Zol H: Hverdagsskriverier

Ingen kan gråte som Emma Thompson

Posted in Film by Solveig Hansen on 27.12.2014

Tekst: Solveig Hansen, 2014

Alle har sine favorittfilmer ved juletider. Dette er min topp 10-liste.

Når en historie er godt fortalt på filmlerretet, spiller det ingen rolle om filmen er et moderne dataanimert eventyr eller et gammelt svart/hvitt-drama fra 1940-tallet. Man glemmer fort at ansiktsuttrykkene til karakterene i Polarekspressen er stive, eller at James Stewart kysser rart i It’s a Wonderful Life og trekker folk han vil klemme i en desperat stund, så brått og hardt inntil seg at man er redd ryggen deres skal knekke. Dette er to av filmene på listen over julefilmer jeg gjerne ser om igjen. På toppen troner imidlertid Dickens.

 
En Muppet julefortelling (1992)
En Muppet julefortellingDickens’ A Christmas Carol, den ultimate julefortellingen, er filmatisert rundt 30 ganger. Den eldste filmen som har overlevd, er stumfilmen Scrooge, or, Marley’s Ghost fra 1901. Den første lydversjonen kom i 1928. To populære versjoner av eldre dato er de fra 1935 og 1951, med henholdsvis Seymour Hicks og Alastair Sim i rollen som Ebenezer Scrooge, Mr. Humbug himself.

I filmmusikalen The Muppet Christmas Carol møter vi muppeter og mennesker i skjønn forening, med Michael Caine i rollen som Scrooge. Gonzo spiller Dickens, som sammen med rotta Rizzo forteller og leder oss gjennom den klassiske historien. Statler og Waldorf, herrene fra balkongen, spiller Marley-spøkelser. Kermit er Bob Cratchit, mens Miss Piggy er fru Cratchit. Lille Tim spilles av Kermits nevø Robin. I regissørstolen finner vi Brian Henson, sønn av muppetskaper Jim Henson, som gikk bort et par år tidligere. Filmen følger Dickens’ fortelling tett, ispedd nye sanger og litt internhumor muppetene imellom. En finfin julefortelling er det blitt. Litt skummelt også. «Blir det ikke for skummelt for ungene som ser på?» lurer Rizzo på underveis. «Nei», svarer Gonzo, «dette er kultur.» Såpass må man tåle. Men når juleånd nummer tre er på vei inn, tør de to ikke være der lenger, og vi ser dem ikke igjen før på slutten.

 
Her er de andre filmene i tilfeldig smaksrekkefølge:

Polarekspressen

Polarekspressen (2004)
Ingen jul uten en tur til Nordpolen. Reinsdyr har vært det tradisjonelle transportmiddelet for å komme dit, uten andre viderverdigheter enn litt turbulens og en reinfjert nå og da. Nå har vi pyjamasparty på Polarekspressen, og her går det unna, med selve reisen som et ellevilt høydepunkt. En mystisk landstryker gir en hjelpende hånd på togtaket, og syngende servitører serverer varm sjokolade til ungene som er invitert med på turen – før toget løper løpsk nedover en fjellside og nesten går gjennom isen på en innsjø. Det er like før man glemmer at det er julenissen de er på vei for å besøke.

I 2004 hadde mocap-teknologien enda et stykke å gå før den nådde nivået vi opplever i de nye Hobbit-filmene. I Polarekspressen er ansiktene stive og uttrykksløse. Ikke at det spiller noen stor rolle, bare en tvilende gutt får tilbake troen på nissen.

