Zol H: Hverdagsskriverier

Sadako og de tusen tranene

Posted in Artikler by Solveig Hansen on 2.8.2015

Japanske Sadako Sasaki (født 7. januar 1943, død 25. oktober 1955) var to år gammel da atombombene falt over hjembyen Hiroshima 6. august 1945, Nagasaki tre dager senere. 135 000 mennesker ble drept umiddelbart, og tusenvis av andre døde av ettervirkningene i månedene og årene som fulgte. Sadako døde av leukemi, «atombombesyken», ti år etter at bomben ble sluppet. Siden historien om henne ble kjent, har mennesker fra hele verden sendt origamitraner til monumentet som er reist til minne om atombombebarna i Fredsparken i Hiroshima. En japansk legende forteller at man kan gjøre gudene til lags ved å brette 1000 papirtraner, og at man deretter får et ønske oppfylt. Sadakos ønske var å bli frisk. Hun forsøkte å brette 1000 traner, men rakk bare å lage 644.

«Kom tilbake til meg, Sadako» er et brev Sadakos mor, Fujiko Sasaki, skrev åtte måneder etter Sadakos død. Brevet er fra «Record of Atomic Bombs in Japan» av Seishi Toyota (publisert av Nihon Tosho Center, 1991). Det er oversatt til norsk fra engelsk og publiseres med tillatelse fra Seishi Toyota. Kazuyo Yamane har oversatt brevet fra japansk til engelsk. Hun er leder av den internasjonale avdelingen av organisasjonen Grassroots House. De håper brevet kan brukes som ledd i fredsundervisningen over hele verden.

Copyright © Seishi Toyota

 

Kom tilbake til meg, Sadako

Et brev fra Sadakos mor, Fujiko Sasaki, 1956.
Fujiko Sasaki døde 27. desember 1998, 80 år gammel.

Oversatt fra engelsk av Solveig Hansen

Bilde: Sadako Sasaki, 12 år i 1955

Sadako Sasaki

Ingen er kjærere for en mor enn det mest miserable barn. Jeg har fire barn, og Sadako var den jeg syntes mest synd på.

Det har allerede gått åtte måneder siden Sadako døde. Hun var virkelig et miserabelt barn. Vi hadde ikke nok mat da hun ble født under krigen, og hun veide bare 2250 gram. Men alt var bra med henne, bortsett fra da hun fikk lungebetennelse mens mannen min var utkalt til tjeneste.

Dere smiler kanskje av at jeg roser henne (den engelske oversetterens merknad: det er ikke japansk skikk å rose familien foran andre), men hun var så omtenksom og hensynsfull at jeg satte min lit til henne. Hun hjalp meg på alle mulige måter. Når jeg ikke får sove, tenker jeg ofte på barnet mitt som ble utslitt og døde, og ønsker at jeg kunne trykke henne godt inntil meg enda en gang. I drømmene mine sier Sadako til meg: «Overlat det til meg, mor», og jeg våkner mens jeg roper: «Sadako!» Så går det opp for meg at det bare var en drøm, og jeg undrer på hvordan hun har det. En stund er jeg oppslukt av triste tanker og folder hendene i bønn foran minnetavlen over henne.

Jeg husker 9. januar i fjor. Hun viste meg en lymfeknute bak øret og sa: «Mor, jeg tror lymfekjertlene mine er litt hovne.» Jeg syntes også det så sånn ut. Men da hun ble undersøkt ved ABCC (Atomic Bomb Casualty Commission) i juni 1954, sa de at alt var i orden. Hun var sprek, og alle visste at hun likte å trene (Sadako deltok på skolens stafettlag – o.a.).

En gang tenkte jeg: «Hvis hun må lide slik hun nå gjør, ville det vært bedre om hun hadde dødd den morgenen, den 6. august» (dagen da bomben ble sluppet over Hiroshima), men nå tenker jeg: «Jeg skulle ønske hun var i live og kunne være sammen med meg, uansett hvor funksjonshemmet og syk hun var.»

Jeg husker Sadako som om det var i går. Det jeg husker best, er da hun ble innlagt. Det var en uvanlig fin morgen i skolegården på barneskolen Nobori-cho 10. februar 1955. Jeg husker livlige barn som lekte, de hoppet strikk. Sadako var en av dem, og jeg tenkte: «Sadako! Du lider av en atombombesyke som kalles leukemi. Å, nei! Hvorfor deg?» Mannen min og jeg tok henne med til et sykehus, selv om hun gikk til skolen som vanlig, glad og med vesken i hånden.

