Om maur, Nippon og Permetrin

Jeg, en maurdødare.

Det var etter den store maurkrigen på badet. Maurene var fordrevet og jeg hadde gitt meg selv en high-five da jeg oppdaget ham, en enslig liten maursoldat som dro noe tungt etter seg. Ved nærmere øyesyn viste børa seg å være en død maur. Rettere sagt en halv en. Kanskje broren hans. Og det var jeg som hadde drept ham.

Alt hadde vært rolig inntil noen dager tidligere. Vi hadde en overenskomst, maurene og jeg: De holdt seg unna huset, jeg holdt meg unna tua. En dag må noen ha gitt faen i avtalen, for en maurstyrke invaderte badet.

Jeg har ikke noe imot maur, jeg respekterer deres kultur, men vi kan ikke dele bad. Noen måtte bort, og det var ikke meg. Jeg bestemte meg for å gi dem akkurat det de kom for, mat, og fôret dem med  Nippon, et dødbringende maurmiddel som de kunne ta med seg som føde til kolonien og videre inn i solnedgangen. Et slags biologisk våpen, servert på gule Post-it-lapper rundt om på badegulvet.

Maurene kom, åt og gikk hjem. Først var de mange, så ble de færre, og til slutt var det bare noen få igjen som virret rundt.

Det var begynnelsen til slutten på krigen om badeværelset. Én ting gjensto, å iverksette pre-æmptive tiltak for å hindre at maurjævlene kom tilbake. Og det er her Permetrin kommer inn i bildet. Det er en spray “for bekjempelse av maur, veps, fluer, stripet borebille og husbukk”. Jeg var raus med sprayen i alle kriker og kroker. Så sprayet jeg litt til.

De hadde ikke en sjanse, de siste soldatene som krøp frem fra hulene og grottene under vaskemaskinen, vaklet og falt om.

Unntatt den ene. Han hadde antakelig retirert og ventet til roen hadde senket seg over badegulvet før han våget seg tilbake for å ta hånd om døde og sårede. Han fant en halv soldatkamerat som han slepte i retning dusjkabinettet langt der fremme: He ain’t heavy, he’s my brother.

Det som deretter skjedde, er jeg ikke særlig stolt av. Man tråkker ikke på en som ligger nede, for å si det sånn.