Ordkilder og ordtyver

Hvor kommer ordene fra? Hadde vi hatt et bombastisk svar på det, ville vi ikke hatt poesien. Det er som om de kommer inn i hele idé- eller bildepakker som så filtreres og kommer ut ord for ord, setning for setning. Som en julekurv med assortert innhold: kaffe, sjokolade, camembert og salte Ritz-kjeks.

Det jeg har oppdaget etter at jeg åpnet døren til det forunderlige orduniverset, er at ordene har sin egen vilje. Jeg kan sette meg ned for å skrive noe, men sluttresultatet blir noe helt annet. To ideer som jeg har planlagt å bruke i to artikler eller innlegg, finner sammen i ett og samme stykke. Jeg tar henrykt imot alle gode formuleringer som detter ned i hodet, regner med at jeg på et eller annet tidspunkt faller ut av “flytsonen” for en kortere eller lengre periode. Det er også helt OK.

Penn og notisblokk er blitt en del av standardutrustningen. Kanskje burde jeg tatt notater i de små timer også, når jeg er så sikker på at jeg er våken og har svar på alle de store spørsmålene:

ORDTYVEN

Idet rådhusklokka slo tre slag den natten
og tunge maskiner vasket bygatene rene,
satte jeg meg rett opp i sengen
Alt sto med ett klinkende klart for meg
Ordene kom strømmende,
ferdigskrevne, komma og alt

En gang mellom kl. 0300 og 0800
må noen ha sneket seg inn
og stjålet dem

De var borte da jeg våknet.

(c) Zol H

Erkjennelse

Jeg kjempet i det lengste mot å slippe ordene inn. Til slutt måtte jeg gi tapt. Hvorfor denne motstanden?

ERKJENNELSE

Alle disse bildene og tankene
som kvernet rundt og rundt
og tilbake igjen
oppe i hodet mitt
Ikke visste jeg at det var ord
som skrek etter å bli nedtegnet.

(c) Zol H

Jakten på det perfekte diktet

Fra tid til annen popper det opp dikt, historier og taler som rører og berører og blir stående for ettertiden. Martin Luther Kings “Jeg har en drøm” er en slik tale. Min poetiske drøm er å skrive et dikt som lynende presist uttrykker det jeg ønsker å si om mellommenneskelige relasjoner. Rå, fri for klisjeer og jålete formuleringer. Mitt livs dikt.

Jeg er ingen skribent i profesjonell forstand, mer en hobbyskribent uten tålmodighet til å forfatte de lange avhandlingene. Men jeg er full av sterke meninger som jeg må få utløp for på et eller annet vis, ellers sprekker jeg. Spesielt nå med den pågående krigen i Gaza. Dermed tenkte jeg at dikt må være tingen for meg. Iblant får jeg til ordbilder som jeg er så fornøyd med at jeg går rundt og smiler lenge etterpå. Det er unntakene. Stort sett er diktene mine mer som stramme blogginnlegg med hyppige linjeskift som får dem til å se ut som dikt. Kommentardikt. Kanskje er det rett og slett min naturlige uttrykksform, den beste måten for meg å gi ordene den snerten jeg vil at de skal ha? Uansett, jeg kommer uavlatelig til å være på jakt etter de rette ordene som skal bli til Mitt livs dikt.

IN THE BEGINNING WAS THE WORD

by (c) Zol H

Words, you cannot hunt them
They come in their own time,
when you least expect them
or when you most need them,
in the middle of nowhere and everywhere
You never know what sparks them
Best to arm yourself with pen and notepad,
because all the sudden, they fade away
like dreams in the early morning hours

My theory is that
they set out from the point of origin
at the dawn of mankind,
travelled down the centuries,
comforting, blessing, inspiring
Platon and Shakespeare and Ibsen,
Cohen and Kerouac,
Woodward and Bernstein,
declarations of war and peace,
pro et contra
Constantly travelling,
telling the human history.

