Zol H: Hverdagsskriverier

Salmeboka minutt for minutt

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 30.11.2014

Herregud, slapp han opp for 5-tall?

Sakte-TV er per definisjon sakte. Kameraet får tid til å hvile på detaljer – lenge – og vi får en titt bak kulissene. Til vanlig godt skjulte organister får mye skjermtid, og vi får se arbeidsforholdene deres bak orgelet. Vi får til og med en titt inni dette mektige instrumentet. De spiller ikke bare orgel, men også piano og orgelpositiv, står det i programmet. Orgelpositiv? Hva er det? Wikipedia, hjelp.

Ikke mye går ukommentert hen på Twitter. En organist bøyer seg ned. Knytter han skolissene, lurer noen på. NRK får en vennlig påminnelse om å skrive organistenes navn på skjermen. Kirketjeneren som klatrer opp og ned stigen og bytter ut salmenumre, hva heter han? Han henger opp fem salmenumre om gangen, det får vi med oss. Etter salme nummer 550 er det plutselig bare tre numre – herrefred, mannen har sluppet opp for 5-tall!

Og den skjønne eldre mannen på første benk som kan alle salmene utenat, hvem er han?

Det er sånne ting man får tid til å lure på med sakte-TV.

Jeg vokste opp i et pietistisk kristent miljø der TV var den største synden av alle, og der vi ble tvangsfôret med salmer og prekener om verdens ende som kunne inntreffe når som helst. Nok til å skremme vannet av en førskoleunge. Da hjalp det lite med kveldsbønner til Jesus om å «passe på liten og på stor», lissom. Akkurat det funker nok best for trygge unger i normale familiesituasjoner. Minnene om salmesang er altså ikke de beste, men Salmeboka minutt for minutt er faktisk veldig fint å høre på, og jeg er hektet.

Hvorfor denne oppslutningen, i kirken og foran TV-skjermene, har vært et spørsmål som har gått igjen denne helgen. Trondheimsbisp Tor Singsaas sa at musikk når helt inn i oss, lenger enn ord, som et sakrament. Velkjente salmer treffer noe i oss, tror jeg, som rører ved noe sårt eller trøster eller vekker minner om en kjær bestemor. Ikke fordi vi nødvendigvis er religiøse, men fordi salmer brukes i mange av de store livsøyeblikkene.

Jeg har ikke fått med meg alle sangene, så det blir nok en returreise til NRK-arkivet, men noen har skilt seg ut:

Bjørn Eidsvågs «Kyrie», som i salmeboken heter «Du låg og skalv av angst på kne» (144)
«Under krossen stod med tåra» (167)
«Nærmere deg, min Gud» (471), sunget av korene i Iowa
«Aejlies gåatan båetebe laavloen» (439) med Snåsa blandakor, flott solist

829 unnagjort. 70 igjen.

Orgelpositiv? Det er et lite husorgel.

 
Se også:
Hurtigruten minutt for minutt

Reklamer

Cowboygryte

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 15.8.2011

God mat skal være enkelt, sier Meny, og oppfordrer oss til å prøve deres oppskrifter på hverdagsmat.

Jeg kan ikke lage mat. Jeg liker ikke å lage mat. Selv om jeg følger en oppskrift til punkt og prikke, blir resultatet et helt annet enn det som gjengis på bildet i oppskriften. Men mat må man ha, og i dag tok jeg Meny på ordet og laget deres cowboygryte.

Slik ser Menys cowboygryte ut:

Cowboygryte

Slik ser Menys cowboygryte ut

Slik ser min cowboygryte ut:

Cowboygryte

Slik ser min cowboygryte ut

Den ser mer «suppete» ut enn Menys gryte. Hva har Meny gjort med væsken fra tomatbønnene og tomatene? Skulle jeg helt ut tomatsaften og bare hatt oppi selve tomatene? Sånt bør dere skrive i oppskriften.

Konklusjon: Retten skal vel ikke akkurat se ut som min. Men den var god på smak.

