Filmtittelen kunne like gjerne vært “Julie og Julia (og Meryl)”. Ikke før har Meryl Streep klint og sunget duett med Pierce Brosnan i “Mamma Mia!”, så legemliggjør hun TV-kokken Julia Child så det skriker Oscar.

“Det er Meryl Streep,” tenkte jeg da det første bildet rullet over lerretet. Det er en rekonstruksjon av et TV-opptak der Julia Child (1912–2004) klasker tilbake i stekepanna noe som har vært en tur i gulvet etter en uheldig snuoperasjon. I neste øyeblikk ser vi henne og ektemannen ankomme deres nye bolig i Paris – han arbeidet i den amerikanske utenrikstjenesten. Når Streep stiger ut av bilen og langer bortover mot porten idet hun med Childs karakteristiske falsettstemme hilser “Bon jour, Madame” til portnersken, BLIR hun Julia Child, 189 cm høy.

Jeg vet ikke om Julia Child er fremstilt korrekt, eller om det er publikums oppfatning av henne som skildres. Men det er ingen tvil om at hun var en usedvanlig fargerik og spesiell dame som levde og åndet for mat, og som utstøtte små henrykte primalskrik når majonesen ble perfekt. Hun var medforfatter av kokeboken  “Mastering The Art Of French Cooking” og ble senere TV-kokk. En parodiert sådan, som TV-kokker gjerne er. I filmen er det gjort plass til litt av Dan Aykroyds parodi (Saturday Night Life) på Child, som kunne være ganske klossete i studiokjøkkenet, der han til slutt kutter av seg en finger og besvimer.

Filmen bygger på to parallelle historier. Aspirerende forfatter Julie Powell (Amy Adams) har 30-årskrise og bestemmer seg for å teste alle oppskriftene i Julia Childs “Mastering The Art Of French Cooking” i løpet av ett år og blogge om det. Vi følger de to damene, den ene på 1950-tallet, den andre i 2002, den ene i Paris, den andre i Queens, New York. På sidelinjen to ektemenn (spilt av Stanley Tucci og Chris Messina) som nok synes damene er seg selv nok, men som stadig vekk stikker en finger ned i sjokoladekremer og andre godbiter på kjøkkenbordet.

Filmen følger Julia fra hun begynner å praktisere fransk kokkekunst til “Mastering The Art Of French Cooking” utkommer, men før hun blir TV-kokk, og Julie inntil hun har vært gjennom alle de 524 oppskriftene i kokeboken. Regissør Nora Ephron (You’ve Got Mail, Sleepless in Seattle) har laget en lettlivet film som veksler nesten sømløst mellom parallelle situasjoner i de to historiene. Løkscenen tidlig i filmen er hysterisk morsom. Vi ser Julia foran et løkberg, der hun øver seg på å hakke løk, en del av et kurs hun fulgte på Cordon Bleu-skolen.

Ikke siden “Babettes gjestebud” har jeg vært så sulten etter å ha sett en film. På hjemveien stakk jeg innom Ultra og skeiet ut med nystekte kyllingvinger fra delidisken. Tittet innom Fjordland-hylla.

En dag skal jeg skal lage Boeuf Bourguignon og sjokoladekake à la Julia Child. Jeg sverger.

I disse dager er det ett år siden OL i Beijing. Prikkfritt arrangement, sportslig sett, og det er jo dét OL handler om. Men slike gigantarrangementer kaster også et lys på vertslandet, noen ganger et grelt lys, andre ganger et forsonende lys når mennesker møter mennesker og snakker sammen.

Den storslagne åpningsseremonien til tross, jeg satt med en knugende følelse de to olympiske ukene til ende. Det var noe robotaktig og mekanisk over det hele, en vakker fasade for et stygt system. Hvem f… tror dere små menn med den store makten at dere lurer i det lange løp? Det ansiktet dere er så redd for å tape, gjett hva? Det har dere tapt for lenge siden.

Det kinesiske folk fortjener noe bedre.

For en befrielse det var å se den røde dobbeltdekkeren fra London rulle inn på stadion under avslutningsseremonien! Genialt enkelt: London-OL skal være gøy. Led Zeppelin-gitarist Jimmy Page og popstjerne Leona Lewis fremførte Zeppelins “Whole Lotta Love”. David Beckham var også der. Han sto på busstaket og sparket en fotball mot publikum. Jeg husker enda ansiktsuttrykket til den unge mannen som fikk tak i ballen. Ubetalelig.

