Jakten på det perfekte diktet

Fra tid til annen popper det opp dikt, historier og taler som rører og berører og blir stående for ettertiden. Martin Luther Kings “Jeg har en drøm” er en slik tale. Min poetiske drøm er å skrive et dikt som lynende presist uttrykker det jeg ønsker å si om mellommenneskelige relasjoner. Rå, fri for klisjeer og jålete formuleringer. Mitt livs dikt.

Jeg er ingen skribent i profesjonell forstand, mer en hobbyskribent uten tålmodighet til å forfatte de lange avhandlingene. Men jeg er full av sterke meninger som jeg må få utløp for på et eller annet vis, ellers sprekker jeg. Spesielt nå med den pågående krigen i Gaza. Dermed tenkte jeg at dikt må være tingen for meg. Iblant får jeg til ordbilder som jeg er så fornøyd med at jeg går rundt og smiler lenge etterpå. Det er unntakene. Stort sett er diktene mine mer som stramme blogginnlegg med hyppige linjeskift som får dem til å se ut som dikt. Kommentardikt. Kanskje er det rett og slett min naturlige uttrykksform, den beste måten for meg å gi ordene den snerten jeg vil at de skal ha? Uansett, jeg kommer uavlatelig til å være på jakt etter de rette ordene som skal bli til Mitt livs dikt.

IN THE BEGINNING WAS THE WORD

by (c) Zol H

Words, you cannot hunt them
They come in their own time,
when you least expect them
or when you most need them,
in the middle of nowhere and everywhere
You never know what sparks them
Best to arm yourself with pen and notepad,
because all the sudden, they fade away
like dreams in the early morning hours

My theory is that
they set out from the point of origin
at the dawn of mankind,
travelled down the centuries,
comforting, blessing, inspiring
Platon and Shakespeare and Ibsen,
Cohen and Kerouac,
Woodward and Bernstein,
declarations of war and peace,
pro et contra
Constantly travelling,
telling the human history.

Og en kjapp oversettelse:

I BEGYNNELSEN VAR ORDET

av (c) Zol H

Du kan ikke mane frem ordene
De har sin egen tid og kommer
når du minst forventer dem
eller mest trenger dem
De kan tennes av
alt og ingenting,
og like plutselig som de kommer,
glir de bort,
lik drømmer i de tidlige morgentimene

Min teori er at
de sprang ut fra kilden
idet menneskeheten oppsto,
de har vært underveis siden,
trøstet, velsignet, inspirert
Platon og Shakespeare og Ibsen,
Cohen og Kerouac,
Woodward og Bernstein,
erklæringer om krig og fred,
pro og kontra
Alltid underveis,
berettet menneskenes historie.

Filmbiblioteket

Nå har jeg endelig kommet i gang med oppbyggingen av et systematisk filmbibliotek. Jeg har en liste med flere hundre titler som jeg kommer til å anskaffe meg etter hvert.

Se hele filmlisten

Topp 5-regissører
Cohen-brødrene
Kaurismäki
Kieslowski
Almodóvar
Kubrick
+ Jim Jarmusch (indie-filmene)

Beste kvinnelige og mannlige rolletolkning
- Linda Hunt som Billy Kwant i “Brennpunkt Djakarta” (The Year of Living Dangerously)
- David Bennent (12 år!) som Oskar i “Blikktrommen”

Favorittfilmer
Jeg har mange favorittfilmer, men noen står i en klasse for seg:

Blikktrommen
Cinema Paradiso
Dekalogen
Full Metal Jacket
Life of Brian
Night on Earth
Pianisten
Trikoloren

Serier
- Krigens brorskap (Band of Brothers)
- Gjensyn med Brideshead (Jeremy Irons’ store gjennombrudd)
- Top Gear Winter Olympics (“bil-OL” på Lillehammer, med øvelser som ski… eh… bilskyting med maskingevær, skøyteduell mellom bil og skøyteløper, ishockeykamp med Minier og en kjempepuck, og selvsagt Minien som blir sendt utfor Lysgårdsbakkene)

