Ordkilder og ordtyver

Hvor kommer ordene fra? Hadde vi hatt et bombastisk svar på det, ville vi ikke hatt poesien. Det er som om de kommer inn i hele idé- eller bildepakker som så filtreres og kommer ut ord for ord, setning for setning. Som en julekurv med assortert innhold: kaffe, sjokolade, camembert og salte Ritz-kjeks.

Det jeg har oppdaget etter at jeg åpnet døren til det forunderlige orduniverset, er at ordene har sin egen vilje. Jeg kan sette meg ned for å skrive noe, men sluttresultatet blir noe helt annet. To ideer som jeg har planlagt å bruke i to artikler eller innlegg, finner sammen i ett og samme stykke. Jeg tar henrykt imot alle gode formuleringer som detter ned i hodet, regner med at jeg på et eller annet tidspunkt faller ut av “flytsonen” for en kortere eller lengre periode. Det er også helt OK.

Penn og notisblokk er blitt en del av standardutrustningen. Kanskje burde jeg tatt notater i de små timer også, når jeg er så sikker på at jeg er våken og har svar på alle de store spørsmålene:

ORDTYVEN

Idet rådhusklokka slo tre slag den natten
og tunge maskiner vasket bygatene rene,
satte jeg meg rett opp i sengen
Alt sto med ett klinkende klart for meg
Ordene kom strømmende,
ferdigskrevne, komma og alt

En gang mellom kl. 0300 og 0800
må noen ha sneket seg inn
og stjålet dem

De var borte da jeg våknet.

(c) Zol H

Erkjennelse

Jeg kjempet i det lengste mot å slippe ordene inn. Til slutt måtte jeg gi tapt. Hvorfor denne motstanden?

ERKJENNELSE

Alle disse bildene og tankene
som kvernet rundt og rundt
og tilbake igjen
oppe i hodet mitt
Ikke visste jeg at det var ord
som skrek etter å bli nedtegnet.

(c) Zol H

Nysnø

To spor i snøen:
Et mannsspor med tungt høyretråkk
Til høyre spor fra lette kattepoter
Side om side opp bakken fra huset

Et stykke opp stanser kattesporene,
mannen snur seg mot katten,
kanskje sier han nei, du kan ikke bli med,
ikke i dag heller
Så skjener kattesporene til venstre
og forsvinner ned i hagen

Mannen fortsetter
Han snur seg litt og ser etter katten
Så går de hver til sin dag

Et fast morgenritual,
avtegnet i nysnøen på bakken.

(c) Zol H

Humanitære forpliktelser

(Januar 2009, under krigen i Gaza)

Sivile tap i Gaza? Høyst beklagelig,
men virkelig ikke vårt ansvar. Det var de som begynte
Vi bare forsvarer oss

Javel. Kanskje du da kunne sitte litt hos den gamle damen
som ble så stygt skadet i går,
stryke henne kjærlig over kinnet og si
kjære deg, jeg vet det gjør vondt, men du må skjønne
at det er til ditt eget beste.

(c) Zol H

Kjedsomhet

Telenor-propellen signaliserer
en ny dag, nye muligheter
New day, same shit

Herregud,
gi meg en fjærboa.

(c) Zol H

Jakten på det perfekte diktet

Fra tid til annen popper det opp dikt, historier og taler som rører og berører og blir stående for ettertiden. Martin Luther Kings “Jeg har en drøm” er en slik tale. Min poetiske drøm er å skrive et dikt som lynende presist uttrykker det jeg ønsker å si om mellommenneskelige relasjoner. Rå, fri for klisjeer og jålete formuleringer. Mitt livs dikt.

Jeg er ingen skribent i profesjonell forstand, mer en hobbyskribent uten tålmodighet til å forfatte de lange avhandlingene. Men jeg er full av sterke meninger som jeg må få utløp for på et eller annet vis, ellers sprekker jeg. Spesielt nå med den pågående krigen i Gaza. Dermed tenkte jeg at dikt må være tingen for meg. Iblant får jeg til ordbilder som jeg er så fornøyd med at jeg går rundt og smiler lenge etterpå. Det er unntakene. Stort sett er diktene mine mer som stramme blogginnlegg med hyppige linjeskift som får dem til å se ut som dikt. Kommentardikt. Kanskje er det rett og slett min naturlige uttrykksform, den beste måten for meg å gi ordene den snerten jeg vil at de skal ha? Uansett, jeg kommer uavlatelig til å være på jakt etter de rette ordene som skal bli til Mitt livs dikt.