Ord om håp fra Oklahoma til Norge

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 1.8.2011

En uke etter angrepene i Oslo og på Utøya er hovedstaden dekket med blomster. Samtidig er de første ofrene begravd.

 

Blomster i Spikersuppa

Blomster i Spikersuppa

 

Fredag ble flerkulturelle Bano, 18 år, bisatt. Hun flyktet sammen med familien fra Irak da Bano bare var 7 år. Bildet av en kvinnelig prest og en imam side om side sto i sterk kontrast til alt det den islamofobiske terroristen står for.

To dager senere spilte Banos 14-årige lillebror sin første kamp i Norway Cup, fast bestemt på å komme tilbake til hverdagen så fort som mulig til tross for sorgen. Han bidro med en målgivende pasning.

Bamsene og kortene i blomsterhavet utenfor Oslo Domkirke vil bli tatt vare på. Vi har fått vite at stearinlysene vil bli støpt om til nye lys. Blomstene skal bli til ny jord i en minnelund. 22. juni-parken?

Hjertevarme hilsener har strømmet inn fra hele verden. Fra Oklahoma, byen som ble så kraftig rammet av bombeangrepet i 1995, kommer innspilte ord om håp, Voices of Hope, og en oppfordring om at også vi oppretter et minnested for at ugjerningen aldri skal bli glemt.

 

Voices of hope

Ord om håp fra Oklahoma til Norge

 

Oklahoma laget en minnepark, Oklahoma City National Memorial, blant annet med Field of Empty Chairs, en minnelund med 168 tomme stoler som representerer dem som mistet livet under bombeangrepet. Hver kveld blir lysene i stolene tent. I minneparken finnes også Memorial Fence, et minnegjerde der besøkende fortsatt legger ned blomster og minnegjenstander. Disse blir samlet inn med jevne mellomrom og tatt vare på.

 

Tid for refleksjon
«Det er en tid for alt», har AUF-leder Eskil Pedersen uttalt flere ganger i løpet av uken som har gått. Nå er det tid for refleksjon: Hva om drapsmannen ikke hadde vært blond og hatt blå øyne, men vært muslim, slik så mange trodde de første timene etter bombingen av Regjeringskvartalet og den etterfølgende massakren på Utøya? Ville vi fortsatt stått skulder ved skulder? Ville den til tider hatske anti-islamske retorikken blitt enda mer hatsk? Da vi ble klar over at det var en etnisk nordmanns gale verk vi var vitne til, skjedde det et stemningsskifte som manifesterte seg i det vi har opplevd den siste uken. Vi har nå en unik sjanse, alle sammen, uansett etnisitet og religion, til å gå inn i oss selv og se på våre egne holdninger og våre fordommer overfor andre, og vi har lov å si: Jeg tok feil. Tilgi meg.

Proffsyklister og franske kuer

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 8.7.2011

Jeg har fulgt Tour de France og de andre store sykkelrittene i snart ti år. Min interesse startet med en kommentar om kuer fra Eurosports daværende sykkelkommentator.

Tour de France var overalt rundt meg, virket det som. I aviser og nyhetssendinger, og på TV-er på kjøpesenteret. Av ren nysgjerrighet zappet jeg innom Eurosports sykkelsending, akkurat i samme øyeblikk som kommentatoren (het han Kristiansen?) snakket om kuer. Kuer?? Jeg syntes han var så herlig snodig at jeg ble sittende å se på. Etter ytterligere noen kilometers sykling: flere kuer – det er mange kuer langs de franske landeveiene. Kommentatoren sier til medkommentatoren: «Ser du hva det er?» Jeg vet ikke hva det sier om min humoristiske sans, men jeg lo så jeg grein.

Jeg fulgte resten av etappen. Mållinjen var så nær, så nær, men kommentatoren insisterte: Ikke start spurten enda, vent litt, vent litt. Hvorfor vente, tenkte jeg, mållinjen er rett fremfor dere! Så eksploderte spurten, og førstemann krysset målstreken med armene i været. Wow.

Dagen etter så jeg hele etappen. Og dagen etter, og dagen etter det igjen.