TV
- Frost/Nixon-intervjuene (“If the President does it, that means it’s not illegal”)

Filmer
Se hele filmlisten

Snømannen

Nå skal også jeg lese Jo Nesbøs Snømannen. Ja da, jeg er sent ute, men det har ikke noe med den glitrende skribenten Nesbø eller etterforsker Harry Hole å gjøre. Det er P4s skyld. Grunnen: Jenter som kommer og jenter som går.

Det er ikke noe galt med sangeren Jo Nesbø eller selve sangen, teksten er glimrende, men P4 har ødelagt hele låta gjennom å spille den dag etter dag, år etter år. For meg er den ene sangen blitt ensbetydende med personen Nesbø og all hans gjøren og laden. Den har stått som en mur mellom meg og bøkene hans. Nå håper jeg Harry Hole kan hjelpe meg.

Det er forresten ikke bare Nesbø som blir misbrukt av P4. Stakkars Bette Midler får også gjennomgå. Vakre “Rose” er i mine ører redusert til noe kitchlignende møl.

Det er over ti år siden jeg hørte “Jenter” på P4 for første gang. Jeg lå til sengs med lungebetennelse og kjempehøy feber. Sangen fulgte meg inn i ørska og ble forvrengt til noe marerittaktig som endte opp i Venezia. Slik det vanligvis gjør når jeg har feber. Det er langs Canale Grande det foregår når jeg prøver å kjempe meg ut av feberklørne.

Siden den gang har det knapt gått en dag uten at P4 har spilt den stadig mer irriterende sangen. Jeg skrev til dem og spurte hvorfor de spilte den så ofte, men fikk aldri noe svar. De følger en hemmelig spilleoppskrift, ifølge websidene deres, der følgende står å lese: “Vi har bestemt oss. P4 skal alltid spille best musikk for det brede lag av Norges befolkning. Vi legger derfor store ressurser i å finne gode låter og ved å spille låtene i et system som oppleves best mulig for alle.”

Etter at jeg skrev til dem, gikk det mange uker uten at jeg hørte låta. Jeg begynte å tro at de faktisk hadde hørt på meg. Men der tok jeg feil. Da jeg slo på radioen her om dagen, var den der igjen. Den dagen, og dagen etter, og dagen etter den igjen. Jeg kjenner jeg blir aggressiv og sender ut masse negative vibber hver gang jeg hører den.

Nå er jeg redd noen skal bli skadet, så jeg har bestemt meg. Jeg skal lese Snømannen og la Hole drive ut jentene.

Kanskje skifter jeg radiokanal i samme slengen.

Norsktoppen legges ned

Jeg har aldri hørt på Norsktoppen, og nå er det for sent. “Norsktoppen var dens navn,” kvad kulturminister Trond Giske på rim fra Stortingets talerstol. VG Nett var raskt ute med å be leserne si hva de mente om nedleggelsen – på rim. Leserne lot seg ikke be to ganger og svarte med utstudert haltende dikt. For eksempel:

Å legge ned norsktoppen
må være den største floppen
Når jeg hørte dette
brente jeg meg på kaffekoppen

Jeg kan ikke være dårligere:

Norsktoppen legges ned,
men Norsktoppen, hva er dét?
Den topp fikk jeg aldri å se høre.
Å nei.

Jeg, en prokrastinator

Når jeg skal vaske huset eller gjøre noe annet ulystbetont, oppstår det en sperre foran meg som jeg nesten ikke kommer forbi, og jobben forblir ofte ugjort. Innimellom har jeg tenkt at jeg er unormal. Nå vet jeg bedre: Jeg prokrastinerer.