Sadako så bra ut og visste ikke at legen hennes hadde fortalt at hun kom til å dø om noen måneder. Da han hadde fortalt oss det, gråt mannen min og jeg ved siden av Sadako, som sov fredfullt. Tårene kvalte oss nesten, og vi tilbrakte natten med å tenke: «Om vi bare kunne gjøre noe! Om det fantes noe som kunne spare henne for denne atombombesyken!» Jeg knuget Sadakos hender og tenkte: «Om det finnes en medisin i verden som kan helbrede denne lidelsen, vil jeg låne penger, om det så er ti millioner yen. Eller, om det er mulig, la meg dø i stedet for henne …»

Men vi var så fattige at vi knapt greide oss. Jeg bestemte meg for å gjøre mitt beste som mor og elske henne så høyt som mulig. Åtte måneder etter hennes død er hjertet mitt fremdeles fylt av sorg fordi jeg ikke kunne gjøre noe for henne.

Jeg er takknemlig for innsatsen til legene, som tok seg av henne dag og natt. Da jeg fikk vite at hun snart kom til å dø, kjøpte jeg kirsebærblomstret silkestoff og brukte kvelden til å sy en kimono til henne. Da jeg ga den til henne, holdt hun tilbake tårene og sa: «Mor, det er for mye.» Jeg ba henne ta den på, og sa: «Sadako-chan, dette er mitt ønske, så vær så snill og ta den på.» Hun tørket bort tårene, tok den på og så glad ut.

Hun visste at vi var fattige, selv om hun ikke sa noe. Hun pleide å si: «Mor, jeg er ingen god datter, fordi du må bruke så mye penger på sykdommen min …» Jeg er sikker på at det var mange ting hun som tenåring ønsket å kjøpe, for eksempel nye klær, men hun sa ingenting til meg og holdt det for seg selv fordi hun visste at vi var fattige.

Jeg klarte ikke å stanse tårene da jeg så Sadako i kimonoen, for hun var så fin. Hun så på meg og sa: «Hvorfor gråter du? Du har gjort så mye …» Vi hadde drømt om å kjøpe kimono til henne etter krigen, fordi hun hadde vært til så stor hjelp for meg. Drømmen var endelig blitt til virkelighet.

En av klassevenninnene hennes, Chizuko Hamamoto, skrev dette om Sadako: «Sadako så penere ut i kimono fordi de hovne lymfeknutene fikk det til å se ut som om hun hadde lagt på seg. Hun hadde på seg den nydelige kirsebærblomstrede kimonoen i dag. Da jeg sa: ‘Du er penere i kimono enn i kjole, frøken Sasaki’, svarte hun: ‘Synes du? Så hyggelig.’ Men hun så trist ut.» Jeg vet ikke hva Sadako følte ved venninnens ord, men kimonoen ble et minne.

Hun trodde på et ordtak som sier at om man bretter tusen traner, blir man frisk. Hun brettet omhyggelig papirtraner, en etter en, av reklamepapir, medisinpapir og innpakningspapir. Øynene hennes skinte mens hun brettet dem. Blikket fortalte at hun ville gjøre alt for å overleve. Da mannen min og jeg kom for å besøke henne, sa hun: «Far, jeg har bare brettet fire hundre papirtraner.» Han var hensynsfull og holdt tilbake tårene.

«Så hard hennes skjebne er, hun vil så gjerne leve! Så synd det er i henne, hun vil så gjerne leve! Sadako, jeg vil gjøre alt for deg», tenkte jeg, men det var ingenting jeg kunne gjøre, og jeg tenkte ømt på henne.

Jeg betraktet tranene på sengen, tranene som Sadako så uskyldig hadde brettet, og gråt til hjertet nesten brast da jeg tenkte på hva hun måtte ha følt. Jeg spurte meg selv hvorfor hun var blitt født.

Jeg ga brettede traner, som hun så oppriktig hadde laget, til klassekameratene hennes. Resten la jeg i kisten hennes, sammen med blomster, slik at hun kunne ta dem med seg inn i den neste verden.

Hvorfor sang dere tusen traner ikke? Hvorfor fløy de ikke?

Sadako, tilgi meg. Så vanskelig og tungt det var hver dag. Jeg lurer på om du har det bra i himmelen.

