Museiverket i Helsingfors.

Kippari-festivalen

 

Kvenfolkets flagg

Slik ser kvenflagget ut. Kvenfolkets dag er 16. mars.