Pat Ingoldsby – Dublins gatepoet

“Er hun lam fra livet og opp? Neei, hun danser irsk dans.”

Hvis du befinner deg i Dublin akkurat nå og ser en mann som selger bøker på gata ikke langt unna Molly Malone-statuen nederst i handlegata Grafton Street, kan det være Pat Ingoldsby. Dublins egen gatepoet, med dikt som spenner fra det skjeve og snurrige til gatas såre virkelighet. Født i 1942. Han pleide å arbeide med barne-TV og som manusskribent og avisspaltist, men har de siste ti årene vært poet på heltid. Bøkene sine selger han altså på gata. Du kjenner ham igjen på den bredbremmete hatten.

Jeg ble oppmerksom på ham da jeg arbeidet i Dublin for noen år siden. Før hjemreisen stakk jeg innom en bokbutikk og spurte etter en irsk samtidspoet. Den unge piken bak disken tenkte seg litt om, så sa hun: “Pat Ingoldsby.”

Pat Ingoldsby har funnet sin egen særegne humoristiske stil som leserne elsker ham for, og han skriver om personlige opplevelser og observasjoner fra livet i Dublin. Det kan være samtaler eller kommentarer han overhører på en buss, eller ting folk sier til ham når han sitter på gata og selger bøker (“Holder du et øye med sykker’n min, er du snill?”).

AND ALSO WITH YOU North Earl Street 11-12-95
Early this morning
as I was setting out my poems
a man gave me a cheery
Dublin greeting.

“Stick your books
up your arse Pat!”

It shall be done.

(c) Pat Ingoldsby, 1996

Blant de såre diktene er Last Supper, der en hjemløs lager en reproduksjon av Den siste nattverd av fugleskiten på gata. Så går han inn i bildet og spiser brødet og drikker vinen. Det er en kald natt og han faller i søvn på bildet, med armene strukket ut som et kors.

Jeg har hørt irer kommentere irsk dans, men ikke på Ingoldsbys pussige måte: “Er hun lam fra livet og opp? Neei, hun danser irsk dans.” Og et aldri så lite spark til sider ved den katolske kirke: I Vagina in the Vatican greier en vagina å ta seg forbi vaginadetektoren og inn i Vatikanet, der den drikker te med kardinalene. Ingen vet at det er en vagina, bortsett fra noen få – og de tør ikke fortelle at de vet.

Et dikt til som jeg har fått lov til å publisere: Part of the reason why Lord Livingston Cotchineal left his wife and went to live in an enclosed order

Mr. Ingoldsby! You make me happy. :-)

_________________________________

Vagina in the Vatican er fra How was it for you Doctor (1994). Alle de andre diktene i dette innlegget er fra If you don’t tell anybody I won’t (1996).

Pat Ingoldsby på nett: Willow Publications
 

Å velge (bort) bøker

Jeg har nettopp sett filmen “Time Machine” om igjen, 1960-versjonen. Den er basert på H.G. Wells’ bok med samme navn fra 1895. En vitenskapsmann bygger en tidsmaskin og reiser frem i tid til år 802701. Menneskene er delt inn i to grupper, de fagre eloiene og de kannibalistiske morlockene, et resultat av en atomkrig for lenge siden. Morlockene bruker eloiene som slaver og føde. Eloiene vet ingenting om sin historie, alle kunnskaper har gått tapt, og i det gamle biblioteket deres smuldrer bøkene opp når man tar i dem. Vitenskapsmannen bekjemper først morlockene, så reiser han tilbake til år 1900, tar med seg tre bøker og reiser til fremtiden igjen. Hvilke tre bøker tar man med seg for å gjenoppbygge en sivilisasjon? Det er sluttspørsmålet i filmen.

Nå skal jeg ikke akkurat bygge opp en sivilisasjon igjen, men noen ganger må man ta valg som kan være tøffe for en bokelskende hobbyleser. “I hvert fall bøker,” pleide jeg å svare når noen spurte hva jeg ville tatt med hvis jeg bare kunne ta med meg litt. Årene gikk, bokhyllene ble übergravide, og jeg trengte plass til nye bøker.

Jeg trodde aldri jeg ville komme dit hen at jeg kvittet meg med bøker, men det har jeg altså gjort nå. Bokklubbens gamle serier med litteratur- og verdenshistorie var etter hvert blitt redusert til hyllefyll, så de var lette å slenge. Aschehoug og Gyldendals Store Norske 12-binds leksikon fra 1982 ble til bokstativ for høye bøker som ikke får plass i hyllene.

