Nysnø

To spor i snøen:
Et mannsspor med tungt høyretråkk
Til høyre spor fra lette kattepoter
Side om side opp bakken fra huset

Et stykke opp stanser kattesporene,
mannen snur seg mot katten,
kanskje sier han nei, du kan ikke bli med,
ikke i dag heller
Så skjener kattesporene til venstre
og forsvinner ned i hagen

Mannen fortsetter
Han snur seg litt og ser etter katten
Så går de hver til sin dag

Et fast morgenritual,
avtegnet i nysnøen på bakken.

(c) Zol H

Katten S. og jeg

Tre uker som kattepasser har lært meg at katter spiser våtfôr til det er tomt. Og at jeg fra et kattesynspunkt bare er en rekvisitt.

I etasjen over meg – vi har felles inngang – bor det to herrer og en katt. Kattefrøken S. som jeg bare hadde vært på nikk med inntil følgende skjedde: Den ene herren, kattens matfar, var i Uniten, og den hjemmeværende tøffet seg på motorsykkel og havnet på sykehus med bruddskader. Telefon: Om jeg kunne passe katt og planter i tre uker?

Planter kan jeg håndtere, men katter visste jeg ingenting om, annet enn at de har hode foran og hale bak. Pr. telefon fikk jeg detaljerte instruksjoner om vann og tørrfôr og tømming av kattedo. “Hvor ofte skal den ha boksmat?” spurte jeg. “Det kommer an på når du ga den mat sist,” var det opplysende svaret jeg fikk.

Jeg trodde jeg skulle spy første gang jeg tømte doen for klumper. Jeg hadde på meg gummihansker der jeg spadde med en knallgul kattedo-skuffe som en eller annen, kanskje en annen desperat kattepasser, i sin visdom hadde funnet opp og produserte i festlige farger. Hadde jeg hatt en gassmaske, skulle jeg sikkert tatt den også på meg.

Om det første møtet med kattedoen hadde vært ille, så ble jeg ikke mindre kvalm da jeg åpnet Friskies-boksen med noe som for meg så ut som en uappetittlig mølje. Men katten spiste til skålen var tom. Det var en sulten katt, tenkte jeg, og ga henne påfyll. Hun spiste til det var tomt. Flere omganger. Til jeg skjønte at hun ikke hadde vett til å stoppe.

Ekspeditøren i den lokale dyrebutikken ga meg følgende kattebruksanvisning: våtfôr én gang i uken, tømme kattedoen hver dag, alltid tørrfôr og friskt vann stående fremme. Det var ikke verre. Jeg gikk oppløftet derfra med sunt tørrfôr og porsjonsbokser med mer delikat våtfôr bestående av ren laks, kylling og tunfisk. Pluss en jenterosa ball med ranglelyd som hun kunne leke med i gangen. Ikke at hun så særlig jentete ut når hun brukte mus som sprettball ute på gårdsplassen eller kom hjem med noe som lignet en fuglevinge stikkende ut av kjeften. Hun vekslet mellom å være rovdyr og en søt pus som gikk bananas med den rosa ballen fykende veggimellom.

Vi vente oss til hverandre, S. og jeg. Jeg sluttet å rynke på nesen over kattedoen og gledet meg over reaksjonen hennes når hun fikk våtfôr. Hun var i lykkerus og likte det nye fôret. Jeg hadde litt dårlig samvittighet over at jeg fratok henne Friskies, men jeg klarte bare ikke å venne meg til den ubestemmelige massen. Det gikk fort opp for henne at hun måtte forholde seg til meg, det var jeg som sto for romservicen. Da hun hoppet opp og liksom-bet meg i leggen, tenkte jeg “yess, jeg er godtatt”. Jeg betraktet den tillitsfulle lille kroppen og skammet meg dypt over gummihanskene. Så jeg besluttet at hun skulle få våtfôr to ganger i uken, hver tirsdag og lørdag.

Når hun var ferdig med dagens katteaktiviteter utendørs og ville inn, satte hun seg på den faste venteplassen sin, og straks jeg åpnet ytterdøren, kom hun spurtende og skrenset inn i gangen, det var så jeg ventet å se bremsespor. En skikkelig glad katt som hadde overlevd i min varetekt.

De tre ukene gikk, og naboen kom hjem fra USA til sunne planter, ren kattedo og en katt med fin, blank pels.

“Hei, jenta mi,” sa han til katten. “Matfar er kommet hjem,” sa jeg og smilte fortrolig til henne, tenkte at det liksom var knyttet et bånd mellom oss. Men hun bare snudde rumpa til oss og tuslet opp trappen. Jeg er sikker på at hun tenkte “jippi, nå blir det endelig Friskies igjen”.

Om morgenen noen dager senere hørte jeg den velkjente ranglelyden fra den rosa ballen på gangen. Aggressive, korte klemt. Først trodde jeg at hun lekte, men så gikk det opp for meg at ballen hadde endret funksjon. Den er nå en varslingsball som hun bruker til å signalisere til meg at hun vil UT. NÅ! Jeg antar at kattelogikken er som følger: Jeg matet henne da hun trengte det, så jeg duger saktens som dørvakt – en rekvisitt.

Om maur, Nippon og Permetrin

Jeg, en maurdødare.

Det var etter den store maurkrigen på badet. Maurene var fordrevet og jeg hadde gitt meg selv en high-five da jeg oppdaget ham, en enslig liten maursoldat som dro noe tungt etter seg. Ved nærmere øyesyn viste børa seg å være en død maur. Rettere sagt en halv en. Kanskje broren hans. Og det var jeg som hadde drept ham.

Alt hadde vært rolig inntil noen dager tidligere. Vi hadde en overenskomst, maurene og jeg: De holdt seg unna huset, jeg holdt meg unna tua. En dag må noen ha gitt faen i avtalen, for en maurstyrke invaderte badet.

Jeg har ikke noe imot maur, jeg respekterer deres kultur, men vi kan ikke dele bad. Noen måtte bort, og det var ikke meg. Jeg bestemte meg for å gi dem akkurat det de kom for, mat, og fôret dem med  Nippon, et dødbringende maurmiddel som de kunne ta med seg som føde til kolonien og videre inn i solnedgangen. Et slags biologisk våpen, servert på gule Post-it-lapper rundt om på badegulvet.

Maurene kom, åt og gikk hjem. Først var de mange, så ble de færre, og til slutt var det bare noen få igjen som virret rundt.

Det var begynnelsen til slutten på krigen om badeværelset. Én ting gjensto, å iverksette pre-æmptive tiltak for å hindre at maurjævlene kom tilbake. Og det er her Permetrin kommer inn i bildet. Det er en spray “for bekjempelse av maur, veps, fluer, stripet borebille og husbukk”. Jeg var raus med sprayen i alle kriker og kroker. Så sprayet jeg litt til.

De hadde ikke en sjanse, de siste soldatene som krøp frem fra hulene og grottene under vaskemaskinen, vaklet og falt om.

Unntatt den ene. Han hadde antakelig retirert og ventet til roen hadde senket seg over badegulvet før han våget seg tilbake for å ta hånd om døde og sårede. Han fant en halv soldatkamerat som han slepte i retning dusjkabinettet langt der fremme: He ain’t heavy, he’s my brother.

Det som deretter skjedde, er jeg ikke særlig stolt av. Man tråkker ikke på en som ligger nede, for å si det sånn.