Og en kjapp oversettelse:

I BEGYNNELSEN VAR ORDET

av (c) Zol H

Du kan ikke mane frem ordene
De har sin egen tid og kommer
når du minst forventer dem
eller mest trenger dem
De kan tennes av
alt og ingenting,
og like plutselig som de kommer,
glir de bort,
lik drømmer i de tidlige morgentimene

Min teori er at
de sprang ut fra kilden
idet menneskeheten oppsto,
de har vært underveis siden,
trøstet, velsignet, inspirert
Platon og Shakespeare og Ibsen,
Cohen og Kerouac,
Woodward og Bernstein,
erklæringer om krig og fred,
pro og kontra
Alltid underveis,
berettet menneskenes historie.

Person søker forfatter

Jeg har hatt tidlig morgenbesøk av en herre. “Skriv meg,” sa han.

Og det enda jeg har følgende erklæring som skjold: Jeg skal aldri skrive en bok i hele mitt liv. Jeg er hobbyleser, og det har jeg vært siden jeg lærte å lese fem år gammel. En godt oversatt bok gir meg like stor glede som en bok på originalspråket. Noen ganger leser jeg slutten først, og jeg har ikke evnen til huske sitater fra bøker. “Hvor er dette fra igjen?” spurte jeg en gang i et forum. “Mark Twain, selvsagt,” svarte en litteraturproff. Å ja, selvsagt.

Jeg lar meg lett begeistre av elegante vendinger, men hvis de bare forblir jålete vendinger, mister jeg interessen. Det er den gode historien som fenger meg, når den har et språk som driver handlingen fremover. Beskrivelser som får meg til å føle meg hensatt til akkurat den røykfulle blues jointen eller kjenne atmosfæren i en storby i grålysningen, gjør meg lykkelig.

Etter at jeg selv begynte å skrive nettinnhold, er jeg blitt mer og mer fascinert av skriveprosessen. For eksempel hvordan personene i en bok blir til. “De bare kom,” sier enkelte forfattere og snakker om romanpersonene sine som om disse var levende personer. Iblant vet ikke forfatterne selv hvordan historien kommer til å slutte. Noen har hele rammehistorien på plass før de begynner å skrive. Andre skriver mye og fort, atter andre filer bare noen få setninger om dagen. I tillegg kommer research og redigering. Ikke rart de bøtter ned rødvin mens de skriver.  :-)

Jeg ville ikke orket å gå rundt småfull med fiktive personer i hodet mitt i uke- og månedsvis. Mine romankarakterer ville blitt stående der, uferdige og rådville. Omtrent som karakterene i Luigi Pirandellos bok “Seks personer søker en forfatter”, de som tropper opp midt under en teaterprøve og forlanger å bli spilt. De er romanpersoner som forfatteren ikke har skrevet ferdig. Det var ikke pent gjort av ham.

Kanskje var han en slik uferdig karakter, han som dukket opp hos meg. Midt mellom søvn og våken tilstand en morgen “så” jeg ham sitte ved enden av spisebordet, en herre med nobelt utseende, hatten foran seg på bordet. “Skriv meg,” sa han. “Hva behager???” “Skriv meg,” sa han. “Jeg skriver ikke,” svarte jeg. “Beskriv meg,” fortsatte han. “Lang, mørk frakk, litt gammeldags fremtoning, lang nese,” begynte jeg. “Aristokratisk, ville jeg sagt,” påpekte han rolig, men indignert. Jeg bare glodde på ham, så våknet jeg med et stønn. Er det slik det er, tenkte jeg, de trenger seg på og før man vet ordet av det, sitter man der midt i en manuskripthaug.

Jeg er hobbyleser og har ikke tenkt å skrive en eneste bok. Dukker den nevnte herre opp igjen og sier “skriv meg”, kommer jeg til å svare: “Min gode mann, De må nok henvende Dem et annet sted.”