Humphrey Bogarts nikk

Alle som skriver fortellinger, har lært betydningen av vendepunkter, der det skjer noe som skaper en forandring. Mitt filmatiske favorittvendepunkt er Bogies nikk som innleder Marseillaise-scenen i magiske Casablanca.

Er det noen som bryr seg om at Dooley Wilson, han som spiller Sam, faktisk ikke kan spille piano? Eller at Rick Blaine (Bogart) som står søkkbløt i regnværet på jernbanestasjonen i Paris, har tørr frakk når han går på toget et par minutter senere? Filmen er spekket med klassiske replikker, som denne: “Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine.” Hun er selvsagt Ingrid Bergman i rollen som Ilsa Lund, som en dag spaserer inn på Rick’s Café i Casablanca sammen med sin ektemann, den kjente motstandsmannen Victor Lazlo (Paul Henreid). Året er 1942. Kafeen er møtested for en ymse samling mennesker, fra nazioffiserer og lommetyver til flyktninger som prøver å skaffe seg utreisepapirer til krigsnøytrale Lisboa, for deretter å ta seg over til USA. Ilsa og Rick var elskere i Paris (“We will always have Paris”), da Ilsa trodde at ektemannen var død.

En dag under innspillingen ba regissøren om et næropptak av Bogart som står på balkongen i kafeen og ser ned mot venstre og nikker.

Bogart hadde ingen anelse om hva nikket skulle brukes til – før han så filmen: Kafeen er full av tyskere og franskmenn. Når de tyske offiserene begynner å synge patriotiske Die Wacht am Rhein, ber Lazlo husorkesteret spille Marseillaisen. Bandmedlemmene ser spørrende opp på Rick, som nikker. Det utarter seg til en sangduell der franskmennene til slutt overdøver tyskerne. Med ett lite nikk skapes et av filmhistoriens mest berømte vendepunkter, der Rick – han som alltid hadde sagt “I stick my neck out for nobody” – blir tvunget til å velge side, med de konsekvenser det får for ham selv.

Så briljant kan det gjøres.