Jeg håper kineserne opplevde sitt OL som en fest, at de opplevde øyeblikkets glede mer enn å tenke på gigantomanien som skulle imponere verden. Selv gleder jeg meg til London 2012.

Brødrene Grimm tok feil, det var bestemoren som slukte den store stygge ulven, ikke omvendt. Det skrev Ada Aharoni i diktet Grandmother and the Wolf, som hun dedikerte til Ebba Haslund.

Professor Ada Aharoni er israelsk fredsforsker, forfatter og poet. Jeg har i mange år vært webredaktør for hjemmesiden hennes, og da Ebba Haslund gikk bort, spurte jeg om bakgrunnen for dette diktet.

De møtte hverandre på en forfatterkonferanse i Jerusalem, begge opptatt av freds- og kvinnesak. Ada Aharoni ble umiddelbart fascinert av Ebba Haslund, hennes intelligens og personlighet, og inviterte henne hjem til seg i Haifa for weekenden. Over frokostbordet fortalte Haslund at hun arbeidet med å omskrive noen av Grimms eventyr, fordi hun mente de manglet moral, etikk og realisme.

Det var inspirasjonen til Grandmother and the Wolf, der Haslund i bestemorens skikkelse sluker samfunnets store stygge ulv. En ganske treffende beskrivelse av den årvåkne samfunnskritikeren Ebba Haslund.

GRANDMOTHER AND THE WOLF

Dedicated to Ebba Haslund, my sister from Norway

She looked at me with wise
bluebell eyes
and told me the brothers Grimm
had it all wrong,
they had it all wrong, you see,
for it was the grandmother
who gobbled up the big bad wolf
and not the other way round

They had it all wrong,
they were too grim,
those brothers Grimm

They had it all wrong,
for grandmothers you see
are very strong

Hvor kommer ordene fra? Hadde vi hatt et bombastisk svar på det, ville vi ikke hatt poesien. Det er som om de kommer inn i hele idé- eller bildepakker som så filtreres og kommer ut ord for ord, setning for setning. Som en julekurv med assortert innhold: kaffe, sjokolade, camembert og salte Ritz-kjeks.

Det jeg har oppdaget etter at jeg åpnet døren til det forunderlige orduniverset, er at ordene har sin egen vilje. Jeg kan sette meg ned for å skrive noe, men sluttresultatet blir noe helt annet. To ideer som jeg har planlagt å bruke i to artikler eller innlegg, finner sammen i ett og samme stykke. Jeg tar henrykt imot alle gode formuleringer som detter ned i hodet, regner med at jeg på et eller annet tidspunkt faller ut av “flytsonen” for en kortere eller lengre periode. Det er også helt OK.

Penn og notisblokk er blitt en del av standardutrustningen. Kanskje burde jeg tatt notater i de små timer også, når jeg er så sikker på at jeg er våken og har svar på alle de store spørsmålene:

ORDTYVEN

Idet rådhusklokka slo tre slag den natten
og tunge maskiner vasket bygatene rene,
satte jeg meg rett opp i sengen
Alt sto med ett klinkende klart for meg
Ordene kom strømmende,
ferdigskrevne, komma og alt

En gang mellom kl. 0300 og 0800
må noen ha sneket seg inn
og stjålet dem

De var borte da jeg våknet.

(c) Zol H

Jeg kjempet i det lengste mot å slippe ordene inn. Til slutt måtte jeg gi tapt. Hvorfor denne motstanden?

ERKJENNELSE

Alle disse bildene og tankene
som kvernet rundt og rundt
og tilbake igjen
oppe i hodet mitt
Ikke visste jeg at det var ord
som skrek etter å bli nedtegnet.

(c) Zol H

To spor i snøen:
Et mannsspor med tungt høyretråkk
Til høyre spor fra lette kattepoter
Side om side opp bakken fra huset

Et stykke opp stanser kattesporene,
mannen snur seg mot katten,
kanskje sier han nei, du kan ikke bli med,
ikke i dag heller
Så skjener kattesporene til venstre
og forsvinner ned i hagen

Mannen fortsetter
Han snur seg litt og ser etter katten
Så går de hver til sin dag

Et fast morgenritual,
avtegnet i nysnøen på bakken.

