Leseprosjekter+

Thomas Wolfe. Edgar Allan Poe. Bibliotekets årlige sommerbokbingo. Det er noen av de siste leseprosjektene mine. Nå venter uleste bøker i mine egne bokhyller.

En bok kan føre til at jeg ser en film, eller omvendt, eller jeg vil vite mer om forfatteren. Det var tilfelle med Thomas Wolfe og Edgar Allan Poe.

 

Thomas Wolfe

Det begynte med at jeg så Genius (2016), en film om forholdet og samarbeidet mellom den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe og Max Perkins, mannen som redigerte bøkene hans. Filmen gir en god skildring av skrive- og redigeringsprosessen. Det ene førte til det andre, og plutselig satt jeg der med tre tykke Wolfe-romaner pluss A. Scott Bergs Perkins-biografi Max Perkins: Editor of Genius (1979) og Thomas Wolfes egen «bakbok» The Story of a Novel (1936), der han forteller om skrivingen sin. Skriveprosessen sett fra alle sider, med andre ord. Litt nerdete kanskje, men det ga et større perspektiv til lesingen av selve bøkene.

Max Perkins var også redaktør for kjente navn som Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald, og i Scott Bergs biografi, som er en av de beste biografiene jeg har lest, får vi være flue på veggen på redaktørkontoret, lese brev og høre hva forfatterne mente om hverandre. «Something over 60% shit», sa Hemingway om en av Wolfes bøker.

Les mer:

Thomas Wolfe og Max Perkins

Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?, om en gutt-ser-jente-scene i Genius som ble kuttet fra godt og vel 200 ord til 25

… Remembering speechlessly we seek the great forgotten language, the lost lane-end into heaven, a stone, a leaf, an unfound door. Where? When?

O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again.

– Thomas Wolfe, Look Homeward, Angel

 

Edgar Allan Poe

Amerikansk skrekkforfatter og mannen bak det fantastiske diktet «The Raven», gjendiktet til norsk av André Bjerke. Poes mesterdetektiv Dupin er forløperen for senere litterære detektiver som Sherlock Holmes og Hercule Poirot.

Det var Nikolaj Frobenius som fikk meg til å lese meg opp på Poe. Hans «litterære skrekkroman» Jeg skal vise dere frykten (2009) handler om rivaliseringen mellom Poe og redaktør, litteraturkritiker m.m. Rufus Griswold – og snikende bak dem «en liten, likblek mannsling», Reynolds, som iscenesetter noen av de makabre drapene fra Poes fortellinger. En fiksjonsroman, men rivaliseringen mellom Poe og Griswold var reell nok. Da Poe døde, skrev Griswold en særs lite flatterende nekrolog som begynte slik: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore for to dager siden. Kunngjøringen vil forskrekke mange, men de færreste vil sørge over den.»

Det høres nesten ut som en fortelling diktet opp av Poe, og historien slutter ikke der: Griswold ble oppnevnt til bestyrer av Poes litterære bo, et oppdrag han utnyttet til et forsøk på karakterdrap på Poe gjennom løgner og halvsannheter. Han skrev blant annet en biografi der han tegnet et svært negativt bilde av Poe. Virkningen var det motsatte av det Griswold hadde tenkt seg. Salget av Poes fortellinger skjøt fart og gjorde ham mer populær.

Dette er det morsomste leseprosjektet jeg har vært med på, med Christopher Lees opplesning av «The Raven» som høydepunkt.

Les mer:

Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

 

Bibliotekets sommerbokbingo

Sommeren er tid for bokbingo på landets biblioteker. Dette er en lesekonkurranse som går ut på å lese bøker i ulike kategorier og fylle ut en bingokupong med boktitlene. Jeg har deltatt to ganger. Første gang kom jeg meg gjennom blant annet Ulysses (endelig!) og Odysseen, som James Joyce lot seg inspirere av da han skrev Ulysses.