Prokrastinering er å utsette ting, å gjøre alt mulig annet enn den viktige, vanskelige eller ubehagelige oppgaven, sier Edith O. Strand i en artikkel i dagens Aftenposten.

Hun skriver masteroppgave i helsevitenskap om prokrastinering. Jeg nikket gjenkjennende da jeg leste at det er vanlig blant studenter å vaske huset i stedet for å gå løs på lesingen eller skrivingen. Aldri har jeg hatt det så rent rundt meg som i tiden før en prosjektoppgave skulle innleveres eller når eksamen sto for døren.

Nå er det omvendt. Jeg begynner å grue meg flere dager før vaskedagen, og når dagen kommer, finner jeg gjerne på noe annet å gjøre. Men når jeg først kommer i gang med vaskingen, er jeg ustoppelig. Etterpå tenker jeg bestandig at det ikke var så ille. Til neste gang.

Jeg har lært meg å leve med denne siden ved meg selv, men jeg skulle så gjerne vært den foruten. Vaskingen har jeg prøvd å gjøre til en del av den ukentlige rutinen, og jeg vasker den ene halvparten av huset den ene uken og den andre halvparten uken etter for ikke å gape over for mye. Men så kommer det inn en hastejobb som spolerer hele opplegget mitt.

Noen ganger kommer teknologien oss til unnsetning: Takk og pris for oppvaskmaskinen. Den er sikkert oppfunnet av en prokrastinator (eller heter det prokrastinør??). Men til og med den blir for besværlig for noen. I et oppussingsprogram på TV fikk beboerne installert to oppvaskmaskiner, én for skitne kopper og én for rene. Hvorfor? Fordi de ikke gadd å putte koppene i skapet. Dere er verre enn meg, tenkte jeg, men kunne ikke annet enn flire.

I mitt tilfelle gjelder det forresten ikke bare vasking, men også skriving og webmaster-oppgaver. Jeg tvinger meg selv til å starte. Først går det sirupstregt, men når det først løsner, blir jeg så oppslukt at jeg glemmer tid og sted. Solen går ned og før jeg vet ordet av det, står den opp igjen. Og jeg sitter fremdeles der klistret foran skjermen. Det finnes kanskje et gresk navn for en slik atferd også, hva vet jeg.

Det rare er at jeg alltid holder deadlines og er superproduktiv i jobbsammenheng. Nå som jeg har fått fastslått at jeg er en prokrastinator, ikke en lathans, skal jeg prøve å overføre jobbtankegangen til privatlivet, i særdeleshet til vaskingen. Går ikke det, får jeg heller tilkalle CityMaid. Bare jeg får pakket ut og skrudd sammen CD-hyllene og ryddet opp etter oppussingen av stuen i sommer og …

Katten S. og jeg

Tre uker som kattepasser har lært meg at katter spiser våtfôr til det er tomt. Og at jeg fra et kattesynspunkt bare er en rekvisitt.

I etasjen over meg – vi har felles inngang – bor det to herrer og en katt. Kattefrøken S. som jeg bare hadde vært på nikk med inntil følgende skjedde: Den ene herren, kattens matfar, var i Uniten, og den hjemmeværende tøffet seg på motorsykkel og havnet på sykehus med bruddskader. Telefon: Om jeg kunne passe katt og planter i tre uker?

Planter kan jeg håndtere, men katter visste jeg ingenting om, annet enn at de har hode foran og hale bak. Pr. telefon fikk jeg detaljerte instruksjoner om vann og tørrfôr og tømming av kattedo. “Hvor ofte skal den ha boksmat?” spurte jeg. “Det kommer an på når du ga den mat sist,” var det opplysende svaret jeg fikk.

Jeg trodde jeg skulle spy første gang jeg tømte doen for klumper. Jeg hadde på meg gummihansker der jeg spadde med en knallgul kattedo-skuffe som en eller annen, kanskje en annen desperat kattepasser, i sin visdom hadde funnet opp og produserte i festlige farger. Hadde jeg hatt en gassmaske, skulle jeg sikkert tatt den også på meg.