 
Historien om julenissen (2007)
Historien om julenissenFinnene mener Finland er julenissens hjemland, så det er bare på sin plass at de har påtatt seg oppgaven med å fortelle hvordan julenissen ble den han ble. Det begynte i det små. Lille Nikolas mister familien i en ulykke tidlig i filmen. De fattige landsbyboerne bestemmer seg for å ta seg av ham, ett år i hver familie. Julaften hvert år bytter han hjem. Nikolas har det godt og blir alles unge, og som takk for hjelpen legger han igjen små selvspikkede treleker til barna i vertsfamilien. Så blir det uår, og ingen har råd til en ekstra munn å mette. Nikolas havner hos den gretne einstøingen Iisakki (spilt av Kari Väänänen, kjent fra flere av Kaurimäkis filmer). Iisakki er streng, men også en god snekker, og i verkstedet hans begynner en nissegjerning å ta form …

Dette er en sjarmerende, litt dickensaktig film, innspilt i flotte vinterlandskaper i Nord-Finland. Det er som å bla i en bildebok.

 
Hjem til jul (2010)
Hjem til julDenne perlen av en film innledes med en snikskytter, en mor og et barn under balkankrigen på 1990-tallet. Deretter hopper vi frem i tid til den lille norske byen Skogli og følger en gruppe mennesker noen ettermiddagstimer en julaften. Vi møter legen som rykker ut til et ungt asylpar på en avsidesliggende hytte og tar imot et barn. Den skilte mannen som ikke får se ungene sine og tar en slags «Bad Santa». Kvinnen som oppdager at elskeren ikke har til hensikt å forlate kona likevel – han skulle vært litt mer omhyggelig i sitt valg av julegaver til de to damene, for å si det sånn. Så er det den gamle mannen, selvfølgelig – dette er tross alt en Bent Hamer-film. Og den slitne tiggeren som prøver å komme seg hjem til jul. I en scene ser vi ham stå rett foran en fotballtrøye i et butikkvindu. I speilbildet ser det ut som om han har den på seg. En elegant detalj som vi skjønner mer av etter hvert som fortellingen skrider frem. Fiks er også avslutningen, som runder av der vi startet.

Joachim Calmeyer og Tomas Norström står igjen på rollelisten, slik de gjorde det i Hamers Salmer fra kjøkkenet.

 
It's a Wonderful LifeIt’s a Wonderful Life (1946)
Det finnes mange julefilmer som handler om forvandling, forsoning og nestekjærlighet, men få når statusen til Frank Capras svart/hvitt-klassiker. Ikke en øyeblikkelig suksess da den kom ut i 1946, men det endret seg på 1960-tallet, da amerikanske TV-stasjoner begynte å vise den hver jul.

George Bailey (James Stewart) svelger skuffelsene og legger sine egne drømmer til side og overtar farens husbank, som gir minimalt med avkastning, men sikrer at vanlige mennesker får sin egen bolig. Alternativet deres er å leie dårlige boliger til en høy pris av den rike og kyniske Potter som eier nesten hele byen. Når onkelen og kompanjongen roter bort en konvolutt med 8000 dollar, blir George beskyldt for økonomisk fusk, og konkursen truer. Han makter ikke å ta opp kampen, desillusjonert som han er fra før, og bestemmer seg for å ta livet sitt. Da trer den vingeløse engelaspiranten Clarence inn og viser George hvordan livet til menneskene rundt ham ville vært hvis han ikke fantes.

Om Clarence greier å hjelpe George, vil han ikke bare ha reddet et menneske, men han vil også få tildelt vinger. En mann med nytt livsmot, et par nyvunne englevinger. To fluer i én smekk. Hvor vidunderlig ville ikke det vært?

 
Love Actually (2003)
Love ActuallyFeelgood. Jul. Love is all around. Denne britiske filmen om kjærlighet i dens mange fasetter er herlig, med et stjernelag av skuespillere. Den er bygd opp som et lappeteppe av historier som til slutt flettes sammen, og handlingen foregår i noen uker før, under og etter jul. Hugh Grant spiller britisk statsminister. Billy Bob Thornton er i storslag som amerikansk president på snarvisitt. Vi ser Bill Nighy som en fallert rockestjerne som håper på et comeback. Colin Firth er på frierferd, med en blivende portugisisk svigerfamilie og et helt nabolag i hælene. Scenen der statsminister Grant danser ned trappen i No. 10 er heller ikke så dum. Bondingen mellom enkemann Liam Neeson og stesønnen. For ikke å forglemme Emma Thompson som gråter til tonene av Joni Mitchell. Det er ingen som kan gråte som Emma Thompson. Vi husker Fornuft og følelser, ikke sant?