Klassekameratene hennes, medlemmene av foreningen Kokeshi, kommer hver 25. og er gode med oss. Jeg gråt her om dagen, da jeg leste brevene til minne om Sadako, som vil bli publisert i en bok. Jeg har stor respekt for barn og deres sterke kjærlighet og ønske om fred, fordi de planla å bygge en statue av et atombombebarn, med utgangspunkt i Sadakos død.

Sadako! Freden du drømte om, vil bli realisert i form av en statue av et atombombebarn, med hjelp fra klassekameratene dine, som Masako og Chou, i tillegg til barn fra Hokkaidou i nord til Kyushu i sør. Statuen vil bli reist som et fredssymbol på plenen ved minnetårnet for atombomben i Nakajima, dit Sada-chan pleide å dra sammen med sin far!

Lytt, Sadako! Kan du høre dine venners sterke stemmer for fred? Som mor til et barn som gikk bort da det bare var tolv og et halvt år gammelt, vil jeg sende en appell til alle mødre, ikke bare i Japan, men over hele verden, om at jeg ikke ønsker at noe så fryktelig skal hende igjen. Så mange barn ønsker fred.

Reklamer

Krig, gjenreisning og brutte løfter

Posted in Artikler by Solveig Hansen on 8.5.2015

Dette er min fars krigshistorie. Han ble tvangsevakuert fra Finnmark og sendt til Grini. Han fortalte at han etter oppholdet der sverget at han aldri mer skulle gå sulten. Han glemte heller aldri mannen som ga ham et kålhode. Jeg antar at det var samlet inn av dem som «orget» mat.

Jeg kom over denne artikkelen etter fars død. Den ble publisert i Finnmark Dagblad 27. juni 1998, og jeg har fått lov til å gjengi den.

 

Krig, gjenreisning og brutte løfter

(Lakselv FD): Han ble jaget, fanget, sultet og frøs. Han mistet alt, men overlevde. Han ble lovet alt, men lovnadene brast. Arthur Hansen fra Olderfjord er bare en av mange finnmarkinger som fikk erfare krigens gru og fredens svik.

STEIN TORGER SALAMONSEN

Den 28. oktober 1944 kom ordren direkte fra Hitlers bunker i Berlin om at befolkningen i Finnmark skulle tvangsevakueres, og all infrastruktur og bebyggelse utslettes. Televerksarbeider Arthur Hansen fra Olderfjord var en av dem som fikk oppleve konsekvensene på kropp og sjel.

– Vi fikk beskjed om at klokken tre på ettermiddagen skulle huset være tomt. Resten av familien og husdyrene var flyttet til en gård på den andre siden av fjorden. Jeg ble over en natt ekstra. En forferdelig natt da SS-soldatene med dødningehoder på uniformene kom. De drakk mer enn de spiste og knuste alt. De var helt ville.

Han er lei av å fortelle historien. På den annen side vil han ikke at den skal glemmes. Historien om de uhyre dramatiske og begivenhetsrike dager, uker og måneder for hele fylkets befolkning høsten 1944 og våren 1945. Det er en hel befolknings historie om frykt, sorg, sult og savn.

Rykter og flukt
Rykter om at unge arbeidsføre menn skulle interneres i fangeleiren på Klubben ved Billefjord førte ham sammen med andre til Sortvik der en gamme ble bygd mens bålene fra tyskernes herjinger lyste opp nettene rundt fjorden. En saueflokk og 2.000 kilo mel og kjøtt fra lageret til handelsmann Bjarne Thomassen på Russenes skulle sikre forsyningene til hjelpen kom. Slik ble det ikke.

Etter uker uten å ha sett tyske soldater, dro han sammen med fem-seks andre i to båter inn til Olderfjord. De trodde tyskerne var borte, og ville sjekke om det fantes folk som behøvde hjelp lenger inne i landet.

Fanger
Den 23. januar går de i land nedenfor ruinene av barndomshjemmet, og blir nesten øyeblikkelig fanget av tyske soldater i hvite forsvinningsdrakter. Forskremt stilles flyktningene på geledd, og en maskingeværsalve fyres over hodene på dem. – Da så de tilfredse ut, forteller Arthur.

Fangene ble ført til Treviknes ytterst i fjorden hvor de ble avhørt av tyskerne. – Det var som en forbannelse hvilte over dem, for de trodde aldri på sannheten, bare på løgn. Først den 25. april 1945 forlot de siste tyske soldater et nedbrent Porsanger.

Under militær bevoktning fortsatte ferden på ski over fjellet til Repparfjorden. Så med båt til Hammerfest. – Den natta vi kom til Hammerfest så jeg Robertson-bygget brant. Deretter ble det opphold i fangeleiren Krøkebærsletta ved Tromsø, før et opphold i fengsel i Trondheim.

