Snømannen

Nå skal også jeg lese Jo Nesbøs Snømannen. Ja da, jeg er sent ute, men det har ikke noe med den glitrende skribenten Nesbø eller etterforsker Harry Hole å gjøre. Det er P4s skyld. Grunnen: Jenter som kommer og jenter som går.

Det er ikke noe galt med sangeren Jo Nesbø eller selve sangen, teksten er glimrende, men P4 har ødelagt hele låta gjennom å spille den dag etter dag, år etter år. For meg er den ene sangen blitt ensbetydende med personen Nesbø og all hans gjøren og laden. Den har stått som en mur mellom meg og bøkene hans. Nå håper jeg Harry Hole kan hjelpe meg.

Det er forresten ikke bare Nesbø som blir misbrukt av P4. Stakkars Bette Midler får også gjennomgå. Vakre “Rose” er i mine ører redusert til noe kitchlignende møl.

Det er over ti år siden jeg hørte “Jenter” på P4 for første gang. Jeg lå til sengs med lungebetennelse og kjempehøy feber. Sangen fulgte meg inn i ørska og ble forvrengt til noe marerittaktig som endte opp i Venezia. Slik det vanligvis gjør når jeg har feber. Det er langs Canale Grande det foregår når jeg prøver å kjempe meg ut av feberklørne.

Siden den gang har det knapt gått en dag uten at P4 har spilt den stadig mer irriterende sangen. Jeg skrev til dem og spurte hvorfor de spilte den så ofte, men fikk aldri noe svar. De følger en hemmelig spilleoppskrift, ifølge websidene deres, der følgende står å lese: “Vi har bestemt oss. P4 skal alltid spille best musikk for det brede lag av Norges befolkning. Vi legger derfor store ressurser i å finne gode låter og ved å spille låtene i et system som oppleves best mulig for alle.”

Etter at jeg skrev til dem, gikk det mange uker uten at jeg hørte låta. Jeg begynte å tro at de faktisk hadde hørt på meg. Men der tok jeg feil. Da jeg slo på radioen her om dagen, var den der igjen. Den dagen, og dagen etter, og dagen etter den igjen. Jeg kjenner jeg blir aggressiv og sender ut masse negative vibber hver gang jeg hører den.

Nå er jeg redd noen skal bli skadet, så jeg har bestemt meg. Jeg skal lese Snømannen og la Hole drive ut jentene.

Kanskje skifter jeg radiokanal i samme slengen.

Å velge (bort) bøker

Jeg har nettopp sett filmen “Time Machine” om igjen, 1960-versjonen. Den er basert på H.G. Wells’ bok med samme navn fra 1895. En vitenskapsmann bygger en tidsmaskin og reiser frem i tid til år 802701. Menneskene er delt inn i to grupper, de fagre eloiene og de kannibalistiske morlockene, et resultat av en atomkrig for lenge siden. Morlockene bruker eloiene som slaver og føde. Eloiene vet ingenting om sin historie, alle kunnskaper har gått tapt, og i det gamle biblioteket deres smuldrer bøkene opp når man tar i dem. Vitenskapsmannen bekjemper først morlockene, så reiser han tilbake til år 1900, tar med seg tre bøker og reiser til fremtiden igjen. Hvilke tre bøker tar man med seg for å gjenoppbygge en sivilisasjon? Det er sluttspørsmålet i filmen.

Nå skal jeg ikke akkurat bygge opp en sivilisasjon igjen, men noen ganger må man ta valg som kan være tøffe for en bokelskende hobbyleser. “I hvert fall bøker,” pleide jeg å svare når noen spurte hva jeg ville tatt med hvis jeg bare kunne ta med meg litt. Årene gikk, bokhyllene ble übergravide, og jeg trengte plass til nye bøker.

Jeg trodde aldri jeg ville komme dit hen at jeg kvittet meg med bøker, men det har jeg altså gjort nå. Bokklubbens gamle serier med litteratur- og verdenshistorie var etter hvert blitt redusert til hyllefyll, så de var lette å slenge. Aschehoug og Gyldendals Store Norske 12-binds leksikon fra 1982 ble til bokstativ for høye bøker som ikke får plass i hyllene.

Verre var det å velge ut skjønnlitterære bøker, men jeg oppdaget at noen bøker faktisk var gått ut på dato. Andre holder seg og vel så det: Anthony Burgess’ “Jordiske makter”. Gabriel García Márquez’ “Hundre års ensomhet”. Need I say more? De leser jeg om igjen nå.

Vilhelm Mobergs gule og slitte bøker om Karl Oskar og Kristina og de andre utvandrerne og innvandrerne sa jeg spesielt takk og farvel til. De var de første “ordentlige” bøkene jeg kjøpte.

Til sammen ble det to oransje papirinnsamlingssekker med kasserte bøker. Kanskje blir de til papir i bøker som ennå ikke er skrevet.

Jeg ville nok fortsatt tatt med noen bøker hvis jeg bare fikk lov til å ta med meg litt. Hvis jeg bare fikk velge tre? Puh… det må jeg tenke litt mer på.

Vår beleste venn vitenskapsmannen anno 1900 tok kanskje med seg noe om verdenshistorie, geografi, filosofi, religion, kunst, litteratur, antropologi, byggeteknikk? Jeg liker å tro at en av de tre bøkene var en drivende god fortelling som ga folk inspirasjon til å skape nye fortellinger.