Jeg, en prokrastinator

Når jeg skal vaske huset eller gjøre noe annet ulystbetont, oppstår det en sperre foran meg som jeg nesten ikke kommer forbi, og jobben forblir ofte ugjort. Innimellom har jeg tenkt at jeg er unormal. Nå vet jeg bedre: Jeg prokrastinerer.

Prokrastinering er å utsette ting, å gjøre alt mulig annet enn den viktige, vanskelige eller ubehagelige oppgaven, sier Edith O. Strand i en artikkel i dagens Aftenposten.

Hun skriver masteroppgave i helsevitenskap om prokrastinering. Jeg nikket gjenkjennende da jeg leste at det er vanlig blant studenter å vaske huset i stedet for å gå løs på lesingen eller skrivingen. Aldri har jeg hatt det så rent rundt meg som i tiden før en prosjektoppgave skulle innleveres eller når eksamen sto for døren.

Nå er det omvendt. Jeg begynner å grue meg flere dager før vaskedagen, og når dagen kommer, finner jeg gjerne på noe annet å gjøre. Men når jeg først kommer i gang med vaskingen, er jeg ustoppelig. Etterpå tenker jeg bestandig at det ikke var så ille. Til neste gang.

Jeg har lært meg å leve med denne siden ved meg selv, men jeg skulle så gjerne vært den foruten. Vaskingen har jeg prøvd å gjøre til en del av den ukentlige rutinen, og jeg vasker den ene halvparten av huset den ene uken og den andre halvparten uken etter for ikke å gape over for mye. Men så kommer det inn en hastejobb som spolerer hele opplegget mitt.

Noen ganger kommer teknologien oss til unnsetning: Takk og pris for oppvaskmaskinen. Den er sikkert oppfunnet av en prokrastinator (eller heter det prokrastinør??). Men til og med den blir for besværlig for noen. I et oppussingsprogram på TV fikk beboerne installert to oppvaskmaskiner, én for skitne kopper og én for rene. Hvorfor? Fordi de ikke gadd å putte koppene i skapet. Dere er verre enn meg, tenkte jeg, men kunne ikke annet enn flire.

I mitt tilfelle gjelder det forresten ikke bare vasking, men også skriving og webmaster-oppgaver. Jeg tvinger meg selv til å starte. Først går det sirupstregt, men når det først løsner, blir jeg så oppslukt at jeg glemmer tid og sted. Solen går ned og før jeg vet ordet av det, står den opp igjen. Og jeg sitter fremdeles der klistret foran skjermen. Det finnes kanskje et gresk navn for en slik atferd også, hva vet jeg.

Det rare er at jeg alltid holder deadlines og er superproduktiv i jobbsammenheng. Nå som jeg har fått fastslått at jeg er en prokrastinator, ikke en lathans, skal jeg prøve å overføre jobbtankegangen til privatlivet, i særdeleshet til vaskingen. Går ikke det, får jeg heller tilkalle CityMaid. Bare jeg får pakket ut og skrudd sammen CD-hyllene og ryddet opp etter oppussingen av stuen i sommer og …