Han tar seg god tid, Joyce, der han følger Leopold Bloom og andre personer gjennom Dublins gater en hel dag, 16. juni 1904. Vi får del i deres tankeverden også, og gjennom disse tankesprangene, litt hit og litt dit, trer bakgrunnshistorier frem. Bloom starter dagen med å rusle over til slakteren for å kjøpe nyre som han steker til frokost. Så serverer han kona Molly frokost på sengen og går på do. Stikker innom postkontoret for å hente et kjærlighetsbrev fra en Martha. Deretter venter en begravelse. Han kommer sent hjem, i følge med en full Stephen Dedalus, som vi blir kjent med i første kapittel. Sluttkapitlet er Mollys, side opp og side ned uten skilletegn.

Andre gang jeg deltok, benyttet jeg anledningen til å lese romantiske klassikere som Jane Eyre, Stormfulle høyder og Madame Bovary. Historiene er jo kjent gjennom alle filmatiseringene, men jeg hadde aldri tatt meg tid til å lese bøkene.

Etter at jeg hadde lest Jane Eyre, så jeg fire Jane Eyre-filmer og -miniserier på rappen. Miniserien fra 1983, med Zelah Clarke og Timothy Dalton, er den mest komplette. I 2006 ble den etterfulgt av en kortere – og mer sexy – serie med Ruth Wilson og Toby Stephens. Den nyeste filmen er fra 2011, med Mia Wasikowska og Michael Fassbender i hovedrollene. Anbefaler alle tre. Zeffirellis film fra 1996, med William Hurt som Rochester, er ikke helt vellykket, synes jeg, men Anna Paquin og Charlotte Gainsbourg er vel verdt å se som henholdsvis den unge og den voksne Jane.

«De studerer meg, miss Eyre», sa [Rochester], «synes De jeg er vakker?»

Hvis jeg hadde tenkt meg om, ville jeg ha møtt spørsmålet med noe vagt og høflig konvensjonelt, men svaret gled meg av tungen før jeg visste ordet av det: «Nei, sir.»

– Fra Jane Eyre

Les mer:

Sommerbokbingo 2018 – beste leseopplevelse: Haruki Murakamis Kafka på stranden

Sommerbokbingo 2020 – beste leseopplevelse: Haruki Murakamis Drapet på kommandanten

 

Overraskelser i mine egne bokhyller

Jeg visste jo at jeg hadde uleste bøker, men ikke at det var så mange jeg hadde glemt at jeg faktisk hadde, eller ikke ante at jeg hadde. En gang jeg trengte å sjekke noe i Hemingways Den gamle mannen og havet, slo jeg opp i den digitale versjonen på Nasjonalbibliotekets nettsider. Etterpå viste det seg at jeg allerede hadde boken. I to eksemplarer.

Det er så mange klassikere jeg aldri har fått somlet meg til å lese, så nå har jeg rett og slett startet øverst til venstre i en bokhylle med bøker fra Bokklubben.

Til min store glede var den første boken Trekkoppfuglen av Haruki Murakami. Ved siden av den troner Moby Dick, som jeg pløyde meg gjennom tidligere i år, minus noen sider. Så Milan Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet (fantastisk bok, anbefaler filmen også). Det er så langt jeg har kommet. Neste bok i hyllen er John Steinbecks Vredens druer, så følger Sigmund Freuds Psykoanalyse, Aleksandr Solsjenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj’ liv osv. osv. Lenger ned ser jeg noen favorittbøker som jeg skal lese om igjen, blant annet Knut Hamsuns Sult og Siegfried Lenz’ Tysktime. Og under der igjen en halv hylle med Ernest Hemingway. Mon tro om Farvel til våpnene, Og solen går sin gang og Klokkene ringer for deg vil gjøre like stort inntrykk som første gang jeg leste dem? Kanskje jeg satser på novellene hans i stedet.

Innimellom blir det nok et par turer til krimbøkene i bokhyllen lengst til venstre. Pluss noen turer til biblioteket.

Her skal det leses og blogges!



Kategorier:Les/skriv

Stikkord:, , ,

Hva mener du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: