Er det noen som bryr seg om at Dooley Wilson, han som spiller Sam, faktisk ikke kan spille piano? Eller at Rick Blaine (Bogart) som står søkkbløt i regnværet på jernbanestasjonen i Paris, har tørr frakk når han går på toget et par minutter senere? Filmen er spekket med klassiske replikker, som denne: “Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine.” Hun er selvsagt Ingrid Bergman i rollen som Ilsa Lund, som en dag spaserer inn på Rick’s Café i Casablanca sammen med sin ektemann, den kjente motstandsmannen Victor Lazlo (Paul Henreid). Året er 1942. Kafeen er møtested for en ymse samling mennesker, fra nazioffiserer og lommetyver til flyktninger som prøver å skaffe seg utreisepapirer til krigsnøytrale Lisboa, for deretter å ta seg over til USA. Ilsa og Rick var elskere i Paris (“We will always have Paris”), da Ilsa trodde at ektemannen var død.

En dag under innspillingen ba regissøren om et næropptak av Bogart som står på balkongen i kafeen og ser ned mot venstre og nikker.

Bogart hadde ingen anelse om hva nikket skulle brukes til – før han så filmen: Kafeen er full av tyskere og franskmenn. Når de tyske offiserene begynner å synge patriotiske Die Wacht am Rhein, ber Lazlo husorkesteret spille Marseillaisen. Bandmedlemmene ser spørrende opp på Rick, som nikker. Det utarter seg til en sangduell der franskmennene til slutt overdøver tyskerne. Med ett lite nikk skapes et av filmhistoriens mest berømte vendepunkter, der Rick – han som alltid hadde sagt “I stick my neck out for nobody” – blir tvunget til å velge side, med de konsekvenser det får for ham selv.

Så briljant kan det gjøres.

Her er et av Tranströmers aller vakreste dikt:

ROMANSKA BÅGAR

Inne i den väldiga romanska kyrkan
trängdes turisterna i halvmörkret.
Valv gapade bakom valv och ingen överblick.
Några ljuslågor fladdrade.
En ängel utan ansikte omfamnade mig
och viskade genom hela kroppen:
“Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.
Du blir aldrig färdig, och det är som det skall.”
Jag var blind av tårar
och föstes ut på den solsjudande
piazzan tillsammans med Mr och Mrs Jones,
Herr Tanaka och Signora Sabatini,
och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt.

(Fra diktsamlingen “För levande och döda”, 1989)

Hør Tomas Tranströmer lese diktet.

Jeg kan ikke lage mat. Jeg liker ikke å lage mat. Selv om jeg følger en oppskrift til punkt og prikke, blir resultatet et helt annet enn det som gjengis på bildet i oppskriften. Men mat må man ha, og i dag tok jeg Meny på ordet og laget deres cowboygryte.

Slik ser Menys cowboygryte ut:

Slik ser Menys cowboygryte ut

Slik ser min cowboygryte ut:

Slik ser min cowboygryte ut

Den ser mer “suppete” ut enn Menys gryte. Hva har Meny gjort med væsken fra tomatbønnene og tomatene? Skulle jeg helt ut tomatsaften og bare hatt oppi selve tomatene? Sånt bør dere skrive i oppskriften.

Konklusjon: Retten skal vel ikke akkurat se ut som min. Men den var god på smak.

Blomster i Spikersuppa

Fredag ble flerkulturelle Bano, 18 år, bisatt. Hun flyktet sammen med familien fra Irak da Bano bare var 7 år. Bildet av en kvinnelig prest og en imam side om side sto i sterk kontrast til alt det den islamofobiske terroristen står for.

To dager senere spilte Banos 14-årige lillebror sin første kamp i Norway Cup, fast bestemt på å komme tilbake til hverdagen så fort som mulig til tross for sorgen. Han bidro med en målgivende pasning.

Bamsene og kortene i blomsterhavet utenfor Oslo Domkirke vil bli tatt vare på. Vi har fått vite at stearinlysene vil bli støpt om til nye lys. Blomstene skal bli til ny jord i en minnelund. 22. juni-parken?

Hjertevarme hilsener har strømmet inn fra hele verden. Fra Oklahoma, byen som ble så kraftig rammet av bombeangrepet i 1995, kommer innspilte ord om håp, Voices of Hope, og en oppfordring om at også vi oppretter et minnested for at ugjerningen aldri skal bli glemt.

Ord om håp fra Oklahoma til Norge

Oklahoma laget en minnepark, Oklahoma City National Memorial, blant annet med Field of Empty Chairs, en minnelund med 168 tomme stoler som representerer dem som mistet livet under bombeangrepet. Hver kveld blir lysene i stolene tent. I minneparken finnes også Memorial Fence, et minnegjerde der besøkende fortsatt legger ned blomster og minnegjenstander. Disse blir samlet inn med jevne mellomrom og tatt vare på.

Tid for refleksjon
“Det er en tid for alt,” har AUF-leder Eskil Pedersen uttalt flere ganger i løpet av uken som har gått. Nå er det tid for refleksjon: Hva om drapsmannen ikke hadde vært blond og hatt blå øyne, men vært muslim, slik så mange trodde de første timene etter bombingen av Regjeringskvartalet og den etterfølgende massakren på Utøya? Ville vi fortsatt stått skulder ved skulder? Ville den til tider hatske anti-islamske retorikken blitt enda mer hatsk? Da vi ble klar over at det var en etnisk nordmanns gale verk vi var vitne til, skjedde det et stemningsskifte som manifesterte seg i det vi har opplevd den siste uken. Vi har nå en unik sjanse, alle sammen, uansett etnisitet og religion, til å gå inn i oss selv og se på våre egne holdninger og våre fordommer overfor andre, og vi har lov å si: Jeg tok feil. Tilgi meg.

Tour de France var overalt rundt meg, virket det som. I aviser og nyhetssendinger, og på TV-er på kjøpesenteret. Av ren nysgjerrighet zappet jeg innom Eurosports sykkelsending, akkurat i samme øyeblikk som kommentatoren (het han Kristiansen?) snakket om kuer. Kuer?? Jeg syntes han var så herlig snodig at jeg ble sittende å se på. Etter ytterligere noen kilometers sykling: flere kuer – det er mange kuer langs de franske landeveiene. Kommentatoren sier til medkommentatoren: “Ser du hva det er?” Jeg vet ikke hva det sier om min humoristiske sans, men jeg lo så jeg grein.

Jeg fulgte resten av etappen. Mållinjen var så nær, så nær, men kommentatoren insisterte: Ikke start spurten enda, vent litt, vent litt. Hvorfor vente, tenkte jeg, mållinjen er rett fremfor dere! Så eksploderte spurten, og førstemann krysset målstreken med armene i været. Wow.

Dagen etter så jeg hele etappen. Og dagen etter, og dagen etter det igjen.

Etter hvert lærte jeg hvorfor man ikke bør åpne spurten for tidlig. Man risikerer å stivne. Jeg lærte at “peloton” betyr “hovedfelt”, at de som stikker av gårde fra hovedfeltet, kalles utbrytere, at det er fire trøyer osv. Det tok litt tid å sette seg inn i reglene, terminologien og det taktiske spillet, men da jeg først hadde løst kodene, var jeg hektet.

I dag er det 7. etappe i 2011-utgaven av Tour de France, og her sitter jeg fortsatt – litt mer oppdatert på det rittfaglige. Men det startet med franske kuer.

Slike kommentarer går frem og tilbake mellom chatterne, omtrent som småpraten på dekket på Hurtigruten, tenker jeg. Jeg er vanligvis en utålmodig person som vil at ting går kjapt, men jeg oppdaget at jeg liker de lange stille stundene der bølgeskvulpene er den eneste lyden vi hører, og baugkameraet er våre øyne til styrbord og babord og rett frem. Jeg tror jeg skjønner hvorfor så mange tar den elleve dager lange sjøreisen fra Bergen til Kirkenes og tilbake igjen.

I skrivende stund har vi lagt Molde bak oss. Etter en regntung dag tittet sola endelig frem, akkurat lenge nok til at vi kunne seile inn i solnedgangen ved avgang fra rosenes jazzby. Innseilingen dit var like stemningsfull, der vi ble eskortert inn av moldensere i småbåter, akkompagnert av Tore Ljøkjels saksofontoner.

Jeg “gikk om bord” i Geirangerfjorden og fulgte med til Ålesund og Molde. Planen er å henge med til Kristiansund, som vi ankommer kl. 0130 i natt, og hoppe på igjen når vi nærmer oss naturperlene i Nordland. Dette er en ren og skjær nytelse!

Og til underretning: Widerøes maskin WF519 ble observert igjen kl. 2138, idet den gikk inn for landing på Flesland.

Filmen om Tor er storartet underholdning. Jeg satt mutters alene i en sal på Kino 1 i Sandvika kl. 13 en lørdag og koste meg glugg ihjel. Egentlig var jeg på vei til storsenteret for å kjøpe en dampstøvsuger, men fant plutselig ut at jeg måtte få med meg denne filmen før den ble tatt ned. Filmer går ikke så veldig lenge her. Dessverre fikk jeg ikke med meg rulletekstene. Jeg har etter hvert skjønt at det er vel verdt å vente til de har rullet ferdig.

Plot: Allguden Odin (Anthony Hopkins) i storslåtte Åsgård er i ferd med å utrope eldstesønnen Tor (Chris Hemsworth) til konge, da noen frostkjemper fra Jotunheimen stormer inn, og det enda Odin og jotunkongen Laufey har inngått våpenhvile.

“Ikke noen krig mot jotnene,” sier Odin formanende til Tor, men Tor trosser ham og drar på tokt til Jotunheimen. Dermed blir han forvist fra Åsgård og sendt til Midgard, vår jord. Han lander rett på bilen til forskerne Natalie Portman (Jane Foster) og Stellan Skarsgård (Erik Selvig) i ørkenen i New Mexico. Hammeren hans, Mjølner, blir slengt etter, men Tor er fratatt superkreftene sine og greier ikke lenger å løfte den.

Jane forsker på et ormehull hun har oppdaget, men først på slutten av filmen skjønner hun at ormehullet er Bifrost-broen som forbinder Åsgård og Midgard. Før vi kommer så langt, gjennomgår Tor en forvandlig fra å være en eplekjekk og hammer-happy gudesønn til å bli en ydmyk mann som forsvarer menneskene, og han forelsker seg i Jane. Gudebekledningen byttes ut med dongeribukser med lavt liv. Maten i en hamburgersjappe er imidlertid litt vel snau for en norrøn gud som er vant til å spise et halvt villsvin og tømme et par tønner med øl i slengen.

Meanwhile, back in Asgard, som man sier, har Odin falt i odinsøvn, og den slu Loke (Tom Hiddleston) har overtatt kongemakten. Loke er Odins andre sønn. Han er egentlig en jotun som Odin tok med seg hjem da Loke bare var en jotnebaby. Loke er sjalu på Tor og vil ikke at han kommer hjem igjen. Konfliktfylte far- og sønnforhold er ikke ukjent for regissøren, Shakespeare-tolkeren Kenneth Branagh.

Når Loke går til angrep på byen der Tor og vennene hans befinner seg, er Tor villig til å ofre seg for mennskene. Odin våkner fra sin komalignende søvn og skjønner tegningen, og dermed kommer Mjølner flyvende og lander rett i Tors hånd. Tor vinner.

Vel hjemme i Åsgård bekjemper Tor Loke. Bifrost-broen blir ødelagt, og med den forbindelseslinjen mellom gudenes og menneskenes verden.

Jane og Tor lengter etter hverandre. Kanskje finner Jane Åsgård igjen på stjernehimmelen hun forsker på. Man vet aldri. I mellomtiden har ingen vondt av litt lengsel mellom guder og mennesker.

Filmen bygger på superhelten Thor fra tegneserieforlaget Marvel Comics. 3D-kvaliteten var ikke så veldig bra, men filmen er den gøyeste jeg har sett siden Star Trek (2009), der Hemsworth for øvrig spilte George Kirk, faren til James T. Kirk, i åpningsscenen.

Både Hopkins og Hemsworth kler sine roller, Hiddleston er et funn i rollen som Loke, og Idris Elba er min helt som brovokteren Heimdal. Jeg gir filmen terningkast 5.

Dampstøvsugeren får vente.

Dette er ikke en dokumentarfilm, men mer et musikalsk portrett av Vreeswijk. Filmen er bygd opp som en collage av bilder som skildrer livet hans, akkompagnert av de kjente visene, nesten som en rekke musikkvideoer.

Innledningsvis ser vi Cornelis som seksåring på et sykehus i fødelandet Nederland under annen verdenskrig. Han blir behandlet for tuberkulose. Så hopper filmen til 60-tallets Stockholm, der han jobber som psykiatrisk sykepleier. Samtidig begynner han å opptre og får sin første platekontrakt. Deretter handler det om musikken, og vi følger ham gjennom 60-, 70- og 80-tallet. En hitliste fra 1965 illustrerer populariteten: Vreeswijk ligger som nr. 2 på listen, mellom Beatles og Rolling Stones. Den siste store opptredenen hans var på Roskilde-festivalen i 1987. En ny generasjon hadde fått opp øynene for visene hans. Han døde av leverkreft senere samme år, 50 år gammel.

På scenen hadde han full kontroll, men privat var det ikke alltid like lett. Filmen følger karrieren hans kronologisk og veksler mellom konserter, TV-innspillinger og intervjuer og fyllefester, skilsmisser, damehistorier, skatteunndragelser og fengselsopphold. Vi får vite om skandalene gjennom tabloide avisforsider: Vreeswijk er arrestert. Vreeswijk skylder 425 000 kroner i skatt. Da han døde, var skattegjelden oppe i 700 000 kroner.

Innimellom disse flyktige scenene stopper filmen opp litt, og vi ser Cornelis studere seg selv i speilet: selvransakelse, tenker vi kanskje litt klisjéaktig.

Det er musikken som er bærekraften i filmen, godt akslet av Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Cornelis Vreeswijk. Dyvik Husby har en tilstedeværelse som gjør det vanskelig å få øynene fra ham. Av utseende er han snarlik Vreeswijk, men det er vesenslikheten mellom de to artistene som gjør formidlingen så ujålete og gripende. Han imponerer spesielt i sangscenene. Vi får høre Sluskblues, Ångbåtsblues, Ballad från en soptipp og Cool Water – på Den Gyldene Freden, bare for å nevne noen. Personlig skulle jeg gjerne sett mer av hvordan Vreeswijk jobbet frem låtene. Han ga tross alt ut 38 album og kunne ikke gått rundt i en evig pille- og alkoholrus.

Tidskoloritten er bra. De innledende bildene fra Stockholm er imidlertid arkivfilm fra 60-tallet. Inn i dette tidsbildet kommer Dyvik Husby ruslende, klippet inn digitalt.

Regissør Amir Chamdin har selv bakgrunn som musiker og har regissert flere musikkvideoer, blant annet for The Cardigans. Han har også laget reklamefilmer, men bare én langfilm før Cornelis: Om Gud vill.

Da Chamdins far flyttet til Sverige fra Syria i 1968, rådet svensklæreren ham til å lytte til Cornelis Vreeswijk for å lære seg svensk. Samme år søkte Vreeswijk om svensk statsborgerskap, men fikk avslag med den begrunnelse at han ikke behersket det svenske språket godt nok. Han ble aldri svensk statsborger.

Premieredagen 12. november er ikke tilfeldig valgt, det er Cornelis Vreeswijks dødsdag.

Medborgere, gå og se denne filmen. Få også med originalbildene som vises ved siden av rulletekstene etter filmen.

Jeg holder med Stabæk. Det har jeg gjort siden jeg flyttet til Bærum på 90-tallet. Før det bodde jeg i Oslo og hadde ikke noe favorittlag. Det norske landslaget mistet jeg interessen for en gang de spilte i 9-1-formasjon mot Spania på Ullevål. De omtrent sto på rekke tvers over banen foran eget mål og spente ballen unna.