Han ble brukt som toggissel for en troppetransport. Tyskerne fryktet sabotasje, og annonserte at det var sivile nordmenn med toget. Fangene erfarte også menneskelige nedverdigelser satt i system av nazistene. – Vi fikk ordre om å tre av på naturens vegne – midt på togstasjonen med baken vendt mot stasjonsbygningen.

Fra Trondheim ble de sendt sydover til fangeleiren på Grini hvor 5.000 medfanger ventet. Med på reisen fulgte lus og difteri, men ingen omkom.

På Grini
Det ble lange måneder innenfor piggtrådene på Grini. Der ble fange nummer 18.416 Arthur Hansen fra Olderfjord i Porsanger rammet av slag mens han sov i sine skitne filler på bordet han delte med flere andre.

Sykehusoppholdet ble rene himmelriket i all sin renhet og vennlige menneskelige omgivelser. Bare dager senere var det verste over. Fangene ble oppstilt. En fremmed sivilist entret tårnet ved porten og grep mikrofonen: – Nordmenn, jeg er doktor dosent Søderholm fra Sverige. Jeg er sjef for de norske politistyrker i Sverige. Jeg er kommet hit for å meddele dere at tyskerne i Norge har kapitulert. Dere er frie mennesker.

Jubelen ville ingen ende ta. Det ble rullet inn mat og sigaretter. Ti sigaretter til hver, og i løpet av minutter var plassen overstrødd med 50.000 sigarettsneiper. Arthur er ikke i tvil om at hadde krigen vart lenger, ville samtlige blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.

Brev fra Grini

Brev fra Grini, april 1945. Fangene fikk sende og motta ett brev eller postkort per måned.

Nye klær – ny tid
Han kom seg i nye klær, fikk besøkt familien som oppholdt seg i Risør, før det bar hjemover til den frie ruinen, Finnmark. Som arbeidsformann i Televerket skulle han umiddelbart i gang med å bygge opp infrastrukturen den tyske hær hadde ødelagt under sin retrett.

Arbeidet med å reparere telefonlinjene startet mellom Kjækan og Mathisdalen. Telefonstolpene var sprengt, og linjene kappet. Stubber og stolper ble skjøtet, mens koppertrådene ble loddet sammen. – Dokker må tru det ble mye lodding og slit rundt i alle Finnmarks fjell. Hele tiden tenkte han på hus og hjem som lå i ruiner nede ved Olderfjorden. Først i 1949, under arbeid med Karasjok-Valjoklinja, og fire år etter krigens slutt, fikk han tid til å starte sin egen gjenreisning.

Permisjon uten lønn
Han fikk en ukes permisjon – uten lønn, kjøpte en brakke fra Kistrand herredsstyre, og transporterte brakka til hjemplassen. Innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms var lovet krigsskadeerstatning, og han var ved godt mot. Erstatningen skulle finansiere moderne hus av tilsvarende størrelse som de hadde hatt før krigsbrenningen. Erstatningen beløp seg til 6.400 kroner pluss 100 prosent tillegg. – Gleden var stor over at vi fikk penger til nye hus, men byrdene kom jo for dagen, forteller Arthur.

– Husbanken skulle være en sosialbank, men ble en stor forretningsbank i stedet. Før krigen bodde familien i et nesten nedbetalt hus på 35 kvadratmeter i halvannen etasje. Krigsskadeerstatningen reduserte boligstørrelsen, og han måtte bygge huset selv.

– Jeg måtte bort fra arbeidet, uten lønn, for å bygge opp gård og grunn. Dessuten måtte jeg betale skatt til herredskassereren for inntekten av å bygge eget hus.

– Byråkratene og jeg har ikke gått den samme regneskole, for krigsskadeerstatningen ble en utgift for meg. Jeg vet ikke hvor lenge gjenreisningen varte. Den begynte i 1945, og jeg er ikke ferdig ennå, 53 år etterpå.

– Verst var det likevel for foreldrene våre. De opplevde at livsverket deres gikk til grunne. For oss unge var ikke det så viktig, forteller Arthur. Foreldrene hans gikk bort få år etter krigen. De såkalte tilskuddene gjennom Husbanken var egentlig rentefrie lån. Først i 1988 satte Statens Husbank punktum for innkreving av «krigsskadeerstatningen» fra finnmarkingene.