Etter hvert lærte jeg hvorfor man ikke bør åpne spurten for tidlig. Man risikerer å stivne. Jeg lærte at «peloton» betyr «hovedfelt», at de som stikker av gårde fra hovedfeltet, kalles utbrytere, at det er fire trøyer osv. Det tok litt tid å sette seg inn i reglene, terminologien og det taktiske spillet, men da jeg først hadde løst kodene, var jeg hektet.

I dag er det 7. etappe i 2011-utgaven av Tour de France, og her sitter jeg fortsatt – litt mer oppdatert på det rittfaglige. Men det startet med franske kuer.

Hurtigruten minutt for minutt

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 17.6.2011

«Det er en Dash Q-300», var en av kommentarene i chatteforumet NRK har opprettet i anledning hurtigruteturen fra Bergen til Kirkenes. Kameraet om bord på M/S Nordnorge fulgte en Widerøe-maskin som tok av fra Molde. Et langt minutt kunne vi følge flyet til det gled ut av bildet. «Det er Widerøes WF519 til Bergen», kunne en seer i Bergen opplyse om, «jeg skal si fra når den lander her.»

Slike kommentarer går frem og tilbake mellom chatterne, omtrent som småpraten på dekket på Hurtigruten, tenker jeg. Jeg er vanligvis en utålmodig person som vil at ting går kjapt, men jeg oppdaget at jeg liker de lange stille stundene der bølgeskvulpene er den eneste lyden vi hører, og baugkameraet er våre øyne til styrbord og babord og rett frem. Jeg tror jeg skjønner hvorfor så mange tar den elleve dager lange sjøreisen fra Bergen til Kirkenes og tilbake igjen.

I skrivende stund har vi lagt Molde bak oss. Etter en regntung dag tittet sola endelig frem, akkurat lenge nok til at vi kunne seile inn i solnedgangen ved avgang fra rosenes jazzby. Innseilingen dit var like stemningsfull, der vi ble eskortert inn av moldensere i småbåter, akkompagnert av Tore Ljøkjels saksofontoner.

Jeg «gikk om bord» i Geirangerfjorden og fulgte med til Ålesund og Molde. Planen er å henge med til Kristiansund, som vi ankommer kl. 0130 i natt, og hoppe på igjen når vi nærmer oss naturperlene i Nordland. Dette er en ren og skjær nytelse!

Og til underretning: Widerøes maskin WF519 ble observert igjen kl. 2138, idet den gikk inn for landing på Flesland.

Kunsten å være supporter

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 14.3.2010

Det er ikke bare, bare. Og nå er det tippeligastart igjen.

Jeg holder med Stabæk. Det har jeg gjort siden jeg flyttet til Bærum på 90-tallet. Før det bodde jeg i Oslo og hadde ikke noe favorittlag. Det norske landslaget mistet jeg interessen for en gang de spilte i 9-1-formasjon mot Spania på Ullevål. De omtrent sto på rekke tvers over banen foran eget mål og spente ballen unna.

Jeg ønsket et lag å holde med. Da jeg endelig fant et, skulle man tro at det bare var å sitte der og nyte kampøyeblikket. Men nei, det hører med å lide i nedturer og juble i oppturer. Jeg får knapt nok sett en kamp på TV, fordi det er en for stor påkjenning. Resultatet er at jeg zapper til og fra. Hvis Stabæk leder med to mål eller mer, fortsetter jeg å se. Hvis ikke, fortsetter jeg å zappe.

Jeg prøver å være mer enn bare en medgangssupporter, jeg gjør virkelig det. Jeg er ikke olé, olé, men et nøkternt menneske som vet at månen aldri kommer til å falle ned i Telenor Arena i ren forskrekkelse over et par baklengsmål. Alt jeg vil, er at laget mitt skal ligge høyt på tabellen. Og at jeg lærer kunsten å nyte øyeblikkene der og da, ikke bare i reprisene etterpå når jeg allerede vet resultatet.

For et par dager siden svarte jeg på et spørreskjema om Stabæk. Påvirker det humøret ditt om Stabæk taper en kamp, lød et av spørsmålene. Ja, svarte jeg.