Jeg ønsket et lag å holde med. Da jeg endelig fant et, skulle man tro at det bare var å sitte der og nyte kampøyeblikket. Men nei, det hører med å lide i nedturer og juble i oppturer. Jeg får knapt nok sett en kamp på TV, fordi det er en for stor påkjenning. Resultatet er at jeg zapper til og fra. Hvis Stabæk leder med to mål eller mer, fortsetter jeg å se. Hvis ikke, fortsetter jeg å zappe.

Jeg prøver å være mer enn bare en medgangssupporter, jeg gjør virkelig det. Jeg er ikke olé, olé, men et nøkternt menneske som vet at månen aldri kommer til å falle ned i Telenor Arena i ren forskrekkelse over et par baklengsmål. Alt jeg vil, er at laget mitt skal ligge høyt på tabellen. Og at jeg lærer kunsten å nyte øyeblikkene der og da, ikke bare i reprisene etterpå når jeg allerede vet resultatet.

For et par dager siden svarte jeg på et spørreskjema om Stabæk. Påvirker det humøret ditt om Stabæk taper en kamp, lød et av spørsmålene. Ja, svarte jeg.

Det tar på å være supporter. Det er nesten så jeg ønsker jeg var klubbnøytral igjen. Eller kanskje ikke?

Uansett, nå er det tippeligastart igjen. Og jeg kommer til å sitte der, klar med fjernkontrollen.

“Det er Meryl Streep,” tenkte jeg da det første bildet rullet over lerretet. Det er en rekonstruksjon av et TV-opptak der Julia Child (1912–2004) klasker tilbake i stekepanna noe som har vært en tur i gulvet etter en uheldig snuoperasjon. I neste øyeblikk ser vi henne og ektemannen ankomme deres nye bolig i Paris – han arbeidet i den amerikanske utenrikstjenesten. Når Streep stiger ut av bilen og langer bortover mot porten idet hun med Childs karakteristiske falsettstemme hilser “Bon jour, Madame” til portnersken, BLIR hun Julia Child, 189 cm høy.

Jeg vet ikke om Julia Child er fremstilt korrekt, eller om det er publikums oppfatning av henne som skildres. Men det er ingen tvil om at hun var en usedvanlig fargerik og spesiell dame som levde og åndet for mat, og som utstøtte små henrykte primalskrik når majonesen ble perfekt. Hun var medforfatter av kokeboken  “Mastering The Art Of French Cooking” og ble senere TV-kokk. En parodiert sådan, som TV-kokker gjerne er. I filmen er det gjort plass til litt av Dan Aykroyds parodi (Saturday Night Life) på Child, som kunne være ganske klossete i studiokjøkkenet, der han til slutt kutter av seg en finger og besvimer.

Filmen bygger på to parallelle historier. Aspirerende forfatter Julie Powell (Amy Adams) har 30-årskrise og bestemmer seg for å teste alle oppskriftene i Julia Childs “Mastering The Art Of French Cooking” i løpet av ett år og blogge om det. Vi følger de to damene, den ene på 1950-tallet, den andre i 2002, den ene i Paris, den andre i Queens, New York. På sidelinjen to ektemenn (spilt av Stanley Tucci og Chris Messina) som nok synes damene er seg selv nok, men som stadig vekk stikker en finger ned i sjokoladekremer og andre godbiter på kjøkkenbordet.

Filmen følger Julia fra hun begynner å praktisere fransk kokkekunst til “Mastering The Art Of French Cooking” utkommer, men før hun blir TV-kokk, og Julie inntil hun har vært gjennom alle de 524 oppskriftene i kokeboken. Regissør Nora Ephron (You’ve Got Mail, Sleepless in Seattle) har laget en lettlivet film som veksler nesten sømløst mellom parallelle situasjoner i de to historiene. Løkscenen tidlig i filmen er hysterisk morsom. Vi ser Julia foran et løkberg, der hun øver seg på å hakke løk, en del av et kurs hun fulgte på Cordon Bleu-skolen.

Ikke siden “Babettes gjestebud” har jeg vært så sulten etter å ha sett en film. På hjemveien stakk jeg innom Ultra og skeiet ut med nystekte kyllingvinger fra delidisken. Tittet innom Fjordland-hylla.

En dag skal jeg skal lage Boeuf Bourguignon og sjokoladekake à la Julia Child. Jeg sverger.