IN THE BEGINNING WAS THE WORD

by (c) Zol H

Words, you cannot hunt them
They come in their own time,
when you least expect them
or when you most need them,
in the middle of nowhere and everywhere
You never know what sparks them
Best to arm yourself with pen and notepad,
because all the sudden, they fade away
like dreams in the early morning hours

My theory is that
they set out from the point of origin
at the dawn of mankind,
travelled down the centuries,
comforting, blessing, inspiring
Platon and Shakespeare and Ibsen,
Cohen and Kerouac,
Woodward and Bernstein,
declarations of war and peace,
pro et contra
Constantly travelling,
telling the human history.

Og en kjapp oversettelse:

I BEGYNNELSEN VAR ORDET

av (c) Zol H

Du kan ikke mane frem ordene
De har sin egen tid og kommer
når du minst forventer dem
eller mest trenger dem
De kan tennes av
alt og ingenting,
og like plutselig som de kommer,
glir de bort,
lik drømmer i de tidlige morgentimene

Min teori er at
de sprang ut fra kilden
idet menneskeheten oppsto,
de har vært underveis siden,
trøstet, velsignet, inspirert
Platon og Shakespeare og Ibsen,
Cohen og Kerouac,
Woodward og Bernstein,
erklæringer om krig og fred,
pro og kontra
Alltid underveis,
berettet menneskenes historie.

Filmbiblioteket

Nå har jeg endelig kommet i gang med oppbyggingen av et systematisk filmbibliotek. Jeg har en liste med flere hundre titler som jeg kommer til å anskaffe meg etter hvert.

Se hele filmlisten

Topp 5-regissører
Cohen-brødrene
Kaurismäki
Kieslowski
Almodóvar
Kubrick
+ Jim Jarmusch (indie-filmene)

Beste kvinnelige og mannlige rolletolkning
Linda Hunt som Billy Kwant i “Brennpunkt Djakarta” (The Year of Living Dangerously)
David Bennent (12 år!) som Oskar i “Blikktrommen”

Favorittfilmer
Jeg har mange favorittfilmer, men noen står i en klasse for seg:

Blikktrommen
Cinema Paradiso
Dekalogen
Full Metal Jacket
Life of Brian
Night on Earth
Pianisten
Trikoloren

Serier
Krigens brorskap (Band of Brothers)
Gjensyn med Brideshead (Jeremy Irons’ store gjennombrudd)

Filmer
Se hele filmlisten

Snømannen

Nå skal også jeg lese Jo Nesbøs Snømannen. Ja da, jeg er sent ute, men det har ikke noe med den glitrende skribenten Nesbø eller etterforsker Harry Hole å gjøre. Det er P4s skyld. Grunnen: Jenter som kommer og jenter som går.

Det er ikke noe galt med sangeren Jo Nesbø eller selve sangen, teksten er glimrende, men P4 har ødelagt hele låta gjennom å spille den dag etter dag, år etter år. For meg er den ene sangen blitt ensbetydende med personen Nesbø og all hans gjøren og laden. Den har stått som en mur mellom meg og bøkene hans. Nå håper jeg Harry Hole kan hjelpe meg.

Det er forresten ikke bare Nesbø som blir misbrukt av P4. Stakkars Bette Midler får også gjennomgå. Vakre “Rose” er i mine ører redusert til noe kitchlignende møl.

Det er over ti år siden jeg hørte “Jenter” på P4 for første gang. Jeg lå til sengs med lungebetennelse og kjempehøy feber. Sangen fulgte meg inn i ørska og ble forvrengt til noe marerittaktig som endte opp i Venezia. Slik det vanligvis gjør når jeg har feber. Det er langs Canale Grande det foregår når jeg prøver å kjempe meg ut av feberklørne.

Siden den gang har det knapt gått en dag uten at P4 har spilt den stadig mer irriterende sangen. Jeg skrev til dem og spurte hvorfor de spilte den så ofte, men fikk aldri noe svar. De følger en hemmelig spilleoppskrift, ifølge websidene deres, der følgende står å lese: “Vi har bestemt oss. P4 skal alltid spille best musikk for det brede lag av Norges befolkning. Vi legger derfor store ressurser i å finne gode låter og ved å spille låtene i et system som oppleves best mulig for alle.”

Etter at jeg skrev til dem, gikk det mange uker uten at jeg hørte låta. Jeg begynte å tro at de faktisk hadde hørt på meg. Men der tok jeg feil. Da jeg slo på radioen her om dagen, var den der igjen. Den dagen, og dagen etter, og dagen etter den igjen. Jeg kjenner jeg blir aggressiv og sender ut masse negative vibber hver gang jeg hører den.

Nå er jeg redd noen skal bli skadet, så jeg har bestemt meg. Jeg skal lese Snømannen og la Hole drive ut jentene.

Kanskje skifter jeg radiokanal i samme slengen.