Det tar på å være supporter. Det er nesten så jeg ønsker jeg var klubbnøytral igjen. Eller kanskje ikke?

Uansett, nå er det tippeligastart igjen. Og jeg kommer til å sitte der, klar med fjernkontrollen.

Ett år siden OL i Beijing

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 8.8.2009

I disse dager er det ett år siden OL i Beijing. Prikkfritt arrangement, sportslig sett, og det er jo dét OL handler om. Men slike gigantarrangementer kaster også et lys på vertslandet, noen ganger et grelt lys, andre ganger et forsonende lys når mennesker møter mennesker og snakker sammen.

Den storslagne åpningsseremonien til tross, jeg satt med en knugende følelse de to olympiske ukene til ende. Det var noe robotaktig og mekanisk over det hele, en vakker fasade for et stygt system. Hvem f… tror dere små menn med den store makten at dere lurer i det lange løp? Det ansiktet dere er så redd for å tape, gjett hva? Det har dere tapt for lenge siden.

Det kinesiske folk fortjener noe bedre.

For en befrielse det var å se den røde dobbeltdekkeren fra London rulle inn på stadion under avslutningsseremonien! Genialt enkelt: London-OL skal være gøy. Led Zeppelin-gitarist Jimmy Page og popstjerne Leona Lewis fremførte Zeppelins «Whole Lotta Love». David Beckham var også der. Han sto på busstaket og sparket en fotball mot publikum. Jeg husker enda ansiktsuttrykket til den unge mannen som fikk tak i ballen. Ubetalelig.

Jeg håper kineserne opplevde sitt OL som en fest, at de opplevde øyeblikkets glede mer enn å tenke på gigantomanien som skulle imponere verden. Selv gleder jeg meg til London 2012.

Ebba Haslund (1917-2009)

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 17.7.2009

Brødrene Grimm tok feil, det var bestemoren som slukte den store stygge ulven, ikke omvendt. Det skrev Ada Aharoni i diktet Grandmother and the Wolf, som hun dedikerte til Ebba Haslund.

Professor Ada Aharoni er israelsk fredsforsker, forfatter og poet. Jeg har i mange år vært webredaktør for hjemmesiden hennes, og da Ebba Haslund gikk bort, spurte jeg om bakgrunnen for dette diktet.

De møtte hverandre på en forfatterkonferanse i Jerusalem, begge opptatt av freds- og kvinnesak. Ada Aharoni ble umiddelbart fascinert av Ebba Haslund, hennes intelligens og personlighet, og inviterte henne hjem til seg i Haifa for weekenden. Over frokostbordet fortalte Haslund at hun arbeidet med å omskrive noen av Grimms eventyr, fordi hun mente de manglet moral, etikk og realisme.

Det var inspirasjonen til Grandmother and the Wolf, der Haslund i bestemorens skikkelse sluker samfunnets store stygge ulv. En ganske treffende beskrivelse av den årvåkne samfunnskritikeren Ebba Haslund.



GRANDMOTHER AND THE WOLF

Dedicated to Ebba Haslund, my sister from Norway

She looked at me with wise
bluebell eyes
and told me the brothers Grimm
had it all wrong,
they had it all wrong, you see,
for it was the grandmother
who gobbled up the big bad wolf
and not the other way round

They had it all wrong,
they were too grim,
those brothers Grimm

They had it all wrong,
for grandmothers you see
are very strong

Jeg, en prokrastinator

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 14.1.2008

Når jeg skal vaske huset eller gjøre noe annet ulystbetont, oppstår det en sperre foran meg som jeg nesten ikke kommer forbi, og jobben forblir ofte ugjort. Innimellom har jeg tenkt at jeg er unormal. Nå vet jeg bedre: Jeg prokrastinerer.

Prokrastinering er å utsette ting, å gjøre alt mulig annet enn den viktige, vanskelige eller ubehagelige oppgaven, sier Edith O. Strand i en artikkel i dagens Aftenposten.

