Jeg, en prokrastinator

Når jeg skal vaske huset eller gjøre noe annet ulystbetont, oppstår det en sperre foran meg som jeg nesten ikke kommer forbi, og jobben forblir ofte ugjort. Innimellom har jeg tenkt at jeg er unormal. Nå vet jeg bedre: Jeg prokrastinerer.

Prokrastinering er å utsette ting, å gjøre alt mulig annet enn den viktige, vanskelige eller ubehagelige oppgaven, sier Edith O. Strand i en artikkel i dagens Aftenposten.

Hun skriver masteroppgave i helsevitenskap om prokrastinering. Jeg nikket gjenkjennende da jeg leste at det er vanlig blant studenter å vaske huset i stedet for å gå løs på lesingen eller skrivingen. Aldri har jeg hatt det så rent rundt meg som i tiden før en prosjektoppgave skulle innleveres eller når eksamen sto for døren.

Nå er det omvendt. Jeg begynner å grue meg flere dager før vaskedagen, og når dagen kommer, finner jeg gjerne på noe annet å gjøre. Men når jeg først kommer i gang med vaskingen, er jeg ustoppelig. Etterpå tenker jeg bestandig at det ikke var så ille. Til neste gang.

Jeg har lært meg å leve med denne siden ved meg selv, men jeg skulle så gjerne vært den foruten. Vaskingen har jeg prøvd å gjøre til en del av den ukentlige rutinen, og jeg vasker den ene halvparten av huset den ene uken og den andre halvparten uken etter for ikke å gape over for mye. Men så kommer det inn en hastejobb som spolerer hele opplegget mitt.

Noen ganger kommer teknologien oss til unnsetning: Takk og pris for oppvaskmaskinen. Den er sikkert oppfunnet av en prokrastinator (eller heter det prokrastinør??). Men til og med den blir for besværlig for noen. I et oppussingsprogram på TV fikk beboerne installert to oppvaskmaskiner, én for skitne kopper og én for rene. Hvorfor? Fordi de ikke gadd å putte koppene i skapet. Dere er verre enn meg, tenkte jeg, men kunne ikke annet enn flire.

I mitt tilfelle gjelder det forresten ikke bare vasking, men også skriving og webmaster-oppgaver. Jeg tvinger meg selv til å starte. Først går det sirupstregt, men når det først løsner, blir jeg så oppslukt at jeg glemmer tid og sted. Solen går ned og før jeg vet ordet av det, står den opp igjen. Og jeg sitter fremdeles der klistret foran skjermen. Det finnes kanskje et gresk navn for en slik atferd også, hva vet jeg.

Det rare er at jeg alltid holder deadlines og er superproduktiv i jobbsammenheng. Nå som jeg har fått fastslått at jeg er en prokrastinator, ikke en lathans, skal jeg prøve å overføre jobbtankegangen til privatlivet, i særdeleshet til vaskingen. Går ikke det, får jeg heller tilkalle CityMaid. Bare jeg får pakket ut og skrudd sammen CD-hyllene og ryddet opp etter oppussingen av stuen i sommer og …

Katten S. og jeg

Tre uker som kattepasser har lært meg at katter spiser våtfôr til det er tomt. Og at jeg fra et kattesynspunkt bare er en rekvisitt.

I etasjen over meg – vi har felles inngang – bor det to herrer og en katt. Kattefrøken S. som jeg bare hadde vært på nikk med inntil følgende skjedde: Den ene herren, kattens matfar, var i Uniten, og den hjemmeværende tøffet seg på motorsykkel og havnet på sykehus med bruddskader. Telefon: Om jeg kunne passe katt og planter i tre uker?

Planter kan jeg håndtere, men katter visste jeg ingenting om, annet enn at de har hode foran og hale bak. Pr. telefon fikk jeg detaljerte instruksjoner om vann og tørrfôr og tømming av kattedo. “Hvor ofte skal den ha boksmat?” spurte jeg. “Det kommer an på når du ga den mat sist,” var det opplysende svaret jeg fikk.

Jeg trodde jeg skulle spy første gang jeg tømte doen for klumper. Jeg hadde på meg gummihansker der jeg spadde med en knallgul kattedo-skuffe som en eller annen, kanskje en annen desperat kattepasser, i sin visdom hadde funnet opp og produserte i festlige farger. Hadde jeg hatt en gassmaske, skulle jeg sikkert tatt den også på meg.

Om det første møtet med kattedoen hadde vært ille, så ble jeg ikke mindre kvalm da jeg åpnet Friskies-boksen med noe som for meg så ut som en uappetittlig mølje. Men katten spiste til skålen var tom. Det var en sulten katt, tenkte jeg, og ga henne påfyll. Hun spiste til det var tomt. Flere omganger. Til jeg skjønte at hun ikke hadde vett til å stoppe.

Ekspeditøren i den lokale dyrebutikken ga meg følgende kattebruksanvisning: våtfôr én gang i uken, tømme kattedoen hver dag, alltid tørrfôr og friskt vann stående fremme. Det var ikke verre. Jeg gikk oppløftet derfra med sunt tørrfôr og porsjonsbokser med mer delikat våtfôr bestående av ren laks, kylling og tunfisk. Pluss en jenterosa ball med ranglelyd som hun kunne leke med i gangen. Ikke at hun så særlig jentete ut når hun brukte mus som sprettball ute på gårdsplassen eller kom hjem med noe som lignet en fuglevinge stikkende ut av kjeften. Hun vekslet mellom å være rovdyr og en søt pus som gikk bananas med den rosa ballen fykende veggimellom.

Vi vente oss til hverandre, S. og jeg. Jeg sluttet å rynke på nesen over kattedoen og gledet meg over reaksjonen hennes når hun fikk våtfôr. Hun var i lykkerus og likte det nye fôret. Jeg hadde litt dårlig samvittighet over at jeg fratok henne Friskies, men jeg klarte bare ikke å venne meg til den ubestemmelige massen. Det gikk fort opp for henne at hun måtte forholde seg til meg, det var jeg som sto for romservicen. Da hun hoppet opp og liksom-bet meg i leggen, tenkte jeg “yess, jeg er godtatt”. Jeg betraktet den tillitsfulle lille kroppen og skammet meg dypt over gummihanskene. Så jeg besluttet at hun skulle få våtfôr to ganger i uken, hver tirsdag og lørdag.

Når hun var ferdig med dagens katteaktiviteter utendørs og ville inn, satte hun seg på den faste venteplassen sin, og straks jeg åpnet ytterdøren, kom hun spurtende og skrenset inn i gangen, det var så jeg ventet å se bremsespor. En skikkelig glad katt som hadde overlevd i min varetekt.

De tre ukene gikk, og naboen kom hjem fra USA til sunne planter, ren kattedo og en katt med fin, blank pels.

“Hei, jenta mi,” sa han til katten. “Matfar er kommet hjem,” sa jeg og smilte fortrolig til henne, tenkte at det liksom var knyttet et bånd mellom oss. Men hun bare snudde rumpa til oss og tuslet opp trappen. Jeg er sikker på at hun tenkte “jippi, nå blir det endelig Friskies igjen”.

Om morgenen noen dager senere hørte jeg den velkjente ranglelyden fra den rosa ballen på gangen. Aggressive, korte klemt. Først trodde jeg at hun lekte, men så gikk det opp for meg at ballen hadde endret funksjon. Den er nå en varslingsball som hun bruker til å signalisere til meg at hun vil UT. NÅ! Jeg antar at kattelogikken er som følger: Jeg matet henne da hun trengte det, så jeg duger saktens som dørvakt – en rekvisitt.