Om det første møtet med kattedoen hadde vært ille, så ble jeg ikke mindre kvalm da jeg åpnet Friskies-boksen med noe som for meg så ut som en uappetittlig mølje. Men katten spiste til skålen var tom. Det var en sulten katt, tenkte jeg, og ga henne påfyll. Hun spiste til det var tomt. Flere omganger. Til jeg skjønte at hun ikke hadde vett til å stoppe.

Ekspeditøren i den lokale dyrebutikken ga meg følgende kattebruksanvisning: våtfôr én gang i uken, tømme kattedoen hver dag, alltid tørrfôr og friskt vann stående fremme. Det var ikke verre. Jeg gikk oppløftet derfra med sunt tørrfôr og porsjonsbokser med mer delikat våtfôr bestående av ren laks, kylling og tunfisk. Pluss en jenterosa ball med ranglelyd som hun kunne leke med i gangen. Ikke at hun så særlig jentete ut når hun brukte mus som sprettball ute på gårdsplassen eller kom hjem med noe som lignet en fuglevinge stikkende ut av kjeften. Hun vekslet mellom å være rovdyr og en søt pus som gikk bananas med den rosa ballen fykende veggimellom.

Vi vente oss til hverandre, S. og jeg. Jeg sluttet å rynke på nesen over kattedoen og gledet meg over reaksjonen hennes når hun fikk våtfôr. Hun var i lykkerus og likte det nye fôret. Jeg hadde litt dårlig samvittighet over at jeg fratok henne Friskies, men jeg klarte bare ikke å venne meg til den ubestemmelige massen. Det gikk fort opp for henne at hun måtte forholde seg til meg, det var jeg som sto for romservicen. Da hun hoppet opp og liksom-bet meg i leggen, tenkte jeg “yess, jeg er godtatt”. Jeg betraktet den tillitsfulle lille kroppen og skammet meg dypt over gummihanskene. Så jeg besluttet at hun skulle få våtfôr to ganger i uken, hver tirsdag og lørdag.

Når hun var ferdig med dagens katteaktiviteter utendørs og ville inn, satte hun seg på den faste venteplassen sin, og straks jeg åpnet ytterdøren, kom hun spurtende og skrenset inn i gangen, det var så jeg ventet å se bremsespor. En skikkelig glad katt som hadde overlevd i min varetekt.

De tre ukene gikk, og naboen kom hjem fra USA til sunne planter, ren kattedo og en katt med fin, blank pels.

“Hei, jenta mi,” sa han til katten. “Matfar er kommet hjem,” sa jeg og smilte fortrolig til henne, tenkte at det liksom var knyttet et bånd mellom oss. Men hun bare snudde rumpa til oss og tuslet opp trappen. Jeg er sikker på at hun tenkte “jippi, nå blir det endelig Friskies igjen”.

Om morgenen noen dager senere hørte jeg den velkjente ranglelyden fra den rosa ballen på gangen. Aggressive, korte klemt. Først trodde jeg at hun lekte, men så gikk det opp for meg at ballen hadde endret funksjon. Den er nå en varslingsball som hun bruker til å signalisere til meg at hun vil UT. NÅ! Jeg antar at kattelogikken er som følger: Jeg matet henne da hun trengte det, så jeg duger saktens som dørvakt – en rekvisitt.

Danmarks morsomste vits

Leserne av den danske avisen Bt.dk har kåret Danmarks sjoveste vits:

En mor stod i køkkenet og kunne derfra høre sin søn lege med tog i stuen. Hun bemærkede at toget stoppede og hørte drengen sige: “Alle i lede røvhuller der skal af må nu nok heller skynde jer af helvede til; og til idioterne der netop står på kan jeg kun sige – se så at få røven med jer, vi skal jo videre”.

Den chokerede kvinde skyndte sig ind i stuen og sagde: “Vi bruger sandelig ikke den slags sprog her i huset. Som straf må du gå op på dit værelse i to timer. Derefter kan du lege med dit nye tog igen, HVIS du taler ordentligt”.

To timer senere leger drengen igen med toget. Toget stopper og hun hører sin søn sige: “Til alle passagerer der nu forlader os vil jeg sige, tak for at i rejste med os og husk endelig al jeres bagage. Vi håber i har haft en behagelig rejse”. Hun hørte drengen fortsætte: “Til vore nye rejsende vil jeg ønske dem velkommen ombord, vi skal gøre alt hvad der er os muligt for at i vil have en behagelig rejse. Venligst find et sæde inden vi starter”.

Moderen begyndte stolt at smile da hun hørte drengen fortsætte: “Og er der nogen af jer røvhuller der er sure over at vi i dag kører med to timers forsinkelse kan i gå ud og tale med den fede kælling ude i køkkenet”.

:-)

http://www.bt.dk/article/20070903/nyheder/70903010/1044/nyheder/

Pat Ingoldsby – Dublins gatepoet

“Er hun lam fra livet og opp? Neei, hun danser irsk dans.”

Hvis du befinner deg i Dublin akkurat nå og ser en mann som selger bøker på gata ikke langt unna Molly Malone-statuen nederst i handlegata Grafton Street, kan det være Pat Ingoldsby. Dublins egen gatepoet, med dikt som spenner fra det skjeve og snurrige til gatas såre virkelighet. Født i 1942. Han pleide å arbeide med barne-TV og som manusskribent og avisspaltist, men har de siste ti årene vært poet på heltid. Bøkene sine selger han altså på gata. Du kjenner ham igjen på den bredbremmete hatten.

Jeg ble oppmerksom på ham da jeg arbeidet i Dublin for noen år siden. Før hjemreisen stakk jeg innom en bokbutikk og spurte etter en irsk samtidspoet. Den unge piken bak disken tenkte seg litt om, så sa hun: “Pat Ingoldsby.”

Pat Ingoldsby har funnet sin egen særegne humoristiske stil som leserne elsker ham for, og han skriver om personlige opplevelser og observasjoner fra livet i Dublin. Det kan være samtaler eller kommentarer han overhører på en buss, eller ting folk sier til ham når han sitter på gata og selger bøker (“Holder du et øye med sykker’n min, er du snill?”).

AND ALSO WITH YOU North Earl Street 11-12-95
Early this morning
as I was setting out my poems
a man gave me a cheery
Dublin greeting.

“Stick your books
up your arse Pat!”

It shall be done.

(c) Pat Ingoldsby, 1996

Blant de såre diktene er Last Supper, der en hjemløs lager en reproduksjon av Den siste nattverd av fugleskiten på gata. Så går han inn i bildet og spiser brødet og drikker vinen. Det er en kald natt og han faller i søvn på bildet, med armene strukket ut som et kors.

Jeg har hørt irer kommentere irsk dans, men ikke på Ingoldsbys pussige måte: “Er hun lam fra livet og opp? Neei, hun danser irsk dans.” Og et aldri så lite spark til sider ved den katolske kirke: I Vagina in the Vatican greier en vagina å ta seg forbi vaginadetektoren og inn i Vatikanet, der den drikker te med kardinalene. Ingen vet at det er en vagina, bortsett fra noen få – og de tør ikke fortelle at de vet.

Et dikt til som jeg har fått lov til å publisere: Part of the reason why Lord Livingston Cotchineal left his wife and went to live in an enclosed order

Mr. Ingoldsby! You make me happy. :-)

_________________________________

Vagina in the Vatican er fra How was it for you Doctor (1994). Alle de andre diktene i dette innlegget er fra If you don’t tell anybody I won’t (1996).

Pat Ingoldsby på nett: Willow Publications