Verre var det å velge ut skjønnlitterære bøker, men jeg oppdaget at noen bøker faktisk var gått ut på dato. Andre holder seg og vel så det: Anthony Burgess’ “Jordiske makter”. Gabriel García Márquez’ “Hundre års ensomhet”. Need I say more? De leser jeg om igjen nå.

Vilhelm Mobergs gule og slitte bøker om Karl Oskar og Kristina og de andre utvandrerne og innvandrerne sa jeg spesielt takk og farvel til. De var de første “ordentlige” bøkene jeg kjøpte.

Til sammen ble det to oransje papirinnsamlingssekker med kasserte bøker. Kanskje blir de til papir i bøker som ennå ikke er skrevet.

Jeg ville nok fortsatt tatt med noen bøker hvis jeg bare fikk lov til å ta med meg litt. Hvis jeg bare fikk velge tre? Puh… det må jeg tenke litt mer på.

Vår beleste venn vitenskapsmannen anno 1900 tok kanskje med seg noe om verdenshistorie, geografi, filosofi, religion, kunst, litteratur, antropologi, byggeteknikk? Jeg liker å tro at en av de tre bøkene var en drivende god fortelling som ga folk inspirasjon til å skape nye fortellinger.
 

Mostly about Airaq

Buddies
How is it hangin’? said the Am.
How do you do? said the Brit.
Fancy a trip to Airaq? said the Am.
Jolly good, said the Brit,
the weather in Iraq is marvellous this time of the year.

And off they went into the sunset.

(c) Zol H.

. . . . . . . . . .

Matter of opinion
There was 9/11,
so we had to invade Afghanistan and Airaq,
said the Rep to the Dem,
now, which part exactly is it that you don’t understand?

That about Afghanistan and Iraq, Sir, said the Dem.

(c) Zol H.

. . . . . . . . . .

An auf hinter in…
Had it not been for us,
said the American to the European tourist,
you would all be speaking German.

Wie bitte? said the tourist.

(c) Zol H.

Det tapte paradis

Det tapte paradis
“Du ser kjent ut,” sa mannen på operasjonsbordet
til legen.
“Det var jeg som plukket blyet fra ræva di
etter at du prøvde å sprenge deg selv og andre med
i den kafeen,
men du bommet på paradiset
og ble skutt bak i stedet,” svarte legen.

“Min kone var der,” fortsatte han
og sjekket bladet på operasjonskniven.

(c) Zol H.

Fredsmeklerens datter

Fredsmeklerens datter
Datter: “Hvor er far? Han lovte å lære meg å sykle.”
Mor: “Han måtte til Midt-Østen for å mekle fram fred.”
Datter: “Jeg dreper ham når han kommer hjem.”

(c) Zol H.

Det var nære på

Det var nære på
“Kyss meg,” sa frosken.
Jenta rakk så vidt å gi den en smask før kokken kom halsende.
“HIT MED DEN!” skrek han
og ble stående med en prins i hånden.

(c) Zol H.

Sitcatcher

SitCatch er forkortelse for “Situation Catch”: Fang en situasjon og skriv et hverdagsdikt om det. Det er jeg, Zol H, som har funnet på det begrepet. :-) Den ideelle sitcatch har en treffende overskrift og en vri på slutten. Man kan sitcatche om hverdagsting, nyhetsbildet, øyeblikket, hva som helst. Holder du sitcatchen under 160 tegn, kan du sende den som SMS.

Den første sitcatchen ble unnfanget på toget på Oslo S og er inspirert av en due på perrongen:

Døden på Oslo S
En due spankulerte over perrongen mellom spor 7 og 8.
Den ble stående litt å titte ned på skinnegangen
før den hoppet ned og balanserte bortover skinnen.

Så kom toget.

(c) Zol H.

. . . . . . . . . .

Lufta er for alle
En morgentrøtt fyr satt
mellom andre morgentrøtte fyrer
på toget til en ny arbeidsdag.
Han gjespet
med munnen på vidt gap.

En flue kom flyvende.

(c) Zol H.

. . . . . . . . . .

Bønnhørt
Måtte de skli og brekke armer og bein, tenkte mannen
der han tråkket illsint nedover den glattisete veien.
Noen hadde stukket hull på bilhjulene hans.

Et annet sted spente en issvull plutselig beina under en fyr.

(c) Zol H.

. . . . . . . . . .

Migrasjon
DU SPISTE PLANTENE MINE, NÅ SPISER JEG DEG,
skrek svensken
og hakket frenetisk løs på en brun hagesnegle.
Her gjelder det å komme seg unna,
tenkte de andre sneglene.

Det var slik iberiasneglene kom til Norge.

(c) Zol H.

Russerne plantet flagg under Nordpolen

- Jeg var der da de kom, sier kjent norsk oversetter og blogger.