Nevnes kan også innledningen, som viser ekte gjensynsscener fra ankomsthallen på Heathrow flyplass.

Oppdatering 2017: Hvordan gikk det så med dem? Det får vi vite i en 15-minutters oppfølger (britisk) som ble laget i forbindelse med Rødnesedagen 2017. Der møter vi noen av karakterene 13 år senere. Hugh Grant er igjen statsminister og danser ned trappene i No. 10. Liam Neeson og sønnen Sam sitter på en benk. Laura Linney er ikke med i den britiske versjonen, bare den amerikanske. Se denne traileren hvis du vil vite hvordan det gikk med henne.

 
Walt Disney-filmene Eight Below og Frost er ikke julefilmer i seg selv, men vinterfilmer som egner seg ved juletider:

Eight Below

Eight Below (2006)
Disney-film med hunder i hovedrollene. Besetningen på en forskningsstasjon i Antarktis må evakuere på grunn av storm og etterlate de åtte sledehundene sine i isødet. I seks måneder er hundene alene – kalde og sultne. En nydelig film om vennskapet mellom en polarguide og hundene han har ansvaret for. Fantastiske naturbilder, blant annet en scene der hundene leker med sørlyset.

På rollelisten finner vi Paul Walker, Bruce Greenwood og Jason Biggs.

 
Frost

Frost (2013)
Prinsesse og senere dronning Elsa forvandler alt rundt seg til is. Hun har ingen styring over de magiske evnene sine og flykter til slutt fra et frosset kongerike og stenger seg inne i isslottet sitt. Søsteren Anna, fjellfareren Kristoff, reinsdyret Sven og snømannen Olaf drar ut for å finne henne og hjelpe henne slik at hun lærer å bruke magi i kontrollerte former: til å lage en skøytebane når det trengs, eller få en liten snømann til å slutte å smelte i sommervarmen. Animasjonseventyr blir ikke vakrere enn dette.

 
Iron Man 3

Iron Man 3 (2013)
Kanskje ikke en typisk julefortelling, men handlingen er lagt til julen og foregår noen år etter at New York ble invadert fra rommet (Avengers). Tony Stark blir tvunget til å vurdere sin fortid og nåtid og bestemme seg for hva han egentlig vil. Litt dickensk Christmas Carol i superheltdrakt. Husk å få med bonusscenen etter rulleteksten – en av Marvels beste ved siden av den i Avengers.

 
En dag uten krig (2005)
Originaltittel: Joyeux Nöel. I 2014 var det 100 år siden den første verdenskrig startet. Den første krigsjulen ble det inngått sporadiske våpenhviler der våpnene tiet en stakket stund.

En dag uten krig er basert på disse hendelsene. Julaften 1914 kryper franske, tyske og skotske soldater frem fra skyttergravene i Flandern og feirer jul sammen. De spiller fotball, deler sigaretter, viser hverandre familiebilder og synger julesanger. «Stille Nacht» akkompagnert av skotske sekkepiper. En skotsk prest holder messe. For det blir han senere kalt landsforræder og irettesatt av sin biskop.

Dette er en film om fred og forsoning i praksis, selv om det blir med den ene dagen. Soldatene blir anklaget for å ha fraternisert med fienden, og sendt til andre frontavsnitt. Sluttscenen der de tyske soldatene nynner på en sang skottene lærte dem, «I’m Dreaming Of Home», sier det meste.

En dag uten krig

Reklamer
Tagged with: ,

Hva mener du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s