(c) Zol H

(Januar 2009, under krigen i Gaza)

Sivile tap i Gaza? Høyst beklagelig,
men virkelig ikke vårt ansvar. Det var de som begynte
Vi bare forsvarer oss

Javel. Kanskje du da kunne sitte litt hos den gamle damen
som ble så stygt skadet i går,
stryke henne kjærlig over kinnet og si
kjære deg, jeg vet det gjør vondt, men du må skjønne
at det er til ditt eget beste.

(c) Zol H

Telenor-propellen signaliserer
en ny dag, nye muligheter
New day, same shit

Herregud,
gi meg en fjærboa.

(c) Zol H

Fra tid til annen popper det opp dikt, historier og taler som rører og berører og blir stående for ettertiden. Martin Luther Kings “Jeg har en drøm” er en slik tale. Min poetiske drøm er å skrive et dikt som lynende presist uttrykker det jeg ønsker å si om mellommenneskelige relasjoner. Rå, fri for klisjeer og jålete formuleringer. Mitt livs dikt.

Jeg er ingen skribent i profesjonell forstand, mer en hobbyskribent uten tålmodighet til å forfatte de lange avhandlingene. Men jeg er full av sterke meninger som jeg må få utløp for på et eller annet vis, ellers sprekker jeg. Spesielt nå med den pågående krigen i Gaza. Dermed tenkte jeg at dikt må være tingen for meg. Iblant får jeg til ordbilder som jeg er så fornøyd med at jeg går rundt og smiler lenge etterpå. Det er unntakene. Stort sett er diktene mine mer som stramme blogginnlegg med hyppige linjeskift som får dem til å se ut som dikt. Kommentardikt. Kanskje er det rett og slett min naturlige uttrykksform, den beste måten for meg å gi ordene den snerten jeg vil at de skal ha? Uansett, jeg kommer uavlatelig til å være på jakt etter de rette ordene som skal bli til Mitt livs dikt.

IN THE BEGINNING WAS THE WORD

by (c) Zol H

Words, you cannot hunt them
They come in their own time,
when you least expect them
or when you most need them,
in the middle of nowhere and everywhere
You never know what sparks them
Best to arm yourself with pen and notepad,
because all the sudden, they fade away
like dreams in the early morning hours

My theory is that
they set out from the point of origin
at the dawn of mankind,
travelled down the centuries,
comforting, blessing, inspiring
Platon and Shakespeare and Ibsen,
Cohen and Kerouac,
Woodward and Bernstein,
declarations of war and peace,
pro et contra
Constantly travelling,
telling the human history.

Og en kjapp oversettelse:

I BEGYNNELSEN VAR ORDET

av (c) Zol H

Du kan ikke mane frem ordene
De har sin egen tid og kommer
når du minst forventer dem
eller mest trenger dem
De kan tennes av
alt og ingenting,
og like plutselig som de kommer,
glir de bort,
lik drømmer i de tidlige morgentimene

Min teori er at
de sprang ut fra kilden
idet menneskeheten oppsto,
de har vært underveis siden,
trøstet, velsignet, inspirert
Platon og Shakespeare og Ibsen,
Cohen og Kerouac,
Woodward og Bernstein,
erklæringer om krig og fred,
pro og kontra
Alltid underveis,
berettet menneskenes historie.

Nå har jeg endelig kommet i gang med oppbyggingen av et systematisk filmbibliotek. Jeg har en liste med flere hundre titler som jeg kommer til å anskaffe meg etter hvert.

Se hele filmlisten

Topp 5-regissører
Cohen-brødrene
Kaurismäki
Kieslowski
Almodóvar
Kubrick
+ Jim Jarmusch (indie-filmene)

Beste kvinnelige og mannlige rolletolkning
Linda Hunt som Billy Kwant i “Brennpunkt Djakarta” (The Year of Living Dangerously)
David Bennent (12 år!) som Oskar i “Blikktrommen”

Favorittfilmer
Jeg har mange favorittfilmer, men noen står i en klasse for seg:

Blikktrommen
Cinema Paradiso
Dekalogen
Full Metal Jacket
Life of Brian
Night on Earth
Pianisten
Trikoloren

Serier
Krigens brorskap (Band of Brothers)
Gjensyn med Brideshead (Jeremy Irons’ store gjennombrudd)

Filmer
Se hele filmlisten