Hun skriver masteroppgave i helsevitenskap om prokrastinering. Jeg nikket gjenkjennende da jeg leste at det er vanlig blant studenter å vaske huset i stedet for å gå løs på lesingen eller skrivingen. Aldri har jeg hatt det så rent rundt meg som i tiden før en prosjektoppgave skulle innleveres eller når eksamen sto for døren.

Nå er det omvendt. Jeg begynner å grue meg flere dager før vaskedagen, og når dagen kommer, finner jeg gjerne på noe annet å gjøre. Men når jeg først kommer i gang med vaskingen, er jeg ustoppelig. Etterpå tenker jeg bestandig at det ikke var så ille. Til neste gang.

Jeg har lært meg å leve med denne siden ved meg selv, men jeg skulle så gjerne vært den foruten. Vaskingen har jeg prøvd å gjøre til en del av den ukentlige rutinen, og jeg vasker den ene halvparten av huset den ene uken og den andre halvparten uken etter for ikke å gape over for mye. Men så kommer det inn en hastejobb som spolerer hele opplegget mitt.

Noen ganger kommer teknologien oss til unnsetning: Takk og pris for oppvaskmaskinen. Den er sikkert oppfunnet av en prokrastinator (eller heter det prokrastinør??). Men til og med den blir for besværlig for noen. I et oppussingsprogram på TV fikk beboerne installert to oppvaskmaskiner, én for skitne kopper og én for rene. Hvorfor? Fordi de ikke gadd å putte koppene i skapet. Dere er verre enn meg, tenkte jeg, men kunne ikke annet enn flire.

I mitt tilfelle gjelder det forresten ikke bare vasking, men også skriving og webmaster-oppgaver. Jeg tvinger meg selv til å starte. Først går det sirupstregt, men når det først løsner, blir jeg så oppslukt at jeg glemmer tid og sted. Solen går ned og før jeg vet ordet av det, står den opp igjen. Og jeg sitter fremdeles der klistret foran skjermen. Det finnes kanskje et gresk navn for en slik atferd også, hva vet jeg.

Det rare er at jeg alltid holder deadlines og er superproduktiv i jobbsammenheng. Nå som jeg har fått fastslått at jeg er en prokrastinator, ikke en lathans, skal jeg prøve å overføre jobbtankegangen til privatlivet, i særdeleshet til vaskingen. Går ikke det, får jeg heller tilkalle CityMaid. Bare jeg får pakket ut og skrudd sammen CD-hyllene og ryddet opp etter oppussingen av stuen i sommer og …

Danmarks morsomste vits

Posted in Kommentarer by Solveig Hansen on 23.9.2007

Leserne av den danske avisen Bt.dk har kåret Danmarks sjoveste vits:

En mor stod i køkkenet og kunne derfra høre sin søn lege med tog i stuen. Hun bemærkede at toget stoppede og hørte drengen sige: «Alle i lede røvhuller der skal af må nu nok heller skynde jer af helvede til; og til idioterne der netop står på kan jeg kun sige – se så at få røven med jer, vi skal jo videre».

Den chokerede kvinde skyndte sig ind i stuen og sagde: «Vi bruger sandelig ikke den slags sprog her i huset. Som straf må du gå op på dit værelse i to timer. Derefter kan du lege med dit nye tog igen, HVIS du taler ordentligt».

To timer senere leger drengen igen med toget. Toget stopper og hun hører sin søn sige: «Til alle passagerer der nu forlader os vil jeg sige, tak for at i rejste med os og husk endelig al jeres bagage. Vi håber i har haft en behagelig rejse». Hun hørte drengen fortsætte: «Til vore nye rejsende vil jeg ønske dem velkommen ombord, vi skal gøre alt hvad der er os muligt for at i vil have en behagelig rejse. Venligst find et sæde inden vi starter».

Moderen begyndte stolt at smile da hun hørte drengen fortsætte: «Og er der nogen af jer røvhuller der er sure over at vi i dag kører med to timers forsinkelse kan i gå ud og tale med den fede kælling ude i køkkenet».

:-)

http://www.bt.dk/article/20070903/nyheder/70